mandag 20. februar 2012

«Historien om Vakre jente» av Rachel Simon

Utgitt av Silke forlag, 2012
Oversatt av Lisa Vesterås

Boka har jeg fått fra Silke forlag, som håpet jeg ville lese og blogge om den.

Martha, en eldre, pensjonert lærer, får en stormfull kveld i 1968 uventet besøk. Et nokså merkelig par, søkkvåte og ute av stand til å kommunisere noe særlig, står på trappa utenfor hos henne. Hun slipper dem inn, gir dem mat og tørre klær – og hun skjønner ut fra oppførselen deres at de må være såkalt tilbakestående. Hun forstår også at de har rømt, sannsynligvis fra en institusjon, og at de gjemmer seg for noen forfølgere.
Rømlingene har også et nyfødt barn med seg. Dette barnet steller de, før de gjemmer det oppe på loftet, og da paret noe senere blir innhentet av forfølgerne sine, blir barnet værende igjen – uoppdaget av dem som kom etter paret – hos den gamle dama. Kvinnen i paret blir fraktet tilbake til institusjonen – men før hun reiser, lykkes hun i å uttrykke en bønn til Martha om å ta vare på babyen som ligger på loftet. Mannen klarer å flykte ut bakveien, og blir borte.

I romanen følger vi Martha, Lynnie og Homan (som paret heter) i egne kapitler. Lynnie og Homan elsker hverandre. Homan forsøker å finne veien tilbake til Skolen – institusjonen han og Lynnie bodde på da de ble kjærester – mens Lynnie venter og håper at Homan snart skal komme tilbake og hjelpe henne med å rømme en gang til. Martha tar seg av barnet så godt hun kan, reiser rundt og får hjelp fra tidligere elever til å holde seg delvis i skjul, siden hun har en følelse av at barnet er ettersøkt.

Denne romanen om fengslende skjebner vil sikkert interessere mange – om man ikke er for kritisk til språk og gjennomføring. Jeg synes romanen er bygd over en god historie, men for min del mener jeg at det fine utgangspunktet ikke blir godt nok tatt vare på av verken forfatter eller oversetter.

Forfatteren skifter altså mellom å fortelle Homans, Lynnies og Marthas historier. Idet forfatteren hopper fra den ene til den andre, velger hun å gå inn et sted der en god del har skjedd siden sist vi var inne hos for eksempel Homan. Da gjøres det rede for hva som har skjedd inntil nå i en refererende stil, noe jeg ikke synes er den mest optimale løsningen.
Hele romanen blir åpnet på samme måte – med en scene der Lynnie føres bort til bilen, for så etterpå å komme tilbake til alt som skjedde før denne scenen. Forvirrende og rotete, synes jeg.

Forfatteren har også en tendens til å fortelle i større grad enn å vise – (dere vet, som det motsatte av: ”Show, don’t tell”), noe som også svekker en ellers meget sterk historie.
For eksempel er uttrykket ”kikket bort på” eller ”kikket på” brukt veldig ofte i romanen. I stedet for å fortelle at x og y kikket på noen eller noe, kunne forfatteren vist hva x og y så – det er mye bedre regi.

Siden de tre hovedpersonene er omgitt av mange mennesker (Lynnie i institusjonen, Martha og Homan møter mange mens de reiser rundt) blir romanen tett befolket og det blir litt uoversiktlig iblant; hvem er alle sammen?
For å oppsummere: Forfatteren kunne strammet inn på persongalleriet, forsøkt å vise mer enn hun forteller, og fortalt mer ryddig tidsmessig. Enten det skriver seg fra forfatteren eller oversettelsen, så skilles det for en stor del ikke mellom fortid og fortid av fortid, noe som gir et rotete inntrykk.

Språket kunne fortjent en siste, nøye korrektur, for jeg finner en del slurvefeil. Språket kunne også vært mer variert og strammere, med færre unødvendige småord.

Til sist gir jeg noen eksempler på hva jeg mener:
Eksempler på manglende variasjon i språket: 
S 11: «Men han la merke til kvinnens reaksjon og strøk henne ømt over skulderen. Det var en øm gest, …»
Her kommer ordet ”øm” to ganger tett på hverandre – her kunne man variert.

S 40: «Kate klemte rundt skulderen hennes. ”Jeg har vært så bekymret for deg,” sa hun.
Lynnie så på Kate. Hun hadde så lyst til å fortelle henne alt:
…»
Det lille ordet ”så” er brukt tre ganger tett på hverandre – her kunne man variert.

Eksempel på unødvendige småord:
S 128: «Så reiste han seg opp og kikket bort på godsvognene…»
Her kunne det like gjerne stått: ”Han reiste seg og kikket på godsvognene…”

S 164: «Hun følte seg så hjemme her…»
Kjennes det ikke like sterkt, eller kanskje sterkere, hvis det står: ”Hun følte seg hjemme her…”

Eksempel på manglende fortid av fortid:
S 113: «Historien spredde seg utenfor murene også, og onkel Luke sa til avisene at det hadde vært en ulykke: De ansatte visste ikke at Wanda satt på samme celle
Her skulle det stått: ”De ansatte hadde ikke visst at Wanda hadde sittet på samme celle.”

S 122: «Etter to uker hadde han endelig hatt flaks, da han fant en sekk med klær i skogen
Her skulle det stått: ”… da han hadde funnet en sekk…”

Eksempel på slurvefeil:
S 50: «… klassen gikk glipp av vitebegjærlige og interessant medelever
Det skulle stått ”interessante medelever.”

S 50: «Det var bedre å ringe derfra om en halvtime ennå ringe nå, så tidlig
Her skulle det stått ”enn å ringe nå…”

S 78: «Skikkelig flott oppførsel for en rikmanssønn…»
Det skulle stått ”rikmannssønn”.

S 79 står det ”balltrar” for ”balltrær”,
S 102 står det ”bebobere” i stedet for ”beboere”
S 128 ”togvagn” i stedet for ”togvogn”
S 247 ”fört” i stedet for ”ført”.
Og enda fant jeg mange flere av disse slurvefeilene.

S 240 og 241 er uttrykket ”tenkt til” brukt, som i ”tenkt til å stå opp”. Det riktige er ”tenkt å stå opp”, men her kan man kanskje unnskylde feilen ved at man ønsket å ha med en autentisk replikk fra et menneske som ikke kan eller bryr seg om grammatikk?

Jeg tror at mange vil like denne romanen, men for meg er den i utgangspunktet sterke historien ikke blitt forvaltet godt nok til at jeg helt kan la meg begeistre.



5 kommentarer:

  1. Hei Randi,

    veldig god anmeldelse av boka. Det er en sterk historie, men også for meg ble gjennomføringen av den for dårlig. Og som du skriver, veldig mange navn og personer, så jeg følte jeg mistet litt oversikten innimellom.

    Og til og med jeg la merke til at det var noen slurvefeil i teksten, og det trekker også ned for min del.

    Gro :-)

    SvarSlett
  2. Hei Gro! Takk for at du legger igjen kommentar! :-)
    Ja, jeg så at vi var ganske enige i konklusjonen. Litt synd at denne sterke historien ikke ble bedre ivaretatt.

    SvarSlett
  3. Flott og grundig anmeldelse av boka. Jeg har vært nysgjerrig på den og vet jeg kan svelge noen "grammatikk- og gjennomførelsekameler" så lenge historien er god, men den havner et stykke bak på leselista mi nå. Det er så mange andre bøker som frister også. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tone og takk for kommentaren!
      Jeg kjente mens jeg leste, at jeg veldig gjerne ville like boka, og historien er som sagt sterk og byr på mange følelser. Jeg vet også at ikke alle leser like kritisk, men greier å overse en del feil og mangler - nettopp derfor skriver jeg også at jeg tror mange kan ha glede av å lese Historien om Vakre pike, selv om jeg ikke ble helt frelst.

      Slett
    2. Uff da - her var det jeg som slurvet. "Historien om vakre jente", heter boka!

      Slett