mandag 23. januar 2012

«Gyldig fravær» av Harald Rosenløw Eeg

Utgitt av Aschehoug 2011

Fem ungdommer fra samme skoleklasse. 
Sherpa – langbeint, rask, hjelper broren sin med å levere varer (narkotika) rundt om i byen.
Ida – nevrotisk (livredd for å tråkke på streker), skoleflink.
Albert – sønn av statsministeren, usympatisk, aggressiv, misfornøyd.
Bruno – dyktig tagger, forelska i Anjo.
Anjo – elsker å svømme, glødende oppslukt av Koranen, etter å ha fått en ny, fascinerende venn.
3. november skal de fem - sammen med klassen - til en moské på ekskursjon – og tar T-banen. Plutselig skjer en voldsom eksplosjon. De fem er alene, fanget i undergrunnen – ingen andre i toget kan ha overlevd.

Eeg er stil- og språksikker, bruker korte setninger med mye tilstedeværelse og innhold i hver lille bit fortellingen er bygd av.
Måten han presenterer de fem hovedpersonene – gir dem god plass og ro til å komme tydelig fram for leseren – imponerer meg og skaper forventninger i meg om en knallgod leseopplevelse.
Et eksempel på hvor godt han beskriver, hvor fine bilder han lager, fra s 24:

«Anjo har ikke dusja. Hun har ikke tørka seg engang. Det er imot Tøyenbadets reglement, sikkert. Men hun bryr seg ikke om det akkurat nå. Anjo liker å svømme, men hun liker seg ikke i garderobene. Alle hemmelighetene hun kan ha under vann, blir skylt fram i garderoben. Ikke bare må hun være naken sammen med andre, dusje sammen med andre, skifte sammen med andre, sjela blir også naken der inne. Hun snakker ikke om hennes. Den klarer seg. Men alle de andres. De kommer så tett på. Og da ser hun desperasjonen. De mangler noe.»


Men: Etter at forfatteren har utsatt hovedpersonene for eksplosjonen og sperret dem inne i T-banevogna i undergrunnen, synes jeg at han blir for gåtefull og uklar for min del. Skal vi virkelig få kjenne forvirringen, angsten ungdommene føler? Eller er det møtet med døden han forsøker å fortelle om?
Det kan være bare meg, men jeg føler at forfatteren slipper grepet på fortellingen – det sikre og kontrollerte glipper bit for bit – jeg skjønner ikke helt hva det er som foregår etter hvert som vi nærmer oss slutten på boka. Hva er det egentlig han vil fortelle – vet han det selv?
Mette Hofsødegård er inne på noe av det jeg tenker rundt boka, i sin anmeldelse i Aftenposten.
Eeg er som forfatter en svært sterk og tydelig leder i starten av boka, mens vi etter hvert blir invitert til å være mer delaktige som lesere, for å tolke, fabulere, finne ut hva som egentlig skjedde og se hvor det bærer? Er vi klare for dette, etter den tydelige, begripelige starten som slår an til en helt annen type dans?

Språket er radikalt, muntlig, iblandet engelsk og slang. (Her finner man uttrykk som supersad, spectacular, A-some, føkt, hard to get.) Personlig synes jeg forfatteren kunne erstattet det engelske med norske uttrykk. Norsk er ikke noe fattig språk, og som forfatter av ungdomsromaner kunne man kanskje gå for å vise leserne hvordan man skriver godt og variert, uten å måtte ty til engelske gloser. Mange av dagens unge vil kanskje føle at forfatteren snakker som dem, noe som gir gjenkjennelighet og autensitet, men slang er et muntlig språk, endrer seg relativt raskt – om noen år er ikke gjenkjenneligheten blant ungdommen like stor.

Dette er ingen lettlest bok – tema er tungt, handlingen springende mellom fortid, nåtid, virkelighet og fantasi – men for ungdom som vil ha noe å bryne seg på, som vil bli utfordret, kan dette være en ordentlig godbit.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar