torsdag 22. mars 2012

«Besøk på Ekely» av Espen Haavardsholm

Utgitt av Oktober, 2011

Den aldrende kunstneren Edvard Munch lever stille og tilbaketrukket på Ekely. Denne vinteren sliter han med bronkitten, han innser at han er gammel, at livet snart er slutt. Han tenker tilbake på barndommen, moren og søsteren som døde av tuberkulose – han som også selv trodde han skulle dø den gangen. Men han overlevde, nå er han blitt syttiåtte år. Det er krig i Europa – i Oslo går tyske soldater i gatene, det er rasjonering på varer og knapphet på alle goder. Der i Oslo finnes også en ung, kvinnelig jusstudent – Dorothy. Hun kjenner Munchs bilder, er fascinert av dem, og begynner å fabulere om å ta kontakt med kunstneren og tilby seg å stå modell for ham.
Dorothy våger å ta kontakt, og blir faktisk modell for Munch. Møtet mellom den unge kvinnen med den moderne tids frimodighet og den gamle kunstneren, som vokste opp i og er formet av en annen tid, blir skildret i denne romanen. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men det framgår i romanen at herr M. flere ganger tidligere har blitt forelsket i sine modeller, og han er fremdeles en mann med sterke følelser.

Haavardsholm skriver godt og troverdig. Han gjør i etterordet rede for at romanen er fri diktning, selv om det finnes noe dokumentarisk materiale han legger til grunn for sine fabuleringer. Haavardsholms mor var Dorothys venninne, og de delte hybel i Oslo i perioden romanens handling finner sted.
Romanen er bygd opp slik at vi først blir kjent med Herr M. og Dorothy i hver sine kapitler, først side 84 møtes de første gang. Kapitlene om Dorothy virker på meg noe unødvendige og innlevelsen er ikke like stor her som når forfatteren skriver om Munch, men jeg regner med at forfatteren har villet ha dette med for å forklare hvorfor Dorothy i det hele tatt tok kontakt med kunstneren og tilbydde seg å stå modell for ham. Jeg kan ikke si at jeg helt ser motivasjonen hennes uansett – kanskje forfatteren bare kunne latt det skje og latt det være opp til oss å fundere over hvorfor hun kom til Ekely?

Jeg syntes denne romanen var meget interessant – jeg liker bøker som får meg til å fundere, som går nær innpå mennesker og gir meg følelsen av at nå sitter jeg i hodet på hovedpersonen, tenker og føler som ham. Det er for meg mye mer spennende enn all verdens mord og konspirasjoner. Det er også svært interessant for en skribent å lese det Haavardsholm skriver om hvordan Munch arbeidet og tenkte om bildene sine. Måten å nærme seg et lerret med en ide, måten man går i gang med å bygge et bilde, føles ikke så ulikt måten en forfatter kan gå i gang med å bygge en tekst. 
Jeg får lyst til å lese mer om Munch og kunsten hans, og selvfølgelig blir jeg også nysgjerrig på hvor mye av romanen som er rent oppspinn, og hva som faktisk har hendt.

Avslutningen av romanen kunne jeg tenkt meg annerledes – her kjennes det ut som om forfatteren halvhjertet og oppsummerende gjør rede for Munchs livsavslutning og Dorothys vei videre etter møtene med Munch, og det henger egentlig ikke sammen med romanens handling eller tema forøvrig.

En liten smakebit fra romanen, s 20 står det:
« - Humbugmaler! kalte en av de mest anerkjente norske billedkunstnerne ham, med en hånlig geip, da han som debutant på Høstutstillingen stilte ut bildet av den tæringsmerkede søsteren.

Først krenket det ham. Siden forsto han at det var da – ved dette spotske utbruddet – at han var kommet på sporet av den mannen han skulle komme til å bli.

Var det da humbug han drev med?

Jukset han? Fusket han?

Nei, men han gjorde det som kjentes nødvendig, han fulgte sin egen sti. Hvor elendig, rådløs og dum du enn måtte føle deg når du blir hånet av de andre; følg ditt eget vesle dyretråkk inn i det voksne livets villnis, og vær trofast mot dine egne følelser og det du selv har erfart. Det er det eneste rådet han har å gi videre – det var det han innså etter å ha brutt gjennom offentlighetens taushetsmur med bildet av den døende storesøsteren; og det er den stien han har fortsatt å følge.»

2 kommentarer:

  1. Veldig spennede omtale av en bok jeg ikke har hørt om engang. Nå gleder jeg meg virkelig til god og berikende lesing! Tusen takk! Det siste avsnittet er til å få frysninger av. (Frysninger er ikke en negativ opplevelse - snarere tvert i mot.) Gleder meg til å følge bloggen din, og inviterer deg til å følge min: Stjernetrær.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig kommentar, gerdh! Jeg har satt opp bloggen din på blogglista mi på Interscribo; følger deg på den måten. Synes bloggen din ser spennende ut! :-)

      Slett