«Og bakom synger skogene. Det blåser fra Dauingfjell. Ingen vei går utenom» av Trygve Gulbranssen

Portrett av Trygve Gulbranssen, 1920.
Foto: Aschehoug forlags bildearkiv. Her lånt fra no.wikipedia.org

Romanene ble første gang utgitt 1933, 1934 og 1935. Denne utgaven er utgitt av Den norske bokklubben 2008.

Trilogien – kalt Bjørndal-trilogien – regnes som en klassiker innen bygderomansjangeren, og nå syntes jeg det var på tide at jeg fikk lest den – for dette er en sjanger jeg liker.

Jeg har for lenge siden hørt at Trygve Gulbranssen aldri skrev mer enn disse tre romanene fordi samtiden tok så dårlig imot dem. Det vil si: den alminnelige leser likte bøkene, mens kritikerne slaktet dem. Men ifølge artikkelen om Gulbranssen jeg kan lese på Wikipedia, er dette en myte.

I utgaven jeg har lest (Bokklubbens samleutgave 2008) står en kort, usignert artikkel om forfatteren. Her leser jeg: «De første omtalene var lunkne, men ikke uvennlige – men da opplagstallet passerte millionen brøt kritikken løs for alvor, og i mange år var den litterære fordømmelsen av Bjørndal-trilogien så godt som samlet. Gulbranssen selv la pennen ned for godt, til tross for opplagstallene, og at han sikkert satt inne med mer stoff.»

Hva som virkelig er forklaringen på at han ikke skrev mer enn disse tre romanene, kunne vært interessant å vite.

Starten av første bok opplevde jeg som tung, både språklig og innholdsmessig - det er jo noe med å venne seg til språket forfatteren fører. Vi blir presentert for bygda, naturen og dyrelivet omkring, zoomer siden inn på Bjørndalsfolket og får vite forhistorien, det som grunnla motsetningene mellom ”den brede bygd” med Borglandsfolket i føringen, og bygda oppi høyden med Bjørndal som den største og ledende gården. Det er liksom noe massivt og baktungt ved åpningen av romanen, men det kommer seg etter hvert. Handlingen går over til å dreie seg om liv og levnet for to-tre generasjoner på Bjørndal, og gir blant annet et par kjærlighetshistorier jeg likte veldig godt. Kjærligheten til naturen og bygdelivet ligger også som en trygg, urokkelig basis for fortellingen. Flere passasjer dreier seg om religiøse filosoferinger. Det kjennes naturlig at de er med, selv om jeg kanskje ikke finleste akkurat disse partiene. For meg er det beste i boka kjærlighetshistoriene og alt det som ellers skjer av godt og vondt menneskene imellom. Og stemningen som råder på gården Bjørndal er helt uforlignelig!

«Julegilde» av Lars Jorde (1895-96) var omslagsillustrasjon på utgaven jeg leste.
Her lånt fra harriet.nasjonalmuseet.no

Gulbranssen fører et slags modererende språk. Han legger inn en del småord som får ham til å høres usikker ut – som om han ikke er en allvitende forteller, men mer antyder at det gikk nok slik og sånn for seg. Det er særlig ordet ”vel” han bruker, eksempel s. 14: «De for med sitt, skinn og annet, som de vel solgte sørpå.»

Eller s 96: «Von Gall satte vel opp så mørkt et ansikt, men fruen falt inn med myndighet og mente at kaptein Klinge kunne ha trang til å se seg om. Hun ventet vel å få høre noe for sin nysgjerrighet fra den hemmelighetsfulle gården nordpå når kapteinen kom tilbake.»

Gulbranssen skriver bokmål, men bruker noen dialektord, og for enkelte setninger virker ordene stokket på en uvant måte – det kan også være inspirert av dialekt?

Eksempel:

Dialektord s 440: «Nei, det var nok ingen vei uttor …» Uttor er dialekt for ”ut av” eller "ut fra".

Uvant ordstilling s 112: «At folk slik kom hørte hver dag til…» Det hadde vært mer naturlig å skrive: ”At folk kom slik…”

Delvis kan Gulbranssens fortellerstil bli noe refererende og oppramsende, og enkelte ganger synes jeg han sammenføyer hastig episoder som burde vært gitt mer tyngde og plass. Som s 49, der det nærmest i forbifarten nevnes at Dags bror, svigerinne og nevø er gått gjennom isen:

«Da hesten utpå kveldssiden gikk tilbake den samme vei de var kommet fram, da revnet isen, og hest og slede med alle som var i, gikk igjennom.
Dag kaltes hjem fra skogen, og mange mann og hester dro til Lysne vann.
De brøt isen og fikk likene opp – det var alt.»

Det er sagastil over dette.

Til sist vil jeg nevne forfatterens tendens til å bruke mange adjektiv og adverb, og lage sammenstillinger av dette. Det er tydelig at han har ønsket å understreke og forsterke, men det blir litt mye – jeg får en følelse av at han satt og slo i bordet samtidig med at han skrev, for å understreke. Og det er ikke nødvendig, jeg oppfatter likevel alvoret.

Eksempel s 42: «… kunne han finne på å tvireise til bygda og gå berserk der ute.»

S 34: «… frykten for Bjørndalsfolket satt godt og sterkt fast i bygdenes folk.» og «Hans ansikt ble godt rødt, …»

Eksempel på sammensatte ord er s 472: ”skystolt” – altså både sky og stolt på samme tid. S 492: ”fredglede” – en følelse av både fred og glede, eller fredelig glede?

Så har Gulbranssen hatt en forkjærlighet for ord – hovedsakelig verb – sammenstilt med ”brå”. Da jeg først begynte å legge merke til dette et stykke ut i tredje roman, fant jeg bråskottet, bråtok, bråsnudde, bråsluke, bråstum, bråreiste, bråfor, bråløftet, bråsluttet, bråblide, bråbestemte, bråsatte, bråblinke, bråspyttet, bråstanset, bråsenket. Dette blir for mye – her burde forfatteren forsøkt å variere. Det enkleste – og kanskje det beste – hadde vært å kutte ut brå og bare brukt verbet alene. At bevegelsene er hurtige og brå kunne han fått fram på annen måte.

Det er selvfølgelig ingen vits i å påpeke disse tingene – Gulbranssen døde i 1962 og verkene hans står som de står. Og de står godt, synes jeg. Det er sterke historier med sterke personligheter, solid fortalt. Anbefales for alle som liker bygderomaner!