lørdag 26. november 2011

«Adam Hiorths veg» av Brit Bildøen

Samlaget, 2011

Miljøvernaktivisten Jon Utskott brukar kvar vår å leggje ut på ei lengre sykkelferd over fjellet, til vestlandet, der han møter likesinna og talar til folket for å vekkje dei til miljøverndyst. Reisten av året bur han i Oslo, der han les seg opp på ny forsking. Den nye lærdommen samanheld og forenklar han, og skriv artiklar og lesarinnlegg for å opplyse folket.
Årets tur vert annleis. Ein ung journalist – Adam Hiorth – ber om å få vera med Utskott på vekkjingsferda hans for å lage eit filmportrett. Utskott prøver fyrst å vri seg unna reisefylgjet, men utan hell. Det noko umake paret dreg av garde, og opplevingane deira vert skildra i denne slags moderne versjonen av klassikaren «Don Quijote».
Boka si humoristiske tone, slik ho er fortald i ein nokså ”stoisk”, omstendeleg stil, biletet på omslaget, og slik kapitteloverskriftene er laga, ga meg straks assosiasjonar til Don Quijote. Til dømes har fyrste kapittel i Don Quijote følgjande overskrift:


«FØRSTE KAPITEL
Som handler om den berømte adelsmann
Don Quijotes levevis og tilbøieligheder»

Og overskriften til fyrste kapittel i Bildøens bok:

«KAPITTEL EIN
Skisserer opp korleis den kjende miljøvernaren
Jon Utskott lever, og fortel litt om både det årlege
sommartoktet hans og det meir kontemplative
tilværet han fører om vinteren»

Både Don Quijote og Utskott skal ut på reise, og ser på seg sjølv som riddarar som kjempar for den gode saka. Og begge slåss mot vindmøller.
Tittelen på boka set meg derimot på sporet av at Adam er ein minst like viktig person i boka, og slik romanen sluttar, kan ein og sjå på soga som ein danningsroman, kan hende?

Boka er som sagt skrive i ei lett, gladlynt tone, og Utskott er ein snodig fyr som havnar oppi litt av kvart. Boka inneheld og mange fine naturskildringar og gode observasjonar.

Det vert rota litt med manglande fortid av fortid einskilde stader i boka.
Til dømes s 172: «Han kunne alltids skulde på sykkelulykka og kakken han fekk, …» Her skulle det stått: ”… kakken han hadde fått, …”
Og litt lenger ned på same side: «Dessutan hadde apatien slått inn lenge før han stupte ned i grøfta med hovudet først.» Her skulle det stått: ”… slått inn lenge før han hadde stupt…”

Meir av same feil s. 317: «Han tromma lett med peikefingeren over leppene, og minte om ein lærar Adam hadde på ungdomsskulen, ein som brukte å setje seg på kateteret og stire elevane i senk før han begynte med undervisninga.»
Adam går ikkje på ungdomsskulen no i boka si tid, men ser attende på noko som har skjedd tidlegare, så rett skulle ha vore: ”… og minte om ein lærar Adam hadde hatt på ungdomsskulen, ein som hadde brukt å setje seg på kateteret og stire elevane i senk før han hadde begynt med undervisninga.”
Vidare s 317 står det: «Dei hadde gjort narr av psykologtendensane hans, men klassen var alltid roleg og konsentrert i desse timane.» Rett skulle ha vore: ”… men klassen hadde alltid vore roleg…”
Og s. 318: «Den mannen hadde ført han inn på vegar Adam ikkje visste fanst, …»
Eg meiner det skulle stått: ”… hadde ført han inn på vegar Adam ikkje hadde visst fanst, …”

Språket i boka er elles godt, og eg finn heller ikkje Bildøen bland forfattarane som nyttar den mest konservative nynorsken. Eg finn ord som: betyr, sånn, blåser, igjen, forholda, begynte, tilbake, gi, da, sånne, beskyttande, blitt – og eg finn til og med bruk av genitiv-s, som s 91: «ordensmaktas grep» og «Utskotts muntre plystring», der ein gjerne kunne venta at det sto ”ordensmakta sitt grep” og ”Utskott si muntre plystring”.
Eg får kalle dette ”avslappa nynorsk”, som eg brukar. Språket er på ein måte ikkje så nynorsk eg ville hatt det, men dette er eit spørsmål om smak, det veit eg.

Eg tykkjer dette var ei ganske underhaldande bok, noko einsformig kanskje (ikkje dei store svingingane i spaningskurva og ein heil del transport) og difor litt lang, kanskje – dei heilt store overraskingane fekk ikkje eg av lesinga. Eg vil likevel tilrå andre lesarar å gripe denne boka, då soga absolutt må reknast som både sympatisk og småartig.

lørdag 19. november 2011

«Da jeg lot deg gå» av Gayle Forman

Utgitt av Cappelen Damm, 2011
Oversatt av Gry Wastvedt

Vi møter igjen Adam og Mia fra «Hvis jeg blir». Det har gått tre år siden den fatale ulykken der Mia mistet moren, faren og broren. Hun ble selv hardt skadd, men overlevde og kom relativt godt fra det til slutt.
Adam er blitt populær rockestjerne, men turnelivet er ikke den drømmetilværelsen han en gang trodde at den ville være. Han er lei av groupier som flokker seg om ham, han er lei journalister, stalkere og paparazzi. Han spiser piller for å holde ut livet. Vi skjønner at bruddet med Mia – som fant sted etter at hun dro langt unna for å studere klassisk musikk – har satt dype spor. Adam har kjærlighetssorg han fremdeles sliter med.
Så møter han litt tilfeldig Mia i New York – hun er nå en anerkjent og dyktig cellist. Han skal dagen etter reise til London for å starte en lang turne, mens Mia skal til Tokyo og starte turne der. Endelig får de snakket ut om hva som egentlig hendte for tre år siden, da det ble slutt. Er det håp om at de kan finne sammen igjen?

I «Hvis jeg blir» var det Mia som fortalte – i denne boka er det Adam. Som i forrige bok veksler vi mellom nåtid og det som har skjedd tidligere.
Dette er nok en rørende og bevegende bok. Jeg kjenner forfatterens innlevelse, engasjement og ekte følelser for det hun skriver om, og det engasjerer.

Jeg anbefaler på det varmeste både «Hvis jeg blir» og «Da jeg lot deg gå».

mandag 14. november 2011

«Utfor» av Sunniva Relling Berg

Samlaget, 2011

Skuleflinke Lea flytter med mor og far ut frå byen og til Ytstøya, ein heller avsidesliggjande plass ved havet. Foreldra får lang reiseveg til jobben, og Lea vert av den grunn overlate ein del til seg sjølv utanom skuletida, men det må vera verdt såpass meiner nok foreldra, om dette kan vera staden der Lea verkeleg kan passe inn. 
Lea har tydeleg hatt problem med å få vener der ho budde før, men her skal ho få ein ny start, og i eit oversiktleg, lite miljø skal det sikkert ordne seg med vener.
Som ny på staden strevar Lea litt med å finne seg til rette, og det er ikkje heilt enkelt å skjøne kven som er greie og blant kva for grupperingar ein skal leite etter vener. Kvifor vert til dømes Lea sin næraste nabo Jonas utfrosen av Mads og systera Mia? Lea gjer sitt beste for at alle skal vera vener, men utan å kjenne til kva som har hendt før ho sjølv kom til staden, kan ein lett trø feil.

Sunniva Relling Berg (f 1988) debuterer med denne ungdomsromanen. Boka er nominert til Brageprisen i klassen for beste barne- og ungdomsroman.

Eg tykkjer boka har ein del interessante perspektiv og personar/skjebner, men eg tykkjer spaningskurva er for ujamn – eller skal me seie at ho verkar tilfeldig og ukontrollert? Der språket byggjer opp mot eit crescendo heng det ikkje nødvendigvis saman med crescendoane som finst i handlinga. Eg får ei kjensle av at forfattaren kan hende ikkje heilt meistrar instrumentet sitt enno. Kunne ho tenkt meire over kva for scener som skal vektleggjast, gjerast tydelege for å byggje opp om handlinga og spaninga, og kva for scener som tyder lite? Kunne ein ha kutta ut einskilde scener og gjeve nødvendig informasjon på anna vis – anten referert han eller teke han med på andre måtar?
For meg vert det for mykje detaljar i scener der ingenting særskilt hender – der sansane mine (gjennom det forfattaren vektlegg) blir soge nært innpå detaljar, framdrifta lid under dette, og eg kjenner at eg som lesar noko for ofte vert oppmoda til å setja ned farten, i forventning om at NO, HER skal eitkvart skilsetjande hende – for så å oppleve at det hender lite og ingenting. Ja, eg kjenner meg kan hende noko lurt, og vert usikker på korleis romanen skal lesast. Av og til får eg ei kjensle av at utbroderingane/detaljane er reine skriveøvingar.
Den ujamne spaningskurva gjer meg altså litt usikker, og eg får ein fråstand til dei tinga som hender – eg trur ikkje eg greier å stille meg inn på same kanal som forfattaren? Eg kjenner at eg vert noko likeglad – at eg ikkje får til å engasjere meg fullt.
Men det kan vera berre meg? Kan hende er boka skriven nett slik for at me skal kjenne på same usikkerheit som Lea? Kan hende er det Lea som strevar med å skjøne kva som er viktig, kan hende må ho verkeleg vera slik på vakt heile tida, og syge til seg alt smått og stort for å kunne skjøne samanhangane – skal me kjenne på kor sliten Lea blir av heile tida å observere, tolke og tenkje sitt? Det kan vera forfattaren har tenkt slik.

På side 155 er eit døme på ei scene der eg tykkjer detaljar vert utbrodert og gjev signal om at dette er ei viktig scene, utan at det er det.
«Vi gjekk inn hovudinngangen hos Arne. Han hadde pressa snø ned kragen min. Heile genserryggen var blaut. Det same var sokkane og fremst på ermane. I stova var det fyr på peisen. Mor til Arne kom med kakao og rundstykke til oss. Det klirra i armbanda rundt handledda hennar. Håret var sett opp med ei sølvnål og ein lilla tøyblome. Ho var slank, dongeribuksa sat stramt om låra. Eg tenkte at far til Arne var dum dersom han bedrog ho. Ho smilte til meg

Språket er greit, nynorsken er det eg vil kalle avslappa/lite konservativ, med ord som til dømes: sånn, bevege, anstrenge, igjen, gi, pleie, tilbake, behandle, gjenta, håpe.

Forfattaren har eit uttrykk om å ”leggje hovudet bak” som eg tykkjer verkar noko rart. Til dømes s. 64: «Han stilte seg opp blant dei, la hovudet bak og lo, dytta ein gut i ryggen.» Eg trur det vanlege er å seie at ein ”legg hovudet bakover og ler”.
Noko liknande finn eg på s. 9: «Pappa stoppa bilen, og begge smilte bak til meg
Og s. 144: «Eg prøvde å protestere. Det hjelpte ikkje. Eg la hovudet bak...»

Slutten av romanen opplevde eg som noko konstruert og ikkje heilt truverdig, og framdrifta i boka – som nemnd over – vart for meg hemma av detaljrikdomen på stader eg ikkje tykte høvde heilt. Men alt i alt er dette eit godt debutarbeid og det vert interessant å sjå kva Relling Berg vil kome med seinare.



onsdag 9. november 2011

«Ildmannen» av Torkil Damhaug


Utgitt av Cappelen Damm 2011

Jeg har før lest kriminalromanene ”Se meg, Medusa” og ”Døden ved vann” av samme forfatter. Gode bøker som gjorde at jeg hadde ganske høye forventninger til årets bok, ”Ildmannen”.

Dessverre ble jeg skuffet over denne – som forlaget presenterer som en thriller. Verken språk eller komposisjon virker optimalt gjennomarbeidet etter mitt syn, og jeg undres over om forlaget har hatt det litt for travelt her, og skrudd ned på kvalitetskravene for å få boka fort ut, tidsnok til årets julehandel.

Bokas handling er fordelt på tre tidsrammer – først et kort kapittel fra 1970-tallet, deretter to lange deler: Del I fra april 2003 og Del II fra april 2011.
Jeg synes handling og persongalleri er komplekst – og det er vanskelig å gi noen smakebit av handlingen som kan pirre nysgjerrigheten, uten samtidig å fortelle for mye. Jeg gjengir derfor det forlaget har valgt å sette på vaskeseddelen:

Stallen på Stornes gård antennes, nærmere tretti hester brenner inne. I ukene som følger går også menneskeliv tapt under flere voldsomme branner i nærheten. Alle stedene som rammes er knyttet til brannstifterens bitre oppvekst. Samtidig treffer attenåringen Karsten klassevenninnen Jasmeen i hemmelighet. Men de klarer ikke å hindre at hennes norsk-pakistanske familie oppdager dem. Frykten for deres hevn leder Karsten til en gruppe som er samlet rundt et felles mål: å forsvare vestlig kultur mot det de anser som den islamske trussel. I denne gruppen befinner også brannstifteren seg.

Når det gjelder språket er det særlig en ting jeg synes trekker ned, og det er manglende klarhet i hva som skjer i fortellingens tid, og hva som har hendt tidligere. Det er en god del tilbakeskuing i boka, der fortid av fortid burde vært brukt. 
Jeg gir noen eksempler:
S 42: «Ikke noe av det han leste dreide seg om ham. Første gangen han tente på, gikk han på barneskolen
Her skulle det stått: ”Første gangen han hadde tent på, hadde han gått på barneskolen.”

S 48: «Karsten stirret i pulten. Da han dro fra festen, var gulvet i gangen og stua dekket med glassbiter og skum fra brannslokkeren…»
Riktig skulle vært: ”Karsten stirret i pulten. Da han hadde dratt fra festen, hadde gulvet i gangen og stua vært dekket med glassbiter og skum…”

S 61: «Det var ingen barnehagen på denne tida. For tolv timer siden var huset fullt av barn
Det skulle stått: ”… For tolv timer siden hadde huset vært fullt av barn.”

S 426: «Etter minnestunden den gangen hadde Elsa Wilkins dukket opp i rekken av mennesker som ville si et eller annet trøstende. Hun presenterte seg som Adrians mor
Jeg mener det riktige skulle vært: ”… Hun hadde presentert seg som Adrians mor.”

Det kan jo være at forfatter og forlag synes det gis nok spor om hvilken tid vi befinner oss i, men jeg får en følelse av at man ikke har hatt helt kontroll på dette.

Enkelte ganger er det også brukt presens, i drømmer og gjenopplevelser av skjellsettende ting som hendte for lenge siden – men her merkes det tydelig at det er gjort bevisst.

Jeg finner også en del bilder jeg ikke synes fungerer spesielt godt, noe jeg også ser som et tegn på at teksten ikke er vasket tilstrekkelig.
Jeg gir noen eksempler:
S 225: «Det kjentes som om stemmen var flisete i kantene.»

S 285: «Av og til våknet han midt på natta, revet i filler av tanken på at han kunne komme til å miste Sara eller noen av barna. Som regel var det en drøm som hadde satt det i gang, og han ble liggende, hardt rammet, og visste…»

S 222: «Noen tynne nåler svevde i lufta da han gikk ut for å hente avisene, uvisst om det var regn eller harde snøfnugg.»

S 264: «Femten minutter senere avsluttet han med å ta en serie bilder av henne i den kjølige aprilettermiddagen og konstaterte at han fikk med yrnålene som glitret i det mørke håret

S 348: «… og det ørlille bittet i tonefallet røpet at hun ikke helt hadde tilgitt ham…»

S 386: Her snakker Adrian og Kai i telefonen:
«Pausen som fulgte nå var lang. Kai visste at Adrian alltid ble taus når han ble overrasket, at han trakk seg tilbake til nærmeste skjul, vurderte situasjonen før han kom ut og fortsatte framrykningen, eller trakk seg enda lenger vekk

S 419: «Gikk fram og tilbake langs brygga, tok inn på en kafé…»
Man pleier gjerne å si at man tar inn på hotell, men på kafé? – der ville jeg heller skrevet at han gjorde noe så enkelt som å gå inn på en kafé.

S 426: «Da hun skrittet nedover Grensegata…»
Jeg skjønner at forfatteren ønsker å variere og velger andre ord enn ”gå” – flere ganger i løpet av boka skritter personene. Jeg synes kanskje ”gå” fungerer bedre, og det finnes andre synonymer også, for eksempel: vandre, tusle, rusle, trave.

Når det kommer til handling og komposisjon, savner jeg at forfatteren har valgt seg én eller noen få tydelige hovedpersoner. Hvem er det viktig at vi skal følge, lære mest om og (kanskje) sympatisere med? Hvem er det egentlig vi skal heie på? Er det brannstifteren? Er det Karsten, som nokså tilfeldig havner i klemme mellom en gjeng voldelige pakistanere og en gjeng nasjonalpatrioter som vil bruke alle lovlige og ulovlige midler for å slå ned islam, som de ser som en trussel? Eller er det Karstens søster, som i bokas tredje del forsøker å finne ut hva som skjedde med Karsten, som bare forsvant sporløst? Eller er det journalisten Dan-Levi, eller politikameraten hans – Horvath?
Jeg synes persongalleriet er for stort, og de cirka 100 første sidene var slitsomme å komme gjennom – introduksjonen til romanen er altfor tåkelagt etter min mening. Jeg skjønner at det er gjort slik for at det skal være spennende, men jeg synes det mest av alt er forvirrende. Hvem er det egentlig som gjør hva, hvilke forbindelseslinjer har de ulike personene som dukker opp, og hva er den rødeste tråden i fortellingen?
Jeg synes en tydelig hovedperson og en tydeligere handling hadde gjort denne boka enklere og bedre. Slik det er lagt opp, med handling fra tre tidsepoker og altfor mange hovedpersoner, blir det for mye å holde styr på.

Jeg tror nok det kan finnes lesere som vil la seg begeistre, men for meg ble ikke dette den helt store leseopplevelsen.

torsdag 3. november 2011

«Ismannen» av Anders Bortne

Utgitt av Tiden, 2011

Anders Bortne (f 1973) debuterte i 2005 med romanen «Et bra band». I 2008 ga han ut en novellesamling med tittelen «Natt’a der oppe, natt’a der nede», og nå foreligger hans andre roman - «Ismannen».
Jeg har tidligere lest novellesamlingen hans, men dette var før jeg begynte å blogge, så det er dessverre ikke mange detaljer jeg husker av den. Det jeg husker er at jeg likte det jeg leste. Enkelte av novellene engasjerte stort, og jeg syntes Bortne skrev godt.
«Ismannen» ble jeg oppmerksom på etter Solgunns blogginnlegg forrige måned.

12-åringen Marius forteller i «Ismannen». Han er en gutt litt utenom det vanlige. Han er ekstremt skoleflink, og med få venner. Moren har vært syk – en kreftsvulst ble operert ut av hodet hennes for en tid tilbake, mens faren har en spesiell og oppslukende hobby, ved siden av at han kjører ut mat til eldre, hjelpetrengende mennesker. Faren har nemlig evnen til å holde seg varm og levende, selv om han er nedsunket i is og isvann i lengre tid. Faktisk innehar han verdensrekorden i isbading. Han beskriver det som at han styrer kroppstemperaturen med viljen – ved hjelp av en slags indre, mental termostat.
Faren har tydelig en rastløsthet i seg; stadig er han på jakt etter nye rekorder å sette, nye prosjekt å hive seg uti. Det er som om han ikke enser konas strev for å holde familien samlet, eller bryr seg om at han setter familiesamholdet i fare, ved å risikere både helse og økonomi på å sette rekorder. Marius beundrer både moren og faren, og forsøker så godt han kan å tekkes begge.

Romanen er engasjerende, velskrevet, med et interessant og troverdig persongalleri, og det er ting både til å le og gråte av underveis. Historien kan leses i flere lag; jeg tror jeg kommer til å bære bokas ide i meg – lenge – siden den ga meg mange tanker jeg kan spinne videre på.

Boka er ført i et lett og behagelig språk – her kan man slappe av, la korrekturleseren i seg hvile, og gi seg helt hen og leve seg inn i historien. Det er bare ett lite moment jeg har merket meg, og det er at forfatteren i noen få tilfeller kunne ha luket enda mer av de ubetydelige småordene.
Jeg skal vise hva jeg mener med noen eksempler:

S 50: «Jeg følger han ut på trappen, ser han sette seg inn i den møkkete pickupen han alltid kjører rundt i.»
Her kunne det stått: ”… ser han sette seg i den møkkete pickupen…”

S 66: «Hun stanser opp brødsmøringen og gir meg blikket, de harde, brune øynene som sier at de ikke tror på meg
Her kunne det stått: ” … øynene som sier at de ikke tror meg.”

S 76: «Han kjøper en grillpølse, som jeg sluker i meg
Hva med å kutte dette ned til: ”… som jeg sluker.”

S 160: «Skjorten hans er kneppet skjevt og skjegget står ut til alle kanter
Jeg foreslår: ”…. skjegget står til alle kanter.”

Dette er jo bare pirk, men for meg kan fjerning av slike småord få teksten enda renere og mer kompakt.

Jeg anbefaler denne boka på det varmeste (eller kaldeste!, hvis du som Ismannen foretrekker kulde framfor varme) – og venter spent på hva mer vi får av engasjerende, tankevekkende lesestoff fra Anders Bortne.


onsdag 2. november 2011

«Bare en hund» av Michael Gerard Bauer

Utgitt av Cappelen Damm, 2011
Oversatt av Anne-Berit Aspås

I denne barneboka blir vi kjent med en familie bestående av to voksne og tre barn, samt deres spesielle personlighet av en hund: Herr Nesten. Det er fortelleren selv, eldstemann i søskenflokken, som er oppkommet til det litt spesielle hundenavnet – da de besøkte et valpekull for å se etter hund, var det en av hundene som var mer tilbakeholden, og den var ”nesten hvit”. Gutten – som da var så liten at han ikke snakket særlig godt – bestemte at det var den ”nesten” de skulle ha med hjem, og slik ble det.
Fortelleren deler med oss spesielle episoder fra Herr Nestens liv, og boka er både morsom, rørende og trist.

Dette oppleves ikke egentlig som en roman, mer som en enkel gjenfortelling, men boka skal forestille å være en ikke altfor stor gutts fortellinger om, og beskrivelser av en hund han er svært glad i, og slik kan man jo si at formen som er valgt, passer. Det er ikke veldig spennende eller elegant, kanskje, men rent og enkelt gjort.

Ei god bok for alle dyrevenner – som passer for barn fra 7-8 år og oppover.

tirsdag 1. november 2011

«Minus meg» av Ingelin Røssland

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Jeg har tidligere på bloggen erklært at jeg er fan av Ingelin Røssland – helt fra debuten hennes har jeg fulgt henne med interesse.
Fram til nå har hun vært en nynorsk forfatter – har hun nå meldt overgang til bokmål for resten av karrieren? Det lurer jeg på.
Jeg skjønner godt at hun vil skrive på bokmål og få sjansen til å nå ut til et større publikum, men jeg savner nynorsk-stemmen hennes – språket er ikke like saftig og stilsikkert i denne boka som de jeg har lest av Røssland før, synes jeg.
Jeg tror det kan være ganske vanlig for nynorsk-skribenter å velge et heller konservativt bokmål om de går over til sidemålet. Det gjør også Røssland – i alle fall i denne boka. Her finner jeg ord som døren, trappen, syv og trett, der jeg kanskje ville forventet at forfatteren kunne foretrukket former som døra, trappa, sju og trøtt. Dette forfatteren har valgt er pent og konservativt, og langt unna Røsslands jordnære nynorsk.
Forresten har hun enkelte replikker i boka på nynorsk – vestlendingene som figurerer her, for eksempel Lindas far, snakker nynorsk.

Så til handlingen:
Boka handler om Linda. Da hun nesten drukner etter et nydelig gjennomført stup i en konkurranse hun deltar i, blir det oppdaget at hun har en sjelden hjertesykdom. Hun vil være avhengig av å få et nytt hjerte for å kunne leve videre. Hvor lenge kan hun leve uten nytt hjerte? Det kan ikke legene si – det er ikke sikkert hun holder så lenge. Linda forstår at hun ikke lenger kan regnes med. Det som videre skjer i klassen eller i familien, kan snart bli minus henne – «minus meg.» Hva gjør man når man bare har kort tid igjen å leve? Linda forsøker å oppleve mest mulig – hun velger ut fra en ”Hva jeg skal gjøre før jeg dør”-liste hun har satt opp tidligere. Dessuten er det ting hun må rette opp igjen, før det er for sent…

Jeg synes boka er interessant og spennende – den har absolutt driv. Jeg måtte lese den fort siden jeg var så spent på å se hvordan det gikk, og jeg kjente underveis at jeg var ekte engasjert. Likevel ble jeg skuffet da jeg kom til slutten – fordi den blir for innfløkt, for usannsynlig – selv om jeg har et ganske åpent syn på hvordan livet og døden kan arte seg, kan tro på overnaturlig ting, som at menneskesjelene kan vandre litt imellom ulike verdener og tider. Jeg slet rett og slett litt med å godta denne ”oppklaringen” forfatteren har valgt.

Jeg vil likevel anbefale boka, fordi den tar opp interessante tema og er godt skrevet.
Når det kommer til hvilken aldersgruppe denne boka vil passe best for, er jeg faktisk litt usikker. Iblant føler jeg at både Linda og framstillingen blir litt barnslig, men tema er tungt. Linda selv fyller 13 år i boka – kanskje er det en 12-13-åring forfatteren selv har sett for seg som leser av boka? Forlaget angir alderen 11-14 på sine hjemmesider – det er sikkert et fornuftig anslag.