søndag 20. mai 2012

«Hendelsenes hus» av John Boyne

Oversatt av Kristina Quintano
Utgitt av Front forlag 2011

Front forlag var et nytt bekjentskap for meg. Jeg ser på forlagets hjemmeside at det startet opp i 2009, og spennende romaner med historisk innhold, samt barnebøker er deres satsingsområde. Det ser også ut til at de i hovedsak gir ut oversatte bøker.

Av John Boyne har jeg tidligere lest «Gutten i den stripede pyjamasen» (før jeg begynte å blogge) og «Mytteriet på Bounty». Førstnevnte gjorde et mektig inntrykk på meg – jeg tror det er ei bok jeg aldri kommer til å glemme.

«Hendelsenes hus» handler om Georgy Jachmenev. I 1915 – 16 år gammel – skjer noe som gjør at livet tar en drastisk vending for den russiske bondesønnen. Han redder tsarens fetter fra å bli skutt, og blir etter denne dramatiske hendelsen ansatt som personlig livvakt for Aleksej Romanov, tsarens sønn og tronarving.
Det er Georgy selv som forteller – tilbakeskuende som gammel mann.

Når det gjelder russiske navn – som opprinnelig skrives med kyrilliske bokstaver – kan disse transkriberes/skrives ulikt på ulike språk. Jeg er ikke sikker på om man har oversatt skrivemåten av de russiske navnene, men bare gjengitt dem slik de ble skrevet i den engelske teksten? Georgy tror jeg kanskje heller skulle vært skrevet Georgij?
På vaskeseddelen ser jeg at navnet på tronarvingen skrives Alexei, mens det i romanteksten skrives Aleksej.

Romanen hopper stadig fram og tilbake i tid, noe som gjør boka litt krevende å lese. Det ligger hele tiden under at det har skjedd forferdelige ting i Georgys og kona Zoyas fortid. Har man lest eller hørt noe som helst om Romanov-familiens skjebne tror jeg de fleste gjetter hva dette forferdelige er. For meg ble i alle fall ikke spenningen spesielt stor, heller syntes jeg den omstendelige måten historien rulles ut på blir kjedelig. Halvveis i romanen hadde jeg lyst til å gi meg, men i stedet forsøkte jeg å skumme litt – ikke lese like nøye og ”nærsynt” som jeg pleier – og da greide jeg å fullføre.

Dette ble som du skjønner ikke den helt store leseopplevelsen for meg. Delvis synes jeg regien – med all hoppingen mellom Georgys nåtid og fortid – er utmattende. Delvis synes jeg språket er tungt og omstendelig. Siden jeg har lest bøker av Boyne før der språket har fungert godt, tror jeg denne gangen det er oversettelsen som ikke fungerer optimalt.
Kanskje en grundig språkvask og korrektur hadde hjulpet. Gjennomgående kunne man valgt å lage kortere setninger. Her er mange lange, kronglete setninger, og tegnsettingen er så som så. Av og til kunne jeg ønsket meg et komma eller to for å bedre forståeligheten, andre ganger burde det ikke vært komma. Andre steder er komma rett og slett plassert feil. Eksempel s. 381: «Hun var for forferdet til å hyle, og før hun fikk stemmen, tilbake presset jeg hånden over munnen hennes…» Her har kommaet havnet før ordet ”tilbake” – det skulle stått bak.
S 390: ”«Men, det er sant.»” Hvorfor er det komma bak men her?
S 363: «Jeg forsøkte å knele slik, tradisjonen tilsier, men plassen mellom benkene…»
Her har man antakelig ment at det skulle stå: ”Jeg forsøkte å knele, slik tradisjonen tilsier…” men komma kunne også droppes her, så det sto: ”Jeg forsøkte å knele slik tradisjonen tilsier…”
S 230 savner jeg et komma. Det står: «… jeg har lyst til å hjelpe disse lidende unge mennene?» Uten komma mellom lidende og ung ser det ut som om det er alderen som plager dem.

Konsekvent settes tegnet for sitat slutt foran komma, der det omvendte er vanlig.
S 230 står for eksempel: "«Nei, selvsagt ikke, min kjære», sa tsaren…"
Jeg har lært at det skal stå slik: «Nei, selvsagt ikke, min kjære,» sa tsaren.
Vel, i det minste er dette konsekvent gjort når det er komma. Punktum derimot, settes innenfor sitattegnene, slik det skal være.

Småplukk til slutt, kun for spesielt interesserte:
S 97: «Han dro hjem og hang seg den kvelden.»
Riktig mener jeg skal være: ”Han dro hjem og hengte seg den kvelden.”

S 102: «Det hadde ikke vært mulig for bilen å unngå henne.»
Eller ”føreren av bilen”?

S 122: «… ansiktet betraktet meg.» Det var vel øynene som betraktet?

S 193: «… hans komplette inkompetenthet…»
Ordet som skulle vært brukt er: ”inkompetanse”.

Georgy arbeider i bibliotek.
S 223 står det: «Jeg tilbrakte mye av tiden min bak hovedskranken, og sorterte kortsystemet, slik jeg alltid hadde gjort.»
”Å sortere et kortsystem” blir upresist. Jeg lurer på hva han egentlig gjorde? Sorterte/ryddet/støpte han ned kort i katalogen, eller sorterterte han kortene i utlånssystemet?

S 227: ”«Du sa vel at vi aldeles ikke har tenkt til det», avbrøt tsarinaen…
Jeg har merket meg at det særlig blant yngre er blitt et vanlig brukt uttrykk, dette at man ”har tenkt til” det ene og det andre. Men tsarinaen ville nok heller sagt: «Du sa vel at vi aldeles ikke har tenkt det,»… Eller hun kan ha ordlagt seg slik: «Du sa vel at den slags er noe vi aldri kunne tenke oss å gjøre,»

S 239: «… den ermeløse jakken med pelslinning var enda ett hakk under arbeiderklassens letnik.»
”Ett hakk under” er et uttrykk som ikke passer helt i en historisk roman, synes jeg.

S 257: «… vår datter simpelthen var det herligste barnet hun hadde noen gang hatt æren av å tilbringe en aften med…»
Stokkes til: ”… det herligste barnet hun noen gang hadde hatt æren…”

S 266: «… en vakker kyrillisk håndskrift.»
Det er vel ikke håndskriften som er kyrillisk? Og vi er tross alt i Russland tidlig på 1900-tallet – det virker unødvendig å poengtere at bokstavene er kyrilliske?

S 297: «Da jeg hadde lest ferdig artikkelen, følte jeg at både hodepinen og mageondet var bedre på retretten…»
Dette er en typisk feil som oppstår når man ombestemmer seg, skriver inn noe, men så glemmer å stryke det man ville bytte ut. Hadde man lest nøye korrektur, ville dette blitt luket vekk.

S 312: «Jeg rødmet – og håpet det ikke syntes i stearinlyset – og fikk tak i buksene mine…»
Her skulle det stått noe a la: ”… håpet det ikke syntes i skinnet fra stearinlyset…”

S 327: «Zoya er tilbake på bena, hun vender selv tilbake på jobb på mandag
”Tilbake på bena?” Hva med ”på bena igjen” eller ganske enkelt ”frisk igjen”?

3 kommentarer:

  1. Det var visst lurest å høre lydboka. Interessant å se at du heller ikke ble spesielt overrasket.

    SvarSlett
  2. Hei Solgunn! Å høre boka må ha vært en bedre opplevelse, det er jeg ganske sikker på. Og overrasket kunne jeg ikke bli - litt historie har man lest og man greier å legge sammen to og to. Dette var ikke Boyne på sitt beste.

    SvarSlett
  3. Jeg må korrigere meg selv på én ting - og her har jeg gjort feil i forhold til «Skjulte liv» Louise Penny også: Anførselsestegn for sitat slutt SKAL komme før komma, ikke etter, slik jeg skriver her. Dette er nye regler fra 2008, men muligens ikke fulgt av hele hopen enda. Du kan lese mer om reglene for bruk av sitattegn her: http://www.korrekturavdelingen.no/K4AnforselstegnBRUK.htm
    Jeg beklager at jeg ikke var oppdatert på dette punktet og derfor feilaktig slo ned på dette som en mangel i teksten.

    SvarSlett