«Skjulte liv» av Louise Penny

Oversatt av Astrid Eggesvik

Utgitt av Silke forlag, 2012

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

Den elskelige, pensjonerte lærerinnen Jane Neal blir funnet død på en sti i skogen, og det viser seg at hun ikke har lidd en naturlig død. Folk flest antar det må dreie seg om en jaktulykke, for ingen kan da ha ønsket å ta livet av den koselige, gamle damen? 

Den lille småbyen Three Pines er rystet over hendelsen, men politiførstebetjent Armand Gamache leder etterforskningen med pålitelig og stø hånd.

Settingen – med mordgåten plassert i en liten, idyllisk småby/landsby – kan minne både om romanene til Agatha Christie og krimserien Mordene i Midsummer, og jeg antar det er mange som liker klassiske krimgåter som vil ønske å gi seg i kast med denne romanen.

Jeg for min del ga meg etter ca 120 s. Da hadde jeg enda ikke greid å mobilisere noe videre engasjement for verken hendelsene, personene eller miljøet.

Språket i denne romanen er ikke skikkelig vasket, det er tungt å lese – det ligger som et skittent og utmattende filter foran øynene mine. Språket oppleves i tillegg liksom slapt og åndsfraværende – som om oversetteren ikke har brydd seg helt/vært helt med?

Romanen er forfatterens debut og har visstnok høstet lovord – så ikke vet jeg. Må jeg legge skylden på oversetteren og/eller forlagets måtehold med språkvask?

Gåseøyne (”) brukes som sitattegn i denne romanen. For meg gir dette teksten et litt uferdig preg. Videre settes komma konsekvent etter sitat slutt – der jeg har lært at komma skal settes innenfor sitattegnene. Eksempel s 123: ”Det er sant”, sa Peter. Jeg har altså lært at det skal stå slik: «Det er sant,» sa Peter.

Enkelte småord har ramlet ut, som s 21: «I likhet med Narnia ble stedet stort sett funnet uforvarende og med en viss av overraskelse over at en så gammel landsby hadde greid å skjule seg i denne dalen hele tiden.» Ordet grad (eventuelt dose eller annet synonym) mangler i uttrykket: en viss grad av overraskelse.

Noen uttrykk/beskrivelser oppleves merkelige, omtrentlige og kanskje litt slurvete, som s 56: «…, og en gruppe genserkledde barn løp rundt». Jeg skjønner selvfølgelig at de ikke BARE har gensere på seg, men dette er en litt knapp/upresis måte å beskrive bekledningen på. Det er dessverre slik at når man nevner noe, så trekkes oppmerksomheten også mot det som ikke nevnes.

På samme side står det: «Ringveien var bebygd med bolighus,…» 

Og s 57 står det: «En enkel treveranda løp langs fasaden og inneholdt to gyngestoler i kurvmateriale.»

Og side 62: «Et par bord var utstyrt med lenestoler…» og «Hvert møbel så ut som om det var blitt født til å stå der.» 

S 75: «Beauvoir hadde rigget opp en stor flippover med tusjer. Gamache satte seg ved siden av ham i Oliviers private bakrom og så ut gjennom veggen av franske dører.»

S 87: «Tidligere på dagen hadde hun følt det som om noen hadde røsket både hjertet og hjernen ut av kroppen hennes. Nå var de tilbake, men i knust tilstand. Hjernen hennes hoppet vilt fra det ene til det andre, men alltid tilbake til det sviende vonde stedet.»

Disse beskrivelse kunne man – med god språksans og interesse for saken – uttrykt på en mye bedre og mer elegant måte.

Enkelte setninger virker kronglete og baktunge, som s 62: «”Kan jeg hjelpe deg med noe?” sa en storvokst, ung kvinne med uren hud til ham på perfekt fransk.»

Hva om man hadde stokket om her, og for eksempel skrev noe sånt som: En storvokst, ung kvinne med uren hud henvendte seg til ham på perfekt fransk: ”Kan jeg hjelpe deg med noe?”

Hvis man absolutt må ha med at hun har uren hud? Når jeg tenker meg om kunne vel både kvinnen og replikken rett og slett vært klipt vekk, uten at vi hadde mistet noe av betydning for sammenhengen i historien.

S 65 sier Gamache i en samtale med en av Janes venninner: «”Det ser ut til å være en jaktulykke. Men kan du tenke deg noen som kunne hatt lyst til å drepe venninnen din med vilje?”»

”Lyst til å drepe noen med vilje?” En seriøs politimann ville da ikke ordlegge seg slik?

S 75 møtes politifolkene, og samtidig får de i seg litt mat: «Beauvoir rapporterte først, mellom bitene med skinkesandwich. Den besto av tykke skiver av noe som må ha vært skinkestek penslet med lønnesirup, sammen med honning- og sennepssaus og rause biter vellagret cheddar på en fersk croissant.»

En så detaljert beskrivelse av et smørbrød, når politiet er samlet for å utveksle informasjon og diskutere videre taktikk i etterforskningen? Jeg beklager, men det blir for useriøst og avsporende for meg.

Lesere som ikke bryr seg så mye om hvordan språket flyter, kan muligens finne glede i denne romanen – men denne leseren orket ikke; hun klappet sammen boka før hun var kommet halvveis.