onsdag 29. februar 2012

«Sankta Psyko» av Johan Theorin

Utgitt av Gyldendal, 2012
Oversatt av Kari Bolstad

Theorin er forfatteren bak den såkalte Ölandskvartetten, der foreløpig tre bøker er utgitt: «Skumringstimen», «Nattefokk» og «Blodleie». Theorins tanke bak disse fire bøkene, er visstnok å lage en roman fra hver av de fire årstidene, med handling lagt til Öland.
Jeg har lest de tre bøkene som foreligger, og etter min smak heller det mot litt for mye overnaturlige skapninger og hendelser utover i kvartetten, der jeg kanskje synes han heller burde konsentrert seg om de psykologiske spenningselementene.
I «Sankta Psyko» – som ikke har noe med Ölandskvartetten å gjøre – er han tilbake med en ren psykologisk thriller, og det liker jeg.

Førskolelæreren Jan Hauger søker og får jobb på Glenna, førskolen som er tilknyttet og ligger like ved det psykiatrisk sykehuset Sankta Patricia. På denne førskolen går barn med en forelder som bor som pasient på sykehuset. Ved at barna har plass i førskolen tilknyttet sykehuset, kan de enkelt gis mulighet til å besøke den innlagte forelderen. Sykehuset kalles Sankta Psyko blant lokalbefolkningen, og de som bor der er en blanding av ufarlige pasienter og farlige forbrytere. 
Jan har en helt spesiell grunn for å ønske seg til denne førskolen – noe vi får innsyn i etter hvert som handlingen skrider fram. Han bærer på børen av en ikke helt enkel oppvekst, og han bærer på hemmeligheter om enkelte ikke helt gode handlinger han står bak...

Det tok tid før boka kom skikkelig i gang, synes jeg. Jeg leste rundt 100 sider, der jeg synes det skjedde fint lite. Jeg tror forfatteren med fordel kunne strammet inn på denne lange introduksjonen til handlingen, og gått litt mer rett på. Det bør jo ikke være slik at leserne trøttes ut og dropper boka, på grunn av en treg innledning. For spenningen stiger nemlig etter hvert, og alt føles bare stadig tettere og klaustrofobisk mot slutten. Bare jeg kom meg gjennom de 100 første sidene, var det rett og slett vanskelig å legge boka fra seg.
Under denne lange innledningen kjedet jeg meg, og jeg hang meg opp i småting med språket, samt at hele opplegget med denne førskolen i tilknytning til et psykiatrisk sykehus virker søkt og usannsynlig. Mange av beskrivelsene av hvilke rutiner de har i førskolen, samt hvordan barna oppfører seg, virker også kunstig på meg, som om forfatteren egentlig ikke kjenner noen små barn eller vet hvordan de ter seg. Eksempel s. 15, der det fortelles om at barna ofte gråt under avskjeden, når Jan skulle slutte i et av sine mange vikariat. Personlig oppfatter jeg barn som ganske lite sentimentale i slike settinger – det er gjerne de voksne som gråter ved avskjeder, ikke barna.

I starten av boka går det altså mye på tomgang, og jeg gir et eksempel på en betydningsløs hendelse, nokså detaljert beskrevet, som jeg mener med fordel kunne vært strøket:
s. 77:
«Jan drikker mer lettøl. Han kjenner parfymeduft i luften og merker plutselig at han står mellom to kvinner i tjuefemårsalderen.
Høye og vakre, ser han. Det er nå han skal vise seg voksen, men han føler seg som en gutt.Hun til høyre lukter rosenbladparfyme. Hun har svart genser og langt brunt hår og drikker en slags sitrongul drink. Blikkene deres møtes, men hun ser fort bort.
Hun til venstre har stenket seg med sitrusparfyme og har på seg gul bluse og blank gullfarget jakke. Ei gulljente. Hun har grønne øyne og drikker pæresider – Jan skotter bort på henne, og hun smiler faktisk litt tilbake til ham. Hvorfor gjør hun det?»

Språket fungerer stort sett greit, men jeg synes forfatteren burde luket vekk de mange megetsigende tre prikkene (…) som han bruker stadig vekk, særlig i dialogene. Det er unødvendig med disse prikkene, og irriterende når det blir såpass mange – de sinker og ødelegger flyten i lesingen. Hvis man absolutt må ha fram at den som snakker nøler, tar pauser, tenker seg om eller taler veldig sakte, bør man forsøke å få det fram på en annen måte.

Jeg finner noen tilfeller av oppramsing av flere adjektiver, der komma ikke er brukt.
Eksempel s. 15: «På den andre siden var det en ansamling store brune mursteinshus…» Her skulle det vært komma mellom store og brune. Og hvorfor står det ikke ganske enkelt samling, i stedet for ansamling?
Og s. 16: «Et stort grått murhus reiser seg bak muren…» Her skulle det vært komma mellom stort og grått.
Jeg fant flere av disse feilene utover i romanen.

Slutten av boka ble litt komplisert og noen scener virket utydelige – hva skjedde egentlig? Men slutten bød i alle fall på mye action og høy spenning.

Forlaget skriver at dette er en ”krim” på omslaget – men dette er langt fra noen tradisjonell kriminalroman, der det skjer en forbrytelse i starten som noen siden etterforsker og forsøker å finne ut av. Dette er en spenningsroman, en psykologisk thriller.

2 kommentarer:

  1. Ikke helt enig i at det må være komma i de tilfellene du nevner. Adjektiv som "stor" og "liten" kan være overordnet adjektivet som kommer etter, og da skal det ikke være komma:-)

    SvarSlett
  2. Hei Anonym!
    Det kan være du har rett? Forklaringen din må jeg innrømme at jeg aldri har hørt før.
    Selv ville jeg brukt komma i tilfellene jeg har nevnt over.
    Husene var store og brune (begge deler som sidestilte adjektiver, vil du ikke si det?), ikke storbrune?

    SvarSlett