fredag 20. april 2012

«Og bakom synger skogene. Det blåser fra Dauingfjell. Ingen vei går utenom» av Trygve Gulbranssen

Portrett av Trygve Gulbranssen, 1920.
Foto: Aschehoug forlags bildearkiv. Her lånt fra no.wikipedia.org
Romanene ble første gang utgitt 1933, 1934 og 1935. Denne utgaven er utgitt av Den norske bokklubben 2008.

Trilogien – kalt Bjørndal-trilogien – regnes som en klassiker innen bygderomansjangeren, og nå syntes jeg det var på tide at jeg fikk lest den – for dette er en sjanger jeg liker.

Jeg har for lenge siden hørt at Trygve Gulbranssen aldri skrev mer enn disse tre romanene fordi samtiden tok så dårlig imot dem. Det vil si: den alminnelige leser likte bøkene, mens kritikerne slaktet dem. Men ifølge artikkelen om Gulbranssen jeg kan lese på Wikipedia, er dette en myte.
I utgaven jeg har lest (Bokklubbens samleutgave 2008) står en kort, usignert artikkel om forfatteren. Her leser jeg: «De første omtalene var lunkne, men ikke uvennlige – men da opplagstallet passerte millionen brøt kritikken løs for alvor, og i mange år var den litterære fordømmelsen av Bjørndal-trilogien så godt som samlet. Gulbranssen selv la pennen ned for godt, til tross for opplagstallene, og at han sikkert satt inne med mer stoff.»
Hva som virkelig er forklaringen på at han ikke skrev mer enn disse tre romanene, kunne vært interessant å vite.

Starten av første bok opplevde jeg som tung, både språklig og innholdsmessig - det er jo noe med å venne seg til språket forfatteren fører. Vi blir presentert for bygda, naturen og dyrelivet omkring, zoomer siden inn på Bjørndalsfolket og får vite forhistorien, det som grunnla motsetningene mellom ”den brede bygd” med Borglandsfolket i føringen, og bygda oppi høyden med Bjørndal som den største og ledende gården. Det er liksom noe massivt og baktungt ved åpningen av romanen, men det kommer seg etter hvert. Handlingen går over til å dreie seg om liv og levnet for to-tre generasjoner på Bjørndal, og gir blant annet et par kjærlighetshistorier jeg likte veldig godt. Kjærligheten til naturen og bygdelivet ligger også som en trygg, urokkelig basis for fortellingen. Flere passasjer dreier seg om religiøse filosoferinger. Det kjennes naturlig at de er med, selv om jeg kanskje ikke finleste akkurat disse partiene. For meg er det beste i boka kjærlighetshistoriene og alt det som ellers skjer av godt og vondt menneskene imellom. Og stemningen som råder på gården Bjørndal er helt uforlignelig!
«Julegilde» av Lars Jorde (1895-96) var omslagsillustrasjon på utgaven jeg leste.
Her lånt fra harriet.nasjonalmuseet.no

Gulbranssen fører et slags modererende språk. Han legger inn en del småord som får ham til å høres usikker ut – som om han ikke er en allvitende forteller, men mer antyder at det gikk nok slik og sånn for seg. Det er særlig ordet ”vel” han bruker, eksempel s. 14: «De for med sitt, skinn og annet, som de vel solgte sørpå.»
Eller s 96: «Von Gall satte vel opp så mørkt et ansikt, men fruen falt inn med myndighet og mente at kaptein Klinge kunne ha trang til å se seg om. Hun ventet vel å få høre noe for sin nysgjerrighet fra den hemmelighetsfulle gården nordpå når kapteinen kom tilbake

Gulbranssen skriver bokmål, men bruker noen dialektord, og for enkelte setninger virker ordene stokket på en uvant måte – det kan også være inspirert av dialekt?
Eksempel:
Dialektord s 440: «Nei, det var nok ingen vei uttor …» Uttor er dialekt for ”ut av” eller "ut fra".
Uvant ordstilling s 112: «At folk slik kom hørte hver dag til…» Det hadde vært mer naturlig å skrive: ”At folk kom slik…”

Delvis kan Gulbranssens fortellerstil bli noe refererende og oppramsende, og enkelte ganger synes jeg han sammenføyer hastig episoder som burde vært gitt mer tyngde og plass. Som s 49, der det nærmest i forbifarten nevnes at Dags bror, svigerinne og nevø er gått gjennom isen:
«Da hesten utpå kveldssiden gikk tilbake den samme vei de var kommet fram, da revnet isen, og hest og slede med alle som var i, gikk igjennom.
Dag kaltes hjem fra skogen, og mange mann og hester dro til Lysne vann.
De brøt isen og fikk likene opp – det var alt.»
Det er sagastil over dette.

Til sist vil jeg nevne forfatterens tendens til å bruke mange adjektiv og adverb, og lage sammenstillinger av dette. Det er tydelig at han har ønsket å understreke og forsterke, men det blir litt mye – jeg får en følelse av at han satt og slo i bordet samtidig med at han skrev, for å understreke. Og det er ikke nødvendig, jeg oppfatter likevel alvoret.
Eksempel s 42: «… kunne han finne på å tvireise til bygda og gå berserk der ute
S 34: «… frykten for Bjørndalsfolket satt godt og sterkt fast i bygdenes folk.» og «Hans ansikt ble godt rødt, …»
Eksempel på sammensatte ord er s 472: ”skystolt” – altså både sky og stolt på samme tid. S 492: ”fredglede” – en følelse av både fred og glede, eller fredelig glede?

Så har Gulbranssen hatt en forkjærlighet for ord – hovedsakelig verb – sammenstilt med ”brå”. Da jeg først begynte å legge merke til dette et stykke ut i tredje roman, fant jeg bråskottet, bråtok, bråsnudde, bråsluke, bråstum, bråreiste, bråfor, bråløftet, bråsluttet, bråblide, bråbestemte, bråsatte, bråblinke, bråspyttet, bråstanset, bråsenket. Dette blir for mye – her burde forfatteren forsøkt å variere. Det enkleste – og kanskje det beste – hadde vært å kutte ut brå og bare brukt verbet alene. At bevegelsene er hurtige og brå kunne han fått fram på annen måte.

Det er selvfølgelig ingen vits i å påpeke disse tingene – Gulbranssen døde i 1962 og verkene hans står som de står. Og de står godt, synes jeg. Det er sterke historier med sterke personligheter, solid fortalt. Anbefales for alle som liker bygderomaner!



8 kommentarer:

  1. Jeg hadde en gammel far som var født i 1919. Han hadde lest disse bøkene i sin ungdom, og leste dem om igjen da jeg var barn. Jeg husker han prøvde å dele sin begeistring for historien med meg, men jeg var for ung.
    Jeg hadde glemt dem helt til Familien hadde Bakom synger skogene som roman nylig. De hadde forkortet litt og gjort språket mer moderne (takk!), og det var en utrolig facinerende historie. Jeg skal definitivt lese de to andre. Min far og du har helt rett; dette er verdt å lese.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei RoseSommer - takk for kommentar!
      Disse romanene er klassikere - de har blitt lest "i alle år" og kan fremdeles gi oss noe i vår tid; kanskje fordi tema som tas opp alltid vil interessere. Et noe modernisert språk gjør det nok lettere å komme inn i handlingen - jeg ser den!

      Slett
  2. Din omtale av triologien er grundig og interessant! Selv har jeg kun lest den første av bøkene, men det noe kunstige språket kom i veien for historien for mitt vedkommende. Jeg fant aldri helt flyten. Etter å ha lest din omtale spørs det om jeg ikke må gi resten en sjanse. ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Rose-Marie - takk for at du legger igjen kommentar!
      Som jeg var inne på i innlegget, var det tungt å komme igang. Men man venner seg til språket etter hvert (i alle fall gjorde jeg det), og når historien begynner å fenge, glir det lettere. Håper det samme vil gjelde for deg! :-)

      Slett
  3. Ah. mimre.

    Jeg leste disse bøkene første gang på ungdomsskolen og likte de så godt at jeg leste de på nytt på videregående for å skrive særemne om de. Je glikte veldig godt den dystre og mørke stemningen, men at det hele falt naturlig. Min utgave da (i senere tid kjøpte jeg trilogien selv) kom fra bestefars bokhylle, siden han nesten bodde i skogen selv så tror jeg dette var en av hans favoritter.

    Dette var et fint innlegg å lese.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei karinleser - takk for kommentar!
      Tenk at du skrev særemne om disse bøkene - imponerende!
      Ja, det er en helt spesiell stemning i disse bøkene - noe dyster og mørk, er enig i det - eller skal vi si noe skjebnetung? Men det gjør lyspunktene ekstra minneverdige og fine.

      Slett
  4. Så bra oppsummering av disse bøkene. Jeg har lest dem for lenge siden, gikk vel på realskolen den gang. Senere har jeg også lest dem, i noe nyere utgave, og selvfølgelig sett filmen. Jeg hørte også om kritikken mot dem, uten at den ble særlig begrunnet. Det var noe om hvor nasjonalromantisk dette var, og hentydninger til nazisme. Jeg overhørte iallefall dette og las bøkene med glede.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentaren! Hentydningene til nazisme hadde jeg ikke hørt noe om, men googlet litt nå og ser at Gulbranssens bøker var meget populære i Tyskland, og det tyske forlaget som ga ut bøkene hans ble gjenstand for sanksjoner etter krigen, derigjennom kom koblingen Gulbranssens og nazismen. Men Gulbranssen skal overhodet ikke ha sympatisert med nasjonalsosialismen, ifølge Wikipedia.
      Kritikken har vel gått mest på det litterære, antar jeg, at Gulbranssens bøker var for folkelige og romantiserende.

      Slett