søndag 30. oktober 2011

«Mus» av Gordon Reece

Utgitt av Gyldendal 2011
Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Snart 16 år gamle Shelley blir plaget på skolen av sine tre tidligere venninner – som nå helt klart har endret seg til det verre og ”vokst fra henne”. 
Shelley tenker om seg selv at hun er ei mus – redd og liten forsøker hun å pile vekk og gjemme seg, i stedet for å stå opp mot de slemme og si fra at hun ikke vil finne seg i behandlingen de gir henne. En av plageåndene går til slutt så langt at hun tenner på Shelleys hår, og hun får brannskader i ansiktet. Episoden blir et vendepunkt – til nå har hun holdt mobbingen skjult – til og med for moren, men nå blir den synlig for alle. Shelley tror at etter dette vil de skyldige få sin straff, men ingenting kan bevises, så de går fri. 
Shelley tenker om moren at hun også er ei mus – hvorfor greier hun ikke å slåss for Shelley, lage bråk og skremme maktpersonene til å oppføre seg mer redelig?
Etter denne episoden slipper Shelley å dra tilbake til skolen. Hun og moren flytter et stykke utenfor byen, til et koselig hus som ligger landlig til, og Shelley får hjemmeundervisning. Fra nå av opplever hun livet som ren idyll.
Men dagen før Shelleys 16-årsdag hender det noe som presser henne og moren til det ytterste, og det viser seg at også mus kan opptre som villdyr…

Videre i dette blogginnlegget kommer jeg til å røpe mye mer av handlingen, slik at spenningen vil bli ødelagt for deg om du har tenkt å lese boka selv, bare så du er advart!

Åpningen av boka pirrer interessen. De slemme jentene som plaget Shelley burde virkelig få straff, tenkte jeg, og håpet det var den retningen historien ville ta. Jeg liker også godt måten teksten er satt, med halvannen linjeavstand. Det gjør teksten luftig, og behagelig å lese. 
Men etter en ganske spennende innledning, flater det ut, og så oppleves hele resten av boka som nokså ujevn. Forfatteren blir ofte refererende – det er mye som har skjedd før bokas handling tar til, som skal gjøres rede for; det blir litt oppramsende. Og han tværer på spektakulære hendelser etter at de har funnet sted, antakelig for at vi virkelig skal få smurt inn hvor fælt Shelley har det. Forfatteren må ha hatt et ønske om å skape troverdighet, men dessverre får han det ikke til. Det blir bare kjedelig, repeterende, masete – det føles som historien stadig mister tempo og går på tomgang. Forfatteren ville nok at Shelley skulle framstå som reflektert?, mens jeg finner henne stadig mer ufølsom og egosentrisk. Eller kanskje forfatteren mente å gjøre det slik? Ville han vise hvordan hendelsene virker inn på Shelley og fører til at personligheten endrer seg?

Dagen før Shelleys 16-årsdag skjer det altså noe fælt – en narkoman innbruddstyv vekker Shelley og moren midt på natta, binder dem, truer dem med kniv og rundstjeler dem. Han er ruset og sløv, men veldig skremmende. Han sjikanerer også Shelley – sier noe sånt som at han kunne tenkt seg et knull, men ikke med noen så stygg som Shelley.
Shelley lykkes i å komme løs fra repet hun er bundet med. Det siste tyven tar med seg er morens fødselsdagsgave til henne – en ny laptop. Dette var noe hun ønsket seg, men ikke våget å si til moren en gang, fordi hun tenkte det ville bli for dyrt. Da tyven forsvinner ut, klikker det helt for Shelley. Hun løper etter ham, griper kniven han i suseri har glemt igjen på bordet inne, tar ham igjen og stikker kniven i ryggen hans. Det blir slåsskamp – han følger etter henne inn på kjøkkenet, forsøker å kvele henne. Moren kommer inn og dreper tyven med en marmor skjærefjøl hun klasker i hodet hans.
To mus ble presset opp i et hjørne, av dette ble de villdyr og drepte en innbruddstyv.
Så kommer et langt parti hvor vi får høre om hvor slitne Shelley og moren blir av strabasene den natta – de graver ned tyven, vasker og skrubber kjøkkenet, gjemmer alle spor. Moren sminker bort blåveisen sin og drar på jobb dagen etter, Shelley har vondt i halsen etter kvelningsforsøket, men tar imot privatlærerne og later som ingenting så godt hun kan. Hun er livredd for at politiet skal komme – i lang tid etter ugjerningen. Det er her jeg begynner å like boka stadig mindre. Verken Shelley eller moren synes å ha moralske skrupler fordi de har tatt livet av et menneske – han var jo bare en narkoman drittsekk – det verste som kan skje er om de blir tatt av politiet og må sone for drapet – som man egentlig burde se på som skadedyrutrydding. (Mine ord, men dette leser jeg mellom linjene.)
Selvfølgelig er det interessant å forestille seg hva som kan skje når ei mus slutter å være mus. Det er også interessant å forestille seg hvordan man moralsk kan falle sammen når man først har gjort en veldig gal ting – hvor stor terskel er det for å fortsette å gjøre gale ting?
Men Shelleys tanker blir for selvgode. Utviklingen fra å være et mobbeoffer til å bli en kaldblodig morder føles ikke troverdig for meg. Hun som har opplevd så mye vondt burde være mer reflektert over andre menneskers smerte, synes jeg. Dette kan sikkert diskuteres, men slik ser jeg på saken.
En stund etter at innbruddstyven ble ryddet av veien, dukker det opp en ny fare: Tyven hadde en medarbeider, som var med på stedet den skjebnefulle natta, og vet hva Shelley og moren har gjort. Han forsøker å presse dem for penger, og de bestemmer seg for å kvitte seg med ham også.

Det skumleste med denne boka er den tvilsomme moralen og menneskesynet den presenterer.
Vold framheves som svaret, om du ønsker å få slutt på mobbing.
S 371 sier Shelley at hun vil begynne på skolen igjen. Hun er ikke lenger redd Teresa Watson, en av plageåndene.
«Jeg tenkte på hvordan jeg hadde tatt kniven fra spisebordet og kjørt den i ryggen på Paul Hannigan; jeg husket hvordan jeg hadde jaktet på tjukkasen nedover oppkjørselen med blodtørstighet i hjertet. Hvis Teresa Watson rørte meg, ville jeg kjøre henne opp mot veggen og knuse strupehodet hennes før hun skjønte hva som foregikk. Når hun så meg inn i øynene, når hun skjønte hva jeg var i stand til, ville hun løpe milevis av gårde. Jeg hadde drept to menn; jeg kom ikke til å være redd for en skolejente
Og litt lenger ned på s 371: «Det var ingen mus som snakket lenger, det var ikke lenger snakk om å haste bortover langs gulvlistene på leting etter et trygt gjemmested, aldri mer sitte musestille i håp om ikke å bli oppdaget. Jeg følte meg sterkere, mer selvsikker, mer livsdyktig enn jeg hadde følt meg før. Livet var brutalt. Livet var hensynsløst. Livet var en krig. Jeg skjønte det nå. Jeg godtok det nå

Når det gjelder språket vil nok det for de fleste lesere fungere helt greit. Personlig synes jeg det er litt vel ordrikt, enkelte setninger er nesten svulstige, og blir på en måte for mye av det gode; språklig snirklete og melodramatisk innholdsmessig.
Eksempel fra s 197: «Det var bekmørkt da mamma kom hjem klokken halv åtte. De svarte regnskyene hadde kvalt de siste lysflekkene på himmelen, men uværet de varslet om, hadde ennå ikke brutt ut. Isteden hadde det dukket opp en lunefull, larmende vind ute som brølte melodramatisk i peisen og fikk vindusrutene til å klirre i karmene

Eller s 199: «Månen var ikke annet enn en liten negleflis på himmelen og med jevne mellomrom ble den slukket av de farende, svarte skyene som den ulende vinden jaget over himmelen som en flåte av spøkelsesgallioner

Jeg finner unødvendige småord:
Eks s 6: «Det var ikke det peneste huset vi hadde sett på…»
Jeg mener man heller kunne skrevet: ”Det var ikke det peneste huset vi hadde sett…”

S 246: «… da hun skjenket en sjenerøs slump opp i glasset sitt
Like gjerne kunne det stått: ”… da hun skjenket en sjenerøs slump i glasset sitt.”

S 311: «Det var mørkt som bare faen ute den natta…»
Hva med: ”Det var mørkt som bare faen den natta…”

S 314: «Så neste dag, lørdag, kjørte jeg tilbake ut hit…»
Bedre med: ”… kjørte jeg tilbake hit…”

S 323: «Han hadde ikke bodd her nede mer enn noen få måneder...»
Bedre med: ”Han hadde ikke bodd her mer enn noen få måneder…”

Jeg finner noen bilder/uttrykk som skurrer:
S 6: «… det var få biler som våget seg inn dit…» 
Biler kan ikke våge eller la være, men sjåførene kan.

S 69: «... jeg var deprimert på grunn av arrene som fortsatt klamret seg til pannen og halsen min...»

S 87: «Ørene lette utenfor soveromsdøren …»

S 91: «… og han var like bak mamma med en brutal kniv

S. 188: «Alle musklene skrek av smerte…»

S 218: «Jeg kunne fortsatt ikke la være å tro at alt sammen ville ende med blinkende blålys og kvalmende banking på døren
(Uttrykket ”kvalmende banking” gjentas s. 222

S 306: «… en rynke som en mursprekk over pannen hennes…»

Et favorittuttrykk er ”om igjen og om igjen” – dette begynte jeg å legge merke til s 191, fordi jeg da visste jeg hadde sett det flere ganger før. Videre utover i boka kom det på nytt s 213, 282, 313 og 323.

Konklusjon:
Denne boka uttrykker en svært tvilsom moral, og gjennomføringen av fortellingen er så som så – følgelig er ikke dette ei bok jeg vil anbefale.

torsdag 27. oktober 2011

«Hvis jeg blir» av Gayle Forman

Utgitt av Cappelen Damm 2011
Oversatt av Gry Wastvedt

Denne ungdomsromanen handler om 17 år gamle Mia. Hun er en dyktig cello-spiller, og liker klassisk musikk. Kjæresten Adam spiller el-gitar og er glad i rock. Mia ønsker å studere musikk, men da må hun reise langt vekk fra familien og Adam – orker hun virkelig det?
En vinterdag skjer en fatal bilulykke, og Mia blir etterpå liggende i koma. I en form for ute-av-kroppen-opplevelse befinner hun seg ved siden av seg selv på sykehuset – hun ser familie, venner og Adam komme for å besøke henne. Hun forstår at hun kan ha et valg – hun kan velge om hun vil gi opp, eller om hun vil kjempe for å kunne forbli blant de levende. Men uten den nærmeste familien sin rundt seg, vil hun orke å bli?

Dette er en sterk leseopplevelse; romanen utfordrer følelsene. Kontrastene mellom det lykkelige familielivet Mia levde sammen med foreldrene og lillebroren – som blir vist i små tilbakeblikk Mia har mens hun befinner seg på sykehuset – og det vonde som har skjedd i og etter ulykken – det er kontraster som river i en. En sterk roman om livet og døden, gleden og sorgen – og om kjærlighet, familie og vennskap – som like gjerne kan leses av voksne.

onsdag 26. oktober 2011

«Dvergen og isfuglen» av Roar Sørensen

Utgitt som e-bok av Tekstloftet forlag, 2011
Første gang utgitt av Grøndahl forlag, 1986

Forlaget sendte meg boka som pdf-fil, i håp om at jeg ville lese og blogge.

Handlingen: Et kunstnerpar har installert seg på et lite, nedlagt småbruk. Jeg-fortelleren bodde på dette småbruket som barn, og han har ikke gode minner herfra. Hvor lurt var det å komme tilbake hit?

Boka er gåtefull og mystisk – enkelte sekvenser er nesten som drømmesyn, for ikke å si mareritt. Av ulike årsaker – som vi diagnostiserer oss fram til etter hvert – er det fra starten vanskelig å forstå eller tolke alt jeg-fortelleren kommer med. Men når vi litt etter litt tilegner oss handlingen og oppfatter ”stemmen”, skjønner vi sammenhengen, samtidig som uhyggen øker.
Kort sagt er dette en spennende, liten roman som fortjener å bli lest.
Det blir interessant å følge med på om «Dvergen og isfuglen» kan få nytt liv, nå som den er tilgjengelig som e-bok.

Språket er godt, litt radikalt, med a- og i-endinger – et språk som passer til en 80-tallskunstner.

«Dvergen og isfuglen» er Sørensens debut som romanforfatter. Siden har han gitt ut to romaner til, dokumentaren «Kalayaan» (1988) og kriminalen «Magellans kors» (2009). I tillegg har han oversatt en rekke bøker, blant annet Robert Ludlums spenningsbøker.

mandag 24. oktober 2011

«Et stille, umerkelig drap» av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis

Utgitt av Gyldendal, 2011
Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Dette er bok nummer to om Røde Kors-sykepleieren Nina Borg. Den første boka het «Gutten i kofferten», og den likte jeg godt.
«Et stille, umerkelig drap» oppleves som noe tyngre å komme inn i, den er også mer omfangsrik (ca 100 sider lenger), men denne er også veldig spennende.
Nina Borgs mann – Morten – reiser til Nordsjøen hvor han skal være på jobb i fjorten dager. Han ber henne holde seg unna frivillig arbeid for det hemmelige nettverket hun står i kontakt med – han vil ikke at hun skal vikles inn i noe farlig mens han er borte. Hun lover, men snart dukker det opp en sak hun ikke kan si nei til. Flere ungarske romfolk gjemmer seg på et verksted, og barna har blitt syke – her må hun bare hjelpe til, synes hun. Nina blir selv syk, og skjønner etter hvert at dette dreier seg om noe langt farligere enn matforgiftning eller omgangssyke forårsaket av virus…

Opptakten til romanen føltes litt vrien – ikke før en god bit ut i boka synes jeg at jeg har fått oversikt over brikkene – hva de skal forestille og hvordan de skal høre sammen. Det er som å komme på kino et stykke inn i filmen – ingenting av persongalleri eller miljø er etablert for deg, men du må bare prøve å finne ut av det.
Men da jeg først får kartlagt de ulike sidehistoriene, blir boka faktisk veldig spennende.
Slutten og oppklaringen av saken synes jeg trekker litt ned igjen. Slutten er overraskende, men virker litt usannsynlig.

Språklig er det ikke mye å pirke på, selv om jeg av og til synes det skinner litt for tydelig igjennom at bokas originalspråk er dansk. For eksempel skrives det konsekvent ”betød”, for fortid av verbet ”betyr”. Det er ikke ofte jeg ser denne bøyningsformen, og for meg virker det litt gammelmodig/stivt. Men i det minste er oversetteren helt konsekvent når det gjelder dette ordet.
Når det gjelder gata/gaten derimot: på s 114 er bøyningsformen ”gata” brukt, og på s 115 ”gaten”. Her blir det veldig synlig at man ikke er konsekvent, når ordene står på motsatt side av hverandre.

Noen bilder jeg ikke syntes fungerte helt optimalt:
S 130: «Han vinket kort og skarpt med den ene hånden…»

S 145: «Han var fullt påkledd, men tydelig syk. Øynene var matte og rødsprengte midt i det ubarberte ansiktet…»

S 288: «… mens han skrollet nedover et eller annet pekefingerkrampelangt dokument

S 299: «… spiss tunge frem mellom de tobakksbleke leppene…»

Noen uheldige ordvalg:
S 367: «… så han den asbestkledde skikkelsen snu seg…»
Skikkelsen er ikke kledd i asbest, men i en beskyttelsesdrakt til bruk ved fjerning av asbest.

S 368: «… med Sandors usamarbeidsvillige fingre
Her synes jeg det var bedre om man skrev ”lite samarbeidsvillige”.

Men alt i alt: En helt grei spenningsroman, og jeg er spent på hva neste bok om Nina Borg skal handle om.

søndag 23. oktober 2011

«Det beste i livet» av Rona Jaffe


Utgitt av Silke forlag, 2011.
Oversatt av Waldemar Brøgger, oversettelsen bearbeidet av Børge Lund.
Forlaget sendte meg denne boka i håp om at jeg ville lese og blogge om den.

Boka handler om fem unge kvinner som bor og arbeider i New York i 1950-årene – tre av dem – Caroline, April og Barbara – er de mest sentrale, mens de to siste – Mary Jane og Gregg – vies en litt mindre plass. I hovedsak ligger historiens tyngdepunkt i scenene som dreier seg om kvinnenes kjærlighetsliv – les: jakten på en kjæreste, men også noe om strabaser på jobben og vennskap dem imellom.
Rona Jaffe debuterte med denne boka i 1958. På norsk kom den i 1959, og Silke relanserer den nå i år.

Språk, handling og tema gjør at du føler deg hensatt til en tid som definitivt er forbi. Konsekvent omtales kvinnene som ”piker” – selv Barbara som har vært gift og er småbarnsmor. På denne tiden var kvinnenes mål å bli gift – mens de ventet på at den rette dukket opp, jobbet de. Da de giftet seg, skulle de være urørt – sex før ekteskapet var ikke akseptert.
I «Det beste i livet» merker vi at man hadde kommet til en brytningstid på 50-tallet når det gjaldt sexmoral, og i forhold til dette at kvinner faktisk kunne ønske å arbeide, ikke bare gjøre det fordi de var nødt.

Som jeg har vært inne på i bloggen min før, er jeg ikke mest begeistret for romaner som har for mange hovedpersoner, siden konsentrasjonen brytes når vi hopper mellom dem. For denne romanen tror jeg forfatteren har hatt et budskap (kvinnesak) – hun ønsket å gjøre oppmerksom på ulike vansker/skjebner kvinner på den tiden kunne ha å slite med.
For meg hadde «Det beste i livet» blitt strammere og mer konsentrert om for eksempel sidehistorien med Mary Jane hadde blitt droppet – denne antar jeg mest er med for å vise hvordan de ”normale pikene” skulle oppføre seg og hvilket livsløp de skulle ha, om de gjorde det som ble forventet.
Gregg spiller en litt mer innfløkt rolle, med sin nesten sykelige forelskelse. Kanskje hadde hun behøvd litt større plass for at ikke skjebnen hennes skulle bli for overflatisk behandlet?
Alt i alt er det kanskje fordelingen av plass mellom de fem jeg kunne tenkt meg noe annerledes.
Når fem personers historie skal avrundes blir det lett noe hastig og summarisk over avslutningen – slutten på denne romanen opplevdes ikke som spesielt godt regissert; det føltes som det enda var noen løse tråder jeg kunne ønsket ble samlet.

Tonen i boka er litt munter innimellom, men i hovedsak behersket, sindig og lavmælt, og absolutt behagelig å lese.

Jeg synes boka er engasjerende – særlig kjærlighetshistoriene.
Selv om 1950-årenes New York kan føles fjernt for oss i dag, handler boka om universelle ting som vi godt kan kjenne oss igjen i. Menneskene, følelsene og dumhetene var de samme den gangen som nå.

Til slutt et sitat fra s 125 – et litt muntert sitat om hvor vanskelig det kan være for enslige mødre – som Barbara – å finne en mann.
«Barbara Lemont hadde latt Hillary være igjen hos moren og hadde tilbrakt ferien – hun hadde en hel ukes ferie – på et sommerpensjonat hvor hun hadde truffet en hel del unge menn, alle riktig kjekke og tiltalende og omtrent like interessert i å underholde henne og barnet hennes som de ville vært i en tur til månen uten surstoffmaske.»

tirsdag 11. oktober 2011

«Verdt å vente på» av Jill Mansell

Utgitt av Cappelen Damm 2011
Oversatt av Linda Marie Vikaune

Cleo har ikke hatt lett for å finne kjærligheten, men det er jo verdt å vente på noe godt, når man til slutt finner en så fabelaktig fyr som Will! Det gjør ingenting at den ufyselige fyren fra skoledagene, nå verdensberømt kunstner, Johnny LaVenture er kommet tilbake til nabolaget – Cleo føler seg ovenpå og høyt hevet over kunstnerens slemme kommentarer, nå som hun har Will.
Dessverre viser Will seg å være langt fra så perfekt som Cleo har trodd – kan det være flere menn i omgivelsene hun har tatt feil av?

Dette er andre roman jeg leser av Mansell, og selv om den for så vidt er søt, hyggelig og underholdende, tror jeg kanskje det holder med disse to jeg har lest. Jeg kjenner igjen persongalleriet – eller rettere: typegalleriet – og gjetter derfor litt for fort hvem det er som skal få hverandre. Dessuten er det flere hovedpersoner her, Cleos venn Ash og Cleos søster Abbie med hver sine forbindelser skal det også ordnes opp i. For meg blir hovedhistorien omkring Cleo litt forstyrret av alle de andre ”skjebnene” – jeg er ikke så glad i romaner som handler om for mange mennesker på en gang.

Språklig er det greit nok, men ikke mer enn det. Av og til har jeg følelsen av at oversetteren ikke har vært helt konsentrert. Jeg finner ikke mange direkte feil, men av og til blir det hanglende og upresist.
Eksempel s 219:
«… hadde hun hørt en av landets eldste og mest populære skuespillerinner bli intervjuet på TV om sitt femtito år lange og svimlende lykkelige ekteskap med sin mann, som ble slått til ridder for sitt bidrag til scenekunsten
Her er meningen usikker: Er det skuespilleren eller mannen hennes som ble slått til ridder?

S 109: «Å, herregud, se hvem som kom gående ut gjennom glassdørene!»
Hadde dørene enda vært åpne – dette høres jo farlig ut.

S 264: «… og så skifte ut av joggebuksene før hun gikk til butikken
Jeg skjønner hva som menes, men det er ikke slik vi vanligvis uttrykker oss. Du skifter fra eller til noe, men ikke ut av noe?

Men grei nok underholdning som sagt, om du liker kjærlighet og feelgood.