mandag 25. juni 2012

«Dager i stillhetens historie» av Merethe Lindstrøm


Utgitt av Aschehoug 2011
Boka vant Kritikerprisen 2011, og forfatteren ble tildelt Nordisk råds litteraturpris 2012 for denne romanen.

Det aldrende ekteparet Eva og Simon har en stilltiende avtale om at det er enkelte ting i fortiden de ikke skal snakke om; ikke en gang døtrene skal få vite. Men nå på det siste har Simon helt sluttet å snakke. Har han muligens gått inn i tausheten for å gjemme seg der? Eva tenker tilbake på livet de har levd, og hva som skjedde ganske nylig, da de sparket hushjelpen de begge likte så godt. Kan Eva finne svar på hvorfor Simon ikke lenger vil snakke?

Eva er fortelleren i boka. Jeg opplever språket som enkelt, men ikke spesielt lettlest. Måten Lindstrøm bygger setninger på, gjør at rytmen blir litt hakkete. Jeg tenker det er sannsynlig at Evas tanker vandrer på denne måten – litt som en strøm, hit og dit, litt repeterende, litt ufullstendig. Like fullt kunne jeg ønsket meg bedre flyt.
Jeg kunne også ønsket meg mer "show" og mindre "tell". Slik Eva gjenforteller blir det litt tørt og stillestående. Tenk om vi kunne vært til stede i de enkelte scenene i stedet, sett og hørt alt som foregikk?

Jeg savner Simons versjon av historien, på samme måte som Eva sikkert savner at ektemannen vil eller kan snakke. Eva forteller riktignok mye om Simon, om bakgrunnen hans, hva han har opplevd av vondt og vanskelig i oppveksten, men det er hennes versjon, alt er sett med hennes øyne. Og det kommer fram enkelte steder at hun ikke husker helt presist, hun husker ikke ordrett hva som ble sagt, men gjengir det slik hun husker essensen i det.
Jeg forstår det nesten som om Eva klandrer Simon for at han har forsvunnet inn i tausheten; av og til synes jeg stemmen hennes får en litt selvmedlidende klang. Er det så sikkert at Simon har ”gått dit han er”, med vilje? Mange eldre mennesker mister språk og begynner å vandre – tilsynelatende planløst omkring. Det kan være at Simon oppfører seg som han gjør, bare som en følge av alderdom og sykdom?

På s 113 forteller Eva om en dåp hun og mannen nylig har overvært. Ifølge Eva spør presten den som bærer barnet, hva det skal hete. Her stusser jeg på om forfatteren legger ut et spor om at Evas hukommelse kanskje ikke er helt til å stole på, eller vet ikke forfatteren dette?
I følge moderne dåpsliturgi (endret 1977) skal presten nemlig spørre: «Hva heter barnet?»

Boka berører eksistensielle spørsmål, som hva er det som gjør oss til dem vi er?
Jeg siterer fra s 17: «Jeg trenger å fortelle det til noen, hvordan det kjennes, hvorfor det er så vanskelig å bo sammen med en som brått er blitt taus. Det er ikke bare følelsen av at han ikke er der lenger. Det er følelsen av at du selv heller ikke er det.»Når vi slutter å kommunisere, er vi der fremdeles for hverandre?
Når noen er tause, blir vi gjerne usikre på hvem de er, hva de mener. S 41 tenker Eva: «Jeg skal tolke ham som et gjenstridig dikt.»
Når en som før har snakket, begynner å tie, blir han da en annen?
Hva ligger gjemt bak tausheten?
Er Evas tolkning av mannen (det gjenstridige diktet) riktig?

Kanskje var det forfatterens hensikt å lage en litt åpen historie? Er det slike historier kritikerne liker – historier som kan tolkes på flere ulike måter?
Jeg synes i alle fall at det er mye ved denne romanen man kan diskutere; det er mange spørsmål som dukker opp. For meg er det også interessant å fundere over hva det er med denne boka som har gjort kritikerne så samstemt positive.

Jeg synes slettes ikke at romanen eller romanens ide er dårlig, men jeg kan heller ikke si at dette er blant de beste bøkene jeg har lest.

6 kommentarer:

  1. Flott anmeldelse og flotte spørsmål du stiller deg:) Er nysgjerrig på denne boken. Har lånt den noen ganger på biblioteket, men så har den blitt bært tilbake ulest. Skal prøve å låne den igjen ved en senere anledning:) Ha en fin mandag!:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha, Gråbekka! Jeg syntes det var litt vanskelig å blogge om denne, siden den er så anerkjent.
      Boka er forholdsvis kort, så det er ikke all verdens arbeid å lese den. Hvis du leser den, hadde det vært artig å vite hva du synes! :-) Fortsatt fin mandag til deg også!

      Slett
  2. Hei! Jeg har enda ikke lest boka, men har veldig lyst. Men det er jo ofte sånn at de kritikerroste bøkene ikke passer for alle, sjøl om det er det de vil at vi skal tro...:)

    Bare en detalj: i alle dåpsseremoniene jeg har vært med på, har presten spurt "Hva skal barnet hete?", altså etter den gamle liturgien. Det trenger i dette tilfellet altså ikke å være forfatterens uvitenhet eller en upålitelig forteller, men prestenes sedvane som avspeiles. Og den er sikkert varierende fra sted til sted.

    God sommer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Hedda!
      Takk for opplysende kommentar om dåp! Jeg er ikke blant de ivrigste kirkegjengerne, så at prestene (i alle fall noen) fremdeles spør "Hva skal barnet hete?" var ukjent for meg.

      Du har selvfølgelig rett i det du skriver: Kritikerroste bøker passe ikke for alle. Det er det vel strengt tatt ingen bøker som gjør - for smak og behag er forskjellig. Jeg har også tidligere erfart at det kritikerne roser ikke pleier å klaffe så godt med min smak.

      God sommer til deg også - håper du får lest mange gode bøker! :-)

      Slett
    2. Godt at jeg ikke er aleine om akkurat det, jeg har lenge forsøkt å finne en anmelder som best mulig reflekterer min smak og det jeg er ute etter i ei bok, men det er ganske vanskelig... Kanskje det er jeg som er sær;)

      Jeg ser uansett fram til å lese Lindstrøm igjen, jeg likte nemlig "Gjestene" veldig godt. Men det kan jo hende at jeg er enig med flere av bloggerne, som ikke helt skjønner hvorfor boka er så kritikerrost. Jeg tenker at Lindstrøm får oppmerksomhet og priser både for romanen og for forfatterskapet. Hun har jo holdt på lenge.

      Takk det samme - antallet bøker er det ikke noe problem med, om de er gode, er en annen sak;)

      Slett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett