lørdag 7. april 2012

«Alltid Amber» av Kathleen Winsor

Utgitt av Silke forlag 2012 i forlagets klassikerserie Silkeperle.
Oversatt av Andreas Hoell, og bearbeidet av Kari Wærum.

Silke forlag sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge om den.

Tidligere er romanen utgitt på norsk i 1947 og 1952.

Handlingen starter i 1660 – etter at vi i prologen har fått overvære Ambers fødsel – da Amber er 16 år. Hun er slående vakker og ambisiøs – hun ønsker noe mer enn et enkelt og bortgjemt liv på landet. Da noen unge menn kommer ridende inn i landsbyen hvor hun bor, faller hun straks og målbevisst for en av mennene – Bruce Carlton. Hun stikker av med ham når han reiser videre, og kommer seg på den måten til London. Dette utgjør starten på et svært innholdsrikt kapittel i Ambers liv.

Egentlig kunne jeg nøyd meg med å gjengi et sitat fra The Bookseller, som står trykt på vaskeseddelen av boka: «Den har alt: Lidenskap, intriger og eventyr.»
For meg ble dette en skikkelig slukebok; det er faktisk lenge siden jeg har lest ei bok som fenget meg såpass mye. Til tross for at den teller hele 650 tettskrevne sider, opplevde jeg den som engasjerende og handlingsmettet nesten helt inn til mål. Språket fungerer greit, på en slik at det ikke forstyrrer, men hjelper til med å gi god framdrift i fortellingen.
Persontegningene er kanskje ikke all verden, og mot slutten av boka glir fokuset litt vekk fra Amber, siden vi skal få høre hvordan det går med både den ene og den andre av bipersonene i fortellingen, men dette betyr lite for hovedinntrykket jeg sitter igjen med av boka. Til tross for at Amber er en kald og kynisk femme fatale – det er farlig å komme i veien for henne når hun værer penger eller titler – er det henne jeg heier på og ønsker skal lykkes.

«Alltid Amber» er en ordentlig godbit for alle som liker historiske romaner spekket med dramatikk og romantikk.

Noe småpirk til slutt, for de spesielt interesserte:

I Lena Sanfridssons forord s 5 står det: «Fortellelsen om Amber St. Claire…» Fortellelse må vel være svorsk, vel? På norsk heter det ”fortelling” eller ”beretning”.

S 164: ”«… og så bestemte vi oss til å bli her i natt.»”
Dette høres ut som en veldig direkte oversettelse av ”decided to”. På norsk høres det bedre ut å si: ”… bestemte oss for å bli…”

S 170: ”«… Jeg sa jeg hadde hatt brev fra deg,…»”
Dette ser også ut som en direkte oversettelse fra engelsk – fra ”got a letter”. På norsk vil det være bedre å si: ”… Jeg sa jeg hadde fått/mottatt brev fra deg…”

s 245: «… drakk Amber kaffe som Tansy hadde traktet
Hvordan man tilberedte kaffen på 1600-tallet er jeg ikke sikker på – og man kan selvfølgelig trakte den uten å ha kaffetrakter. Likevel kunne det kanskje virket tryggere å bruke verbet ”trukket” eller ”kokt”.

S 371: «Så bandt hun opp låret, brettet opp ermene på kjolen og begynte å arbeide
Her er jeg ganske sikker på at det skulle stått ”bandt opp håret”.

S 382: «Kroppen trakk seg sammen i konvulsiviske trekninger
Jeg har ikke noe imot å måtte lære meg nye fremmedord dann og vann, men det er litt unødvendig å bruke et såpass spesielt ord her, synes jeg. Og veldig elegant er ikke denne setningen uansett, siden det egentlig står at ”kroppen trakk seg sammen… i trekninger”. Hva med å formulere det så enkelt som ”Han hadde krampetrekninger” eventuelt ”veldige krampetrekninger”?

2 kommentarer:

  1. Denne boka har jeg liggende ulest. Gleder meg til å lese den:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Askeladden! Heldig du, som enda har denne til gode! :-)

      Slett