lørdag 31. desember 2011

TEMA 2: Leseåret 2011 - statistikk for Pervoluto

I 2011 blogget jeg om 77 bøker. Det er grovt sett alt jeg har lest dette året, med noen få unntak. En del bøker har jeg begynt på, ikke likt og lagt vekk – dem har jeg ikke blogget om. Noen tegneseriebøker, som Pondus, har jeg heller ikke skrevet om. Noen titler har jeg lest om igjen, og noe har jeg lest som research – disse er heller ikke nevnt på bloggen.

Statistikk for 2011:
Det mangler årsstatistikk i oversikten jeg finner på blogspot – jeg finner kolonner for nå, dag, uke, måned og totalt, men ikke per år. Derfor blir det ikke sammenlikninger på helt likt grunnlag – siden noen av innleggene har eksistert/ligget tilgjengelig på bloggen lenger enn andre.
Nedenfor finner du en liste over de 10 totalt mest besøkt innleggene på Pervoluto:

  1. «Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr Darcy» av Ingrid Schibsted Jacobsen. Innlegget er fra april i år, og er besøkt hele 584 ganger, betydelig flere ganger enn neste på listen. Jeg velger å tro at dette delvis skyldes tittelen på verket, som jeg i blogginnlegget antyder kan regnes som en smule spekulativ. ”Stolthet og fordom”, og ikke minst ”Mr Darcy” tror jeg er søkestrenger mange leter etter på nettet. Men: oversikten i blogspot viser også at det er 117 som har søkt på hele strengen, altså: ”min mangel på stolthet og fordom i jakten på mr darcy” – så det er nok ikke bare tilfeldig at nettopp dette innlegget har fått et høyt besøk.
  2. «Rapsgubbene» av Karin Brunk Holmquist er blitt besøkt 361 ganger. Innlegget er fra juli 2010. Jeg antar at det store besøket skyldes Holmquists og feelgoodsjangerens store popularitet. Jeg tror ikke forlaget har lenket mot mitt innlegg, siden jeg ikke var særlig positiv til boka i innlegget mitt.
  3. «På høye hæler over Grønland» av Siri Østli – besøkt 277 ganger, innlegget er fra februar 2010. Nok en feelgood-roman – er det derfor mange har villet lese om den?
  4. «Markus er konge» av Klaus Hagerup – besøkt 210 ganger, innlegget er fra desember 2010. Dette er omtale av ei barnebok – jeg tror det er mange som søker omtaler av barnebøker.
  5. «Sirile gentlemen søkes» av Karin Brunk Holmquist – besøkt 191 ganger. Dette anser jeg som svært godt besøkt, siden innlegget er fra september i år. Her kan forlaget ha linket mot mitt innlegg, siden jeg i bunn og grunn var positiv til boka.
  6. «Engleslakt» av Ingelin Røssland – besøkt 179 ganger. Innlegget er fra oktober 2010 og Røssland henviser til bloggen min fra sin hjemmeside.
  7. «Venneringen»  av Magnhild Bruheim – besøkt 140 ganger. Innlegget er fra mai 2010.

    «Kjære, jeg må fortelle deg…» av Louisa Young – besøkt 140 ganger – deler 7. plassen med Bruheim. Innlegget er fra august inneværende år.
9. «Nu, jävlar!» av Heidi Linde – er besøkt 139 ganger. Dette innlegget er fra mai i år.
  1. «Aldo Monrad. Konfirmanten» av Arne Berggren – besøkt 124 ganger. Innlegget er fra mars 2010.

Man skal alltid være forsiktig med å trekke for bombastiske konklusjoner ut fra statistikk, men denne listen kan være en indikasjon på at innlegg om feelgood er mest populært, samt omtaler av barne- og ungdomsbøker.
I min forrige temaartikkel spurte jeg om negative omtaler er uønskede - og her får jeg på en måte svaret, som sier: jo, negative omtaler ER ønsket. De to som ligger øverst på listen over mest besøkte totalt, er nettopp i hovedsak negative omtaler.

Statistikk er uansett morsomt, og det er ikke minst tilfredsstillende å se at såpass mange er innom her og leser. Det ser jeg som et tegn på at arbeidet jeg legger ned i bloggen er til nytte og glede for noen - det er jeg glad for. Så får jeg bare leve med at leseren Randi er mange ganger så populær som skribenten Randi; skrivebloggen min, Interscribo, er nemlig langt mindre besøkt enn Pervoluto. :-)
Jeg vil benytte anledningen til å takke alle lesere av bloggene mine, og en særlig takk til dem som har gitt tilbakemeldinger og bidratt til å skape ekstra liv og små diskusjoner her inne, ved å legge igjen kommentarer.
Takk for alle hyggelige diskusjoner om leseopplevelser og bøker i 2011, og godt nytt bokår til dere alle sammen!

torsdag 22. desember 2011

«Dødens skygge. Skorpionen : bind I» av Jacob Weinreich

Plott og idé: Jacob og Martin Weinreich
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Gyldendal 2011

 Ida har denne høsten begynt på videregående skole, uten å være topp motivert. Hun har en ekstrajobb på hotell ved siden av skolen, og en kveld hun er på jobb havner hun midt oppi en farlig hendelse på et av hotellrommene. Hun redder en ung mann ved å gi angriperen hans et velrettet karatespark, og hjelper ham med å rømme unna de bevæpnede mennene som er etter ham. Den unge mannen heter Daniel, og dette blir starten på et bekjentskap/vennskap. Hun kjenner en dragning mot ham, og de innleder etter hvert et slags forhold. Idas mors kjæreste, Erik, arbeider i politiet. Han sier til Ida at hun bør ligge unna Daniel – han er under oppsikt av politiet for ulovlig aktivitet. Men hører hun på Erik?

Denne spenningsromanen for ungdom er forholdsvis kort (195 s) og lettlest. Ekstra lett går det siden teksten er satt med halvannen linjeavstand. Fortellingen har bra driv, og gir deg lyst til å sluke boka fort. Språket er greit, men enkelte passasjer virker mindre gjennomarbeidet. Jeg synes særlig det gjelder scenene der spenningen trekkes opp – her blir noen setninger korte, noe som gir følelse av tempo, men jeg synes ikke forfatteren strammer nok inn i forhold til hvor han har fokuset. Eksempel s 29-30, Ida og Daniel har nettopp unnsluppet kjeltringene på hotellrommet, men forfølges: 
«”Ned den lille trappen der!” Hun pekte. Den unge mannen fulgte bare etter. Han hadde tilsynelatende akseptert at det var hun som bestemte, fordi hun var kjent på stedet. Eller så var han så redd at han ikke hadde overskudd til å blande seg inn. Nå var de fremme ved ei ny dør. Et øyeblikk var Ida redd for at den skulle være låst. Hun hadde ingen nøkler til døra. Men heldigvis var den åpen, og de skyndte seg inn. De kom inn i et trimrom. En eldre dame satt på en ergometersykkel inne i hjørnet. Hun smilte fornøyd og vinket til dem. Ida og den unge mannen styrtet gjennom rommet og fant fort en utgang i den andre enden. I neste øyeblikk sto de ute i en korridor
Den smilende damen på ergometersykkel satt der sikkert, og Ida rakk muligens å reflektere over hvorfor Daniel lar henne lede an, men dette avsnittet burde vært kortet ned og strammet inn, slik at vi fikk enda sterkere følelse av å sitte med hjertet i halsen, engstelige for om det unge paret skal greie å komme seg unna.

Ett eksempel til på at forfatteren ikke holder fokus slik han skal: S 109 får vi en miljøbeskrivelse: «Solen skinte fra en klar, blå himmel. Bare noen få, nesten gjennomsiktige skyer var å se. Det luktet blomster og nyslått gress. To gutter spilte tennis litt lenger nede i veien. De hadde bundet en grevlinghund til en lyktestolpe. Den gjødde som om den gjerne ville være med.»
Det er helt greit med miljøbeskrivelser og at det inngår noen statister i fortellingen – som de to guttene og hunden – men forfatteren må skjønne at vi glemmer disse like fort som handlingen trekker oss videre og forbi disse statistene. Når guttene og hunden dukker opp igjen på s 116, har jeg ganske riktig glemt dem, siden det har skjedd dramatiske ting i mellomtiden som har tatt all konsentrasjon: «Tilbake ved bilen stoppet Ida og bare nøt å puste inn den friske luften. Guttene hadde sluppet grevlinghunden løs nå, og den fór rundt etter tennisballen
Jeg måtte bla tilbake for å huske, enda jeg skjønte vel egentlig at dette ikke hadde noen betydning for historien jeg fulgte.

Mer pirk:

S 31: «De kunne så vidt skimte den store komfyren og alle hyllene og reolene med kasseroller…» Hyller og reoler regnes vel i mange tilfeller som synonyme, så dette blir litt smør på flesk.

S 33: «Plutselig hørte hun at hun ropte: …»
Det er bare en ”hun” til stede, nemlig Ida, så jeg skjønner at hun her blir overrasket over sitt eget utbrudd, men jeg synes likevel at dette kunne uttrykkes bedre, med for eksempel: ”Plutselig hørte hun seg selv rope…”

S 35 gjengis forklaringen Ida ga til sjefen sin på hotellet, da han lurte på hvor det hadde blitt av henne den dagen hun hadde havnet i trøbbel og flyktet sammen med Daniel. Denne forklaringen synes jeg er såpass svak både i innhold og presentasjon – hva med å droppe den helt og bare referere at Ida ga sjefen en falsk, kanskje litt usannsynlig forklaring, som han likevel sa seg fornøyd med?

S 33 kommer ordet ”tydeligvis” to ganger ganske tett på hverandre: «Fyren hadde tydeligvis ikke regnet med at hun skulle reagere på den måten. Blikket hans flakket. Tusen tanker fór tydeligvis gjennom hodet hans.» Dette kunne forfatteren (eller oversetteren?) variert.
Det samme gjelder s 45: «”Kommer du på introfesten på fredag?”» Den ene på-en kunne rett og slett vært sløyfet, slik at det sto: ”Kommer du på introfesten fredag?”

Jeg finner noen tilfeller av manglende fortid av fortid.
Eksempel s 40-41: «Hva var det egentlig som skjedde i går? Var alt sammen bare noe hun hadde drømt?»
Her er ikke samsvar mellom første og andre setning; riktig skulle vært: ”Hva var det egentlig som hadde skjedd i går?”
S 137 forteller Ida om noe som har hendt før – at hun var litt sammen med en gutt som het Alexander. I starten angis dette riktig med fortid av fortid: «Ida hadde aldri hatt noen ordentlig kjæreste. Det nærmeste hun hadde vært, var nok Alexander i begynnelsen av niende. Det hadde vært på kino sammen et par ganger, og én gang hadde de ligget sammen.» For så plutselig å bli til ren fortid: «Det var andre gang for Ida. Det var først og fremst et kick…» Riktig skulle vært: ”Det hadde vært andre gang for Ida. Det hadde først og fremst vært et kick…”

S 193: «De satt inne i forsetet nå
Med denne setningen er det noe som skurrer. Man sitter ikke inne i et forsete, men man kan sitte inne i en bil, på/i forsetet, eller man kan rett og slett sitte i forsetet på bilen.

Disse språklige tingene er ikke ”farlige”, men for meg er det et tegn på at teksten kunne vært enda bedre gjennomarbeidet. Jeg tror ikke det skorter på ferdigheter og kunnskaper, men muligens på tiden? Fort skal det gå. Da er det godt at oversetteren har stor kapasitet. På hjemmesiden til Norsk oversetterforening fant jeg denne oversikten som viser at Bjørnson har oversatt hele 19 titler i 2011. Noen av disse er tynnere barne- og ungdomsbøker, men andre er solide mursteiner, som Nessers siste. Når hun arbeider i dette tempoet, skjønner jeg at språket ikke kan bli like gyllent hele veien.

Innvendingene til tross – boka er spennende og har bra driv. At en del av det som foregår virker usannsynlig, ødelegger ikke spenningen. Jeg tror det vil være mange unge som kommer til å like denne spenningsromanen, som altså er første bind i en serie.

tirsdag 20. desember 2011

TEMA 1: Tanker om litteraturkritikk, bokomtaler og anmeldelser

For en stund siden kom jeg over en morsomhet på facebook – det var noen som stilte et spørsmål:
Er bibliotekarer mislykkede forfattere? 
Svaret var: Nei, det er litteraturkritikere som er mislykkede forfattere. Bibliotekarer er mislykkede litteraturkritikere!
Jaså, ja – bibliotekarer er og skal være nederst på rangstigen, altså…
Men spøk til side: Mange bibliotekarer er faktisk kvalifisert til å mene og snakke/skrive om litteratur. Kanskje til forskjell fra litteraturkritikere er bibliotekarenes oppgave å få folk til å lese, gjerne ved å gjøre dem oppmerksom på bøkene som ikke omtales oftest og mest i aviser og andre media.
Og hva er så litteraturkritikernes oppgave? Det er ikke sikkert det er noe entydig svar her, men jeg tror de kan ha som et overordnet mål å bidra til at et lands litteratur skal bli best mulig, og få fram i lyset de som best fortjener det?
Ved å bli kritisert og få påpekt mangler kan de som lager litteraturen (forfatterne med god hjelp fra forlagene) få noe å strekke seg etter, og kanskje gjøre ting enda bedre neste gang.
Eller skal anmelderne gi forbrukerinformasjon om litteratur? Kanskje du som leser innlegget mitt har en formening?

På bloggen min skriver jeg omtaler av bøker jeg har lest. Ja, jeg liker å kalle innleggene mine omtaler, for da føler jeg meg fri til å skrive akkurat så nøye eller overflatisk jeg vil, men jeg må nok gå med på at det jeg bedriver på lesebloggen min er en form for litteraturkritikk. Jeg gjør klart under overskriften Om Randi at jeg med årene har fått et skriverperspektiv som leser av bøkene jeg omtaler. Ting jeg påpeker og pirker på går kanskje over hodet på folk som ikke skriver selv, men jeg forsøker å begrunne og forklare på en slik måte at det i alle fall kan være begripelig for alle – selv om det kanskje ikke er like interessant for hvermansen å bry seg slik om detaljene.

Mange synes ikke at forfattere skal skrive litteraturanmeldelser, siden litteraturnasjonen Norge er så liten, og man fort kan regnes som inhabil – det er ikke bra om man anmelder folk man kjenner, eller har samarbeidet med profesjonelt. Ett eksempel er Knut Faldbakken, som anmeldte Levi Henriksens nyeste roman – og Faldbakken hadde tidligere hatt rollen som konsulent for Henriksen. Dette var det en del som reagerte negativt på, og jeg kan være enig i at dette ble et litt for tett forhold – siden Faldbakken er profesjonell kritiker.
På bloggen gjør jeg akkurat som jeg vil, men jeg vil fortelle om forholdet jeg har til forfatteren jeg omtaler, hvis jeg har noe forhold – for slike ting synes jeg man kan være ærlig rundt, slik at leserne av omtalene får legge til og trekke fra, etter hvilken retning de tror forbindelsen mellom anmelder og forfatter kan slå ut.
Jeg synes for øvrig det er fint at folk som har greie på litteratur, anmelder litteratur. Av og til kan kanskje profesjonelle litteraturkritikere bli vel teoretiske og virkelighetsfjerne, der bibliotekarer og andre litteraturformidlere kanskje har en mer praktisk/jordnær tilnærming, i forhold til at litteraturen de leser og omtaler til syvende og sist skal kobles til lesere, kanskje nettopp med bibliotekarenes/formidlernes hjelp.

Kvaliteten på anmeldelser i media varierer sterkt. Noen nøyer seg med å gjengi et grundig, nesten detaljert handlingsreferat. Det er ikke særlig smart, synes jeg – de røper gjerne det som er selve spenningsmomentet for en leser – nemlig: hva skjer? Hvorfor skal vi andre lese boka da, når anmelderen har gitt oss et (altfor) grundig resymé?

Andre anmeldere er nyttige idioter for forlag eller bokhandlere – de kommer med utsagn av typen ”Løp og kjøp!” eller ”Denne boka må under alles juletrær i år!” Og fremdeles uten å vurdere eller grunngi hva som gjør boka bra – hvor troverdig er det?
Ett eksempel her er Dagbladets omtale av Torkil Damhaugs ”Ildmannen”. «Denne mannen hører hjemme under juletrærne» (Jeg så for øvrig at noen hadde lagt på en kommentar om at det var vel strengt tatt boka til Damhaug, ikke Damhaug selv som skulle under juletrærne…)
«Sterk kandidat til årets beste norske krim» står det også. Da antar jeg at artikkelforfatteren har lest alt det som har blitt utgitt av norsk krim i år – så han vet nok om årets norske krimproduksjon til å sammenligne?
Kanskje kulturredaktørene i avisene rundt om kunne passe litt bedre på hva litteraturanmelderne driver med, og sørge for større profesjonalitet i det som blir levert?

Vi liker god litteratur, vi liker høye salgstall – det er gode nyheter. Da NRK1 i Dagsrevyen hadde to store oppslag om Lars Myttings salgssuksess «Hel ved» i løpet av samme uke - visste da NRK at de med dette var med på jobbe fram et enda større salg av boka?
Er NRK klar over at det å invitere populære forfattere til å delta i Skavlan eller gladoppslag i Lørdagsrevyen, er med på å markedsføre og fremme salget av forfatternes bøker?
Av og til er det som om media og forlag gjensidig mater hverandre i et slags symbiotisk forhold. Forlagene har gladnyhetene om de store opplagene, media tar imot med åpne armer og sprer det glade budskap – noe som igjen skaper større salg og nye overskrifter.
Jeg vet ikke om det forholder seg slik – men jeg får en følelse av at bestselgere står for stadig større del av boksalget i landet vårt, de leses og omtales mer. De andre – som er de fleste – fryser og tørker bort i skyggen av de stadig større bestselgerne. Alle (forlag, media, lesere og potensielle lesere) lar bestselgerne få vokse, vi lesere suggereres til å ville ha bestselgerne vi også. En bestselger er kanskje et godt produkt, men mest av alt er det et godt solgt produkt.
Litteraturkritikken kunne være en motvekt mot det ensidige skrytet og maset om hva du skal lese hvis du vil følge med, for å kunne regnes som en oppegående i kulturkjennergjengen. Kritikere kunne nyansere bildet av bestselgerne, ved å lete etter og påpeke mangler hos dem. Kritikere kunne også trekke fram andre forfattere og bøker, vise at det finnes annet å lese, som kan være akkurat like bra – og kanskje bedre – enn de som selger aller mest.

Men vi er ikke så glad i de kritiske røstene, er vi vel? Hvis du fulgte med på for eksempel årets utgave av Idol – la du merke til hvordan publikum buet når en av dommerne påpekte noe de mente ikke var helt på topp, for eksempel dårlig intonering, liten innlevelse, liten tilstedeværelse? Dommerne påpekte dette fordi de ville hjelpe utøveren, heve nivået, trekke ut mest mulig av potensialet artisten hadde, men den alminnelige publikummer vil bare høre skryt og ros, ikke innvendinger.
Er det slik med litteraturkritikken også? Blir de negative kritikkene buet til eller ignorert, mens de positive blir spredt videre, kanskje i form av at forlagene sakser panegyriske linjer og bruker i videre markedsføring av bøkene? Det er gøy å bli sitert, og som anmelder kan man kanskje få et navn på den måten – vi gir vel blaffen i om også vi blir nyttige, salgsfremmende idioter for salgsmaskinen?

Få høre hva du synes:
Hva synes du om kvaliteten på dagens litteraturkritikk? 
Hva ser du som litteraturkritikkens viktigste oppgave?

tirsdag 13. desember 2011

«Pepperkakehuset» av Carin Gerhardsen

Utgitt av Vigmostad & Bjørke 2008
Oversatt av Henning Kolstad

I denne kriminalromanen stifter vi aller først bekjentskap med Thomas, som var et stakkars mobbeoffer da han var liten og gikk i førskole. Som voksen møter han tilfeldigvis igjen Hans – en av plageåndene fra førskolen – følger etter ham og ser ham gå inn i et hus…
Hans kommer aldri ut igjen fra huset – ikke i levende live – og politimannen Sjöberg settes på saken.

Jeg har sansen for psykologisk krim, der årsaken til og bakgrunnen for forbryterens onde gjerninger antydes, tas opp til ”diskusjon” eller delvis forklares. Jeg likte også opptakten til romanen, der vi får innblikk i Thomas’ barndom, blir opprørt og på en måte ønsker at noen skal få svi for det fæle som skjedde.

Dessverre synes jeg romanens ide ikke blir tatt godt nok hånd om, og det mangelfulle språket gjorde boka treg å komme gjennom. Etterforskningen redegjøres det for på en knusktørr og omstendelig måte som får meg til å huske hvorfor jeg av og til synes krim kan være noe av det mest kjedelige lesestoffet som finnes. Politimannen Conny Sjöberg tar opp telefonen, drar hit og dit, snakker med den ene først og deretter en annen, spør om ditt og datt, og det er da fint lite av betydning som kommer fram?
Jeg gjengir et eksempel på et avsnitt som fint kunne vært strøket, uten at romanen hadde tapt seg – snarere tvert om:
«Han slo seg ned ved skrivebordet, løftet telefonrøret og slo nummeret til Westmans mobil. Hun svarte nesten med det samme, og Sjöberg spurte henne hvem i telefonselskapet hun hadde snakket med om telefonjournalen. Hun ga ham de opplysningene han trengte, og han forklarte at han gjennom mange år hadde erfart hvor nødvendig det var å stå på hvis man ville ha noe utrettet i slike sammenhenger. Petra Westman lo respektløst av sin utålmodige overordnede og ønsket ham lykke til. Han ønsket henne det samme og ringte politiets kontaktperson i telefonselskapet. Det viste seg å være en dame med Göteborgsdialekt, og hun bedyret at hun satt med opplysningene foran seg og akkurat skulle til å fakse dem til politiet. Han byttet den myndige kriminalkommisærstemmen med en mildere og mer menneskelig variant, unnskyldte seg for bryderiet han sikkert hadde forårsaket, og takket for hjelpen. Så gikk han ut i kopieringsrommet og ventet til faksen begynte å surre og de etterlengtede papirene ble spyttet ut av maskinen.»
Boka har mye utenomsnakk – det gjøres rede for mat som spises, innredning i boligene man kommer til og klær folk har på seg. Noe kan være fint for å tegne miljøet, men her virker det mange ganger påklistret og overdrevet.

Jeg overraskes til slutt, da morderen blir avslørt, men det er mest fordi forfatteren – etter min mening – nærmest har lagt ut ”falske spor”. Jeg sitter ikke igjen med tanken ”Oi, så fiffig!”, i stedet kjenner jeg meg lurt.

Språket i romanen er ikke stort å rope hurra for. Jeg finner en del uttrykk som virker rare – som om man  bare direkte har gjort en fornorsking av de svenske, kanskje? – som s 22: ”fullt oppvokste hager”, s 25: ”fotriktige innesko”, s 36: ”vi er på hilsefot”, s 50: ”nyblevne enken”, s 51: ”underrette enken”, s 55: ”hjemmegjort”.
Tidvis smøres det på noe voldsomt med adverb. Eksempel s. 30 ”totalt konsentrert” og ”sto i noe kolossalt”, s 31: ”skrikende behov” og ”morgenene var uutholdelige…”
Hadde dette vært avsnitt viet den fortvilte morderen kunne det vel passert, men det er faktisk beskrivelser av politimannen Sjöbergs strabasiøse hjemmeliv – han har hele fem barn, må vite.

Andre steder puttes det inn tomme småord som jo og nok. Eksempel s 14: «… og så var han jo ikke nødt til å gå med lue, men likevel… det der var nok ikke hovedårsaken. Det var ganske sikkert noe galt med personligheten hans allerede da. Som riktig liten gutt hadde han jo vært glad og utadvendt.»
Som jeg har vært inne på før, er det litt smak og behag det der med bruk av småord, men jeg synes ofte de modererer og gjør betydninger slappere.

Det skilles ikke særlig godt mellom fortid og fortid av fortid i denne romanen, og når det fortelles en god del om ting som har foregått før romanens tid, blir det mye tidsrot.
Eksempler:
S 12: «I dag holdt han faktisk på å bli budt på bløtkake på jobben.» Riktig skulle vært: ”I dag hadde han faktisk holdt på å bli budt…”
S 13: «Moren døde da han var ganske liten, faren var skiftarbeider på et trykkeri…» Her skulle det stått: ”Moren hadde dødd da han var ganske liten, faren hadde vært skiftarbeider…”

Dialogene flyter ikke spesielt godt, og av og til føles det rett ut useriøst, som s. 177 der politimennene Sjöberg og Sandén snakker sammen, og Sjöberg sier både ”Ikke kødd” og ”Din tullebukk” til kollegaen sin. Og s 218: ”Har du driti på draget nå igjen?”
Vi skjønner at de har en uformell omgangstone, men dette var kanskje i overkant umodent?

«Pepperkakehuset» er en kriminal jeg tror mange har likt, jeg har i alle fall hørt andre snakke om den i positive ordelag, men for meg ble det for mye som trakk ned.


søndag 4. desember 2011

«Fittekvote» av Axel Hellstenius & Morten Skårdal

Utgitt av Cappelen Damm, 2010

I denne ungdomsromanen blir vi kjent med Victoria og kjæresten Christian. Christian reiser til Rena der han skal delta på opptaksprøve til befalsskolen. Victoria følger ham dit, men på veien har hun en overraskelse til ham: Hun har nemlig også søkt om opptak, og skal delta på samme opptaksprøve. Blir ikke det fint – så slipper de å bli atskilt for lange tider?!
Det viser seg at Christian ikke blir særlig glad for Victorias overraskelse. Det er ikke tillatt å ha et forhold til en annen elev på skolen, hevder han, og kanskje mener han også at jenter ikke har noe i forsvaret å gjøre – at uten kravet om en viss kvinneandel (= fittekvote) hadde det ikke vært jenter i forsvaret i det hele tatt? Han forsøker å overtale Victoria til å reise hjem, men hun velger å bli med på opptaksprøva likevel. Er hun motivert nok til å ha noe i forsvaret å gjøre? Og vil forholdet til Christian tåle påkjenningene det utsettes for?

Først litt om tittelen:
Normalt er jeg ikke veldig glad i titler som spekulerer i å sjokkere, vekke oppsikt, eller hva det kan være som gjør at forfattere velger å bruke denne typen ord i tittelen på boka si. Men når det gjelder akkurat denne romanen, synes jeg tittelen passer og fungerer, siden den er med på å slå an romanens tone, som gjenspeiler tonen som (trolig) hersker i et mannsdominert miljø som forsvaret har.

Det er Victoria som forteller i boka, og til tider synes jeg kanskje hun framstår vel mye som en mann i kvinnekropp, i den forstand at jeg ikke føler det er like troverdig hele veien hva hun tenker, sier og gjør. Men så er det samtidig tydelig av Victoria er ei ”guttejente”, som liker å trene, være fysisk aktiv og holde seg blant guttene, så kanskje det rå, direkte språket ikke er så usannsynlig likevel.

Språket i boka er direkte, muntlig, enkelt og av og til bikker det over mot lettvint, raskt og regelrett slurvete. Omtrent som jeg forestiller meg språket i ukeblad beregnet for hardbarkede menn – røft, rett på, og ”er det så nøye, da – alle skjønner jo hva jeg mener?” 
I starten syntes jeg boka ble noe skjemt av hastverksspråket, men enten vente jeg meg til det i fortsettelsen, eller språket bedret seg utover i boka, eller jeg ble rett og slett så fenget av handlingen at jeg glemte språket.

Innledningsvis virker det som om forfatterne ikke greide å bestemme seg for om boka skulle skrives i nåtid eller fortid.
S. 9 brukes nåtid: «Mange av de eldre damene betrakter meg mens jeg jobber her. Ofte merker jeg misunnelse og sjalusi i blikket deres
S. 10 fortsetter nåtid, for plutselig å gå over i fortid: «Hun trakk stadig leppene ned, og grimasene avslørte…»
Ellers slurves det med bruk av fortid kontra fortid av fortid, som for eksempel s. 54: «Støvlene, som var svarte og blankpussede da de ble snørt på…» Det skulle stått: ”Støvlene, som hadde vært svarte og blankpussede da de hadde blitt snørt på…”
Eller s 140: «Den alltid utadvendte Eriksen spurte hvordan de to traff hverandre,…»
Riktig skulle vært: ”… Eriksen spurte hvordan de to hadde truffet hverandre…”

Jeg finner noen klisjeer, som sixpack-magen til Christian (s 17), brede skuldre har han selvfølgelig (s 18), men det står også: «Men heldigvis hadde kroppen hans fortsatt noe av det spinkle og sårbare jeg falt sånn for første gang han stod naken foran meg.» For jenter ser selvfølgelig ikke bare på musklene til mannfolkene – de leter etter noe mer, noe mykt, hos partneren sin.
Dette er også et eksempel på manglende fortid av fortid, for her skulle det stått: ”… spinkle og sårbare jeg hadde falt sånn for første gangen han hadde stått naken foran meg.”

Jeg finner enkelte uttrykk som ikke virker veldig gjennomtenkte:
Eks. s 11: «Jeg rakk så vidt å nikke før far og sønn braste inn i salongen og fylte den med testosteron og lukten av dyr after shave

Eller s 18, der Victoria våkner med bakrus: «Tequilaen og den jævla bloody mary-en flyttet seg til bakhodet da jeg stavret bort og åpnet klesskapet.»

Eller s 133: «Salimi fleipet mye med sitt opphav
Her menes det at Salimi fleiper med at han er av pakistansk opprinnelse, men slik setningen er formet, kunne det like gjerne bety at han fleipet mye med foreldrene sine.

Selv om jeg ikke ble imponert over språket i boka, synes jeg for så vidt det står i stil til tema, persongalleriet og miljøet. Uansett er jeg ganske sikker på at både gutter og jenter vil like og bli oppslukt av handlingen som er spennende presentert og bygd opp – de færreste som velger denne boka vil vel bry seg så mye om språket fortellingen presenteres i.