mandag 12. mars 2012

«Botticellis hemmelighet» av Marina Fiorato

Utgitt av Vega forlag, 2011
Oversatt av Anette Hjerde

Den unge horen Luciana står modell for maleren Alessandro Botticelli. Da hun er ferdig med jobben, småprater hun med kunstneren. Der kommer hun i skade for å si et eller annet Botticelli reagerer på med kraftig sinne; for henne er det komplett ubegripelig hva det var hun sa som var så galt. 
Kunstneren roer seg etter hvert ned, men ber Luciana gå uten at han først har gitt henne betaling for oppdraget. Mens hun skifter, og irriterer seg over en hel dags tapte horeinntekter, oppdager hun en hemmelig dør i veggen. Innenfor den finner hun en liten kopi av maleriet Botticelli holder på med – der Luciana sto modell for en av figurene – og noe impulsivt stikker hun av med det.
Snart blir personer i hennes nærhet myrdet, og hun skjønner at det er henne og maleriet morderen er ute etter. Hun vet bare om én hun kan søke hjelp hos – bror Guido, en novise – og sammen flykter de fra Firenze. De legger ut på en lang reise, samtidig som de forsøker å løse gåten bak Botticellis vakre maleri…

Denne eventyrromanen er skrevet i en humørfylt og lett tone, og det går raskt unna å lese de over 600 sidene, da det er god framdrift og mye som skjer underveis. Hovedpersonen Luciana oppleves som fargerik og annerledes – en svært ung hore med tøft språk og ditto oppførsel; hun er forfriskende annerledes enn de sarte kvinnene vi vanligvis finner i denne type romaner!
Romanen er en blanding av kjærlighetsroman, historisk roman (handlingen er lagt til Italia i 1482-1492) og spenningsroman, som spinner om koder, gåter og konspirasjoner.

Språket i romanen er greit, men nokså vulgært til tider. Det utbrytes stadig ”Faen” og ”Madonna”, og horen får for eksempel fram – uttrykt i rå vendinger – at flere dager uten seksuelt samkvem er et savn for henne.
Romanen er ikke for bluferdige folk som misliker språk iblandet banning og vulgariteter. Det rå språket kunne nok vært tonet noe ned, uten at man ville syntes framstilling ble mindre troverdig av den grunn; for det er altså horen selv som forteller.
Romanen er fortalt i fortid, men av og til slår forfatteren om til presens – jeg tviler på at det er med hensikt hver gang det skjer. Et eksempel er s 253, der Luciana og Guido skal få møte paven. Her får vi også et eksempel på at forfatteren nå og da henvender seg direkte til leseren: «Du kommer ikke til å tro det jeg skal fortelle deg. Jeg, Luciana Vetra, Chi-chi, den simple skjøgen fra Firenze, er nå gjest hos selveste paven

Jeg er ikke sikker på om alle beskrivelser av klesdrakt, mat, utstyr med mer er historisk korrekte – jeg stiller meg noe tvilende. Eksempel s 519: Jeg er klar over at tennis er en gammel sport, men hvor alminnelig var det å ta seg et slag tennis på slutten av 1400-tallet?
«Hun la bort kammen og smilte elskverdig, som om jeg nettopp var kommet tilbake fra et slag tennis, ikke fra en fengselscelle
Og hvor sannsynlig er Lucianas prevensjonsmetode, som hun forteller om s 15: «Omkring midten av hver måned stapper jeg inn voksede bomullslapper for å hindre at mennenes talg trenger inn i mine kvinnelige deler. Jeg blir litt trangere av det, men jeg har ikke fått noen klager til nå
Denne bomullen nevnes igjen s 334: «Jeg tenkte på de firkantene med vokset bomull som nå lå der pene og unyttige ved livmorhalsen min, jeg skiftet dem ut etter hver månedlige blødning
At en 15-årig uskolert hore kjenner til betegnelsen livmorhals er vel ikke særlig troverdig?
At hun kjenner til skunken er kanskje også litt merkelig. Det er ikke et dyr som lever naturlig i Europa, ikke desto mindre tenker Luciana s 189 at hun lukter som en skunk: «Det var typisk at jeg nok en gang skulle bli nødt til å møte en stor og mektig mann mens jeg stinket som en skunk og så ut som et hulepinnsvin i motvind
Hun kan jo ha hørt historier om skunken, selvfølgelig. Og i en roman som dette betyr ikke historisk korrekthet veldig mye – dette er mest av alt et eventyr.

Småpirk til tross: Alt i alt syntes jeg dette var god underholdning.
Botticellis maleri Primavera, som i romanen skaper
så mye bry for Luciana og bror Guido

4 kommentarer:

  1. Virker spennende og interessant:) Denne må jeg lese en gang:)

    SvarSlett
  2. Hei Elin! Ja, det synes jeg du skal gjøre! :-)

    SvarSlett
  3. En god anmeldelse av en bok som har fristet meg veldig når jeg har sett den i bokhandelen, siden jeg er temmelig frelst på renessansen/Firenze. Du skriver veldig nyansert og viser forskjellige sider, så nå må jeg tenke meg litt om, syns historiske romaner faller litt hvis det er for mange åpenbare feil.. det burde sikkert ikke gjøre det, men det blir bare slik :-) Men gåten bak maleriet frister å lese om!

    SvarSlett
  4. Hei Clementine!
    Jeg kan ikke nok om denne tidsperioden til å si at det er direkte feil i romanen. Jeg har ikke gjort research rundt f.eks. når livmorhals var et begrep man kjente til, eller hva slags prevensjonsmetoder horene benyttet seg av på denne tiden. Så jeg synes ikke du skal la deg avskrekke av akkurat dette med historisk korrekthet eller ei. Og om man liker denne typen gåter - vel, du burde kanskje ta en titt! På biblioteket kan du låne den gratis, før du evnt går til innkjøp av den. :-)

    SvarSlett