mandag 29. august 2011

«Jakten på den perfekte ponnien» av Sissel Chipman

Utgitt av Gyldendal 2011

Idunn er tolv år gammel, og har en litt spesiell familiesituasjon. Siden mora hennes døde da hun var liten, bor farmor hos henne, faren Reidar, storesøsteren Frøya og lillebroren Brage, og det er farmor som tar hånd om hus, hjem og mye av barneoppdragelsen.
Idunns far sier at Idunn skal få en ponni, men farmor er ikke særlig begeistret for ideen. Hun synes Idunn er for ung, og hun som ansvarlig husmor vil helst ikke ha flere forpliktelser. Til slutt lar farmor seg likevel overtale, så da gjenstår det bare å se om Idunn, godt hjulpet av venninna Sara, klarer å finne drømmehesten sin…

Dette er en fin og hyggelig fortelling som passer for dyrekjære jenter. Gutter kan nok også lese boka, men det er helst jenter som vil kjenne seg igjen, siden hovedpersonene er jenter.

Det er Idunn selv som forteller, og språket flyter lett og greit, og sammen med hovedsaklig lyse og lette tema, gjør dette boka lettlest.
Boka slutter på en måte som lover en fortsettelse, og jeg sier ja-takk til flere bøker om Idunn og hennes hesteopplevelser.

«Kanskje kommer aldri» av Tania Kjeldset

Utgitt av Cappelen Damm, 2011 – første gang utgitt 2005.
I serien Reserleser – ”Det beste gode forfattere har skrevet for lesere fra 9 til 12 år”, skriver forlaget på baksiden av boka.

Teddy går i sjuende klasse, og flere ting er endret til det verre siden forrige skoleår. Ole – den beste kameraten hans – bryr seg tydeligvis ikke om ham lenger. De får en ny lærer i gym, Kvale, som ikke går av veien for å mobbe elever med mindre gode ferdigheter. Teddy finner det etter hvert best å skulke gymtimene, for å slippe å bli hengt ut. Da Kvale skriver brev hjem om skulkingen, underslår Teddy brevet og skriver i meldingsboka med forfalskning av moras underskrift, for å slippe unna mer trøbbel. Men selvfølgelig er det bare et spørsmål om tid før hele falskneriet blir oppdaget.
Teddy er flink til å spille trompet, men akkurat nå ligger trompeten mest på hylla.
Faren, som tydeligvis har vært en ganske opptatt og lite deltakende forelder, flytter hjemmefra. Hver gang Teddy spør om faren vil være med på noe, for eksempel om han vil komme og høre når Teddy spiller med korpset, er svaret ”kanskje”. Teddy blir lei av det svaret, for kanskje kommer aldri…

For meg var dette en ordinær og flat bok – det skjer for så vidt ting, men det virker så grunt og halvveis, og spenningen verken stiger eller synker noe særlig, slik jeg kjenner det. Det meste av det som skjer, virker opplagt – jeg overraskes overhodet ikke.
Og jeg stiller meg undrende til en opplysning vedrørende en av personene i boka – Høvdingen. Det står at han har mistet to fingrer på den ene hånda, derfor kan han ikke spille trompet mer – noe han var svært dyktig til. Undringen min går på om ikke Høvdingen kunne lært seg å betjene ventilene med den andre hånda – kanskje ville han ikke klare å bli like virtuos, men noe spilling måtte jo være mulig?

Språket er enkelt og greit, og ikke mer enn det. Det sprudler i alle fall ikke – forfatteren virker ganske uinspirert, og det smitter over på meg som leser.
Jeg finner en del bilder jeg ikke synes fungerer optimalt, eller som føles klisjepregede.
Eks s 148: «- Du er snill du, Teddy, hvisker mamma fra sengen, hun er blek, med et svakt grønnskjær over pannen.»

S 160: «Hun roper på Jørgen, og småløper bortover så de brede hoftene hennes svinger til hver side

S 172: «Mamma går et par skritt foran meg, klikker bortover korridoren på de mørkebrune støvlettene

S 184: «Agnes løper foran meg og prøver å klore til seg nok snø til å forme en snøball
Jeg synes det hadde vært bedre om det sto ”nok snø til en snøball,” eller ”nok snø til å lage en snøball.”

S 185: «- Bare gå inn i stuen og vent dere, sier Oscar…»
Her mangler et komma etter vent – nå høres det ut som om ungene kan vente seg et eller annet ubehagelig.

Forfatteren bruker en del kursiver for å understreke eller legge ekstra trykk til enkeltord eller hele setninger. Mesteparten av dette synes jeg er unødvendig.
Slutten av boka gjør at den virker uforløst; det er mer som om den feider ut.

Kanskje boka hadde vunnet seg på, føltes mer engasjert og troverdig, om den ikke tok opp så mange tema samtidig?

onsdag 24. august 2011

«Jeg kan se i mørket» av Karin Fossum

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Riktor er en middelaldrende mann, arbeider som sykepleier på et pleiehjem. Barndommen husker han nesten ingenting av, han har aldri hatt kjæreste, han har ikke familie, ingen nære venner. Når han har fri pleier han å gå tur til en park i nærheten. I parken setter han seg og observerer andre mennesker. Noen av dem ser han ofte, og disse føler han at han kjenner på et vis. 
Han ser på seg selv som spesiell. Han kan se levende vesen i mørket – de avgir et slags oransje lys. Han sover dårlig om natten, plages av innbilte lyder og lukter.
Riktor imponerte på sykehjemmet da han var der til ansettelsesintervju, og derfor ble han også ansatt, men han har dessverre en skyggeside. Denne er han godt klar over selv, men holder den skjult for andre. Han forakter svakhet, og i ubevoktede øyeblikk går han inn til de sykeste pasientene og plager dem fysisk. Han unnlater også å gi dem foreskrevet behandling om han får anledning til det; han skyller tabletter ned i toalettet, setter sprøytene i madrassen.
Noen må vel til slutt oppdage hva han holder på med? Hvor langt kan han gå i sine onde gjerninger – kan han komme til aktivt å ta liv?

Forlaget presenterer ikke dette som en kriminalroman, men får med at den er skrevet av en krimforfatter. På tittelbladet står det bare ”roman”, mens det på vaskeseddelen står: «Romanen skildrer en mann som uten skrupler følger sine laveste instinkter, en mann som føler seg ufeilbarlig. Hans vei fra hovmod til fornedrelse viser Karin Fossums styrke som krimforfatter; et litterært språk kombinert med stor psykologisk innsikt.»
Fossum har i mange romaner før utfordret krimsjangeren, ved i stor grad å følge forbryteren og vise hans virkelighetsoppfatning, der en tradisjonell krim ville startet med et drap og deretter handlet om politiets etterforskning av saken.
Jeg synes Fossums vinkling er interessant – både i denne og tidligere romaner, men tror at lesere som velger denne boka i håp om at det er en tradisjonell krim, kan komme til å bli skuffet.

Dette en roman om ondskap, om onde, kriminelle handlinger. En roman som forsøker å forklare hva som kan drive et menneske til å gjøre onde ting, og hvordan de etterpå kan leve med det de har gjort.

Det er Riktor selv som forteller, og det kommer tidlig fram at han vet om de mørke sidene sine.
Som s 9: «Det bor en ond liten satan i mitt indre, som av og til stikker hodet frem, det er ikke til å unngå, for det hender fristelsen blir for stor
Og s 11: «Men det finnes råtne individer, og jeg er et slikt råttent individ, jeg kan ikke annet enn å innrømme det, jeg kan i noen situasjoner være skrekkelig, i en grad som gjør meg forstyrret. Men det koster meg ingen ting å herme andre, herme høflighet og vennlighet og godhet. Det som er tungt, er å holde de onde impulsene tilbake. Ofte tenker jeg på alt som kan hende, hvis jeg mister kontrollen for alvor, og det hender fra tid til annen.»
Og s 13: «Foran huset lå det tidligere en vakker plen, men nå er den helt igjengrodd. Noen ganger i løpet av sommeren går jeg over den med en ljå, og jeg liker godt å være mannen med ljåen, da er jeg på plass
Jeg registrerer at Riktor har stor selvinnsikt på mange områder, og jeg lurer litt på hvor sannsynlig det er, at en person med slike problemer ser skyggesidene så tydelig og analytisk. Det kan hende det er sannsynlig, men jeg finner det litterært sett uklokt å legge mannens hemmeligheter fram for oss på denne måten, og helt i starten av boka. For meg er dette en lite spennende regi.
Bokas handling kan jeg i korte trekk oppsummere slik: Vi blir kjent med en mann som ”ikke er helt god” (dette uttrykket passer som hånd i hanske på Riktor!), vi blir ganske sikre på at uhyrlige ting skal skje, og vi får rett. 
Min mening er at historien kunne vært mer spennende presentert, for eksempel ved at forfatteren valgte å fortelle i tredje person, og mange av Riktors tanker kunne blitt holdt skjult for oss. Forfatterens valg er muligens tatt ut fra et ønske om å komme helt innpå Riktor, en nærhet som fyller leseren med ubehag.
Boka er i alle fall ubehagelig å lese, noe jeg altså antar var hensikten, og den setter tanker og følelser i sving. Boka er også velskrevet, slik vi kjenner Fossums gode, tydelige språk fra tidligere.

Jeg satt igjen med et litt blandet inntrykk etter å ha lest boka. Jeg opplevde at den tøtsjer tema som Fossum har skrevet om før, at hun er litt gjentakende. Boka utgjør også en utfordrende kombinasjon ved å være språklig lettlest, med god framdrift, men med svært ubehagelig innhold. Jeg antar noen lesere vil sky bøker som denne, som går inn i en ugjerningsmanns tanker og virkelighetsoppfatning.
Likevel er jeg ikke i tvil om at jeg vil anbefale boka, fordi jeg tror den kan lære oss noe om ondskapens mange ansikter. Kanskje den kan bidra til at vi lettere kan kjenne igjen det onde, i både oss selv og andre. Slik at vi kan være med på å bekjempe det onde og hindre at det kan spre seg.

lørdag 20. august 2011

«Den rette for meg» av Jill Mansell


Utgitt av Cappelen Damm, 2011
Oversatt av Linda Marie Vikaune

Det er kvelden før Poppy skal gifte seg, og hun er på utdrikningslag med vennene sine. Så skjer det: Hun møter en ordentlig drømmemann – Tom, som gir uttrykk for at han har sett og fulgt med på bevegelsene hennes hele kvelden, og synes det er veldig ille at hun skal gifte seg.
Poppy blir besynderlig berørt av dette møtet. Tom ber henne komme til et bestemt sted innen et visst klokkeslett samme kveld – hvis hun vil. Hvis hun ikke kommer, vet han at hun er tapt for ham og vil gifte seg med forloveden, slik planen var.
Poppy kommer til stedet han ville møte henne, men ombestemmer seg og reiser hjem uten å ha snakket med ham. Men neste dag sier hun til forloveden at hun ikke kan gifte seg likevel. Foruroliget av følelsene møtet med Tom vekte i henne, kjenner hun at det blir helt feil å inngå ekteskap.
Poppy flykter fra folkesnakket i Bristol – får jobb og leilighet i London. En av grunnene til at hun velger London, er at hun vet at Tom bor der. Men hun vet ikke etternavnet hans eller nøyaktig hvor i store London han bor – kommer hun noen gang til å finne ham? Og om hun finner ham – er kjærlighet ved første blikk noe man kan stole på?

Dette er en søt, passe morsom og engasjerende feelgood/kjærlighetsroman – fin å drømme seg vekk med for noen timer. Innledningen av historien føltes noe klissete og usannsynlig, men etter hvert lever jeg meg inn i handlingen og engasjeres i Poppys videre skjebne.

Språket er greit nok, men jeg finner noen slurvefeil/hastverksfeil. En siste korrektur kunne rensket opp og gjorde leseopplevelsen enda mer avslappende for en kritisk leser.

Oversetteren kunne søkt mer variasjon i språket, unngått uttrykk som
s. 174: ”ut til utgangen”, s 182: ”tre meter høyt tre”.
Flere eksempler på at samme ord brukes flere ganger tett på hverandre:
S 144-45: «Den var et par størrelser for stor, men fasongen gjorde at det ikke spilte noen stor rolle.»
S 456: «Svigermorens uttrykk ble mildere. Daniel var selve hennes livs lys.
”Ikke noe problem i det hele tatt. Han sluknet som et lys.”»

Jeg stusser over noen preposisjoner som er valgt:
S 18: «Om tolv timer var det meningen hun skulle skride nedover kirkegulvet i St. Mary’s på farens arm
”Ved farens arm” vel? Hun er riktignok liten og søt, men ikke liten.
S 166: «Claudia var fremdeles der, og hun kunne tilsynelatende ikke bestemme seg for et par rokokkolysestaker og en blå og hvit Florianware-vase.»
Her skulle det vært brukt ”eller”, men da mangler det noe i setningen. Jeg mener det burde stått: ”… hun kunne tilsynelatende ikke bestemme seg for om hun skulle velge et par rokokkolysestaker eller en blå og hvit Florianware-vase.”
S 178: «Heldigvis var han lidenskapelig opptatt av hagebøker, så han var enkel å kjøpe gaver for
Meningen blir feil ved bruk av preposisjonen ”for” – det virker som om Poppy skulle kjøpe gaver på vegne av faren, ikke til ham, slik det handler om her.
S 375: «Claudias mage rumlet av sult, så hun gransket innholdet av kjøleskapet.»
Det er vanligere å skrive ”innholdet i kjøleskapet”, eventuelt omskrive til ”kjøleskapets innhold.”

En annen feil som går igjen er at man har ”slukt” ord – for meg er dette tegn på hastverk eller slurv. Her og der mangler noen småord, eller man har fått inn en trykkfeil, eller ord er stokket om.
To eksempel:
S 278: «”Du mener du ikke.”»
Her skulle det stått: ”Det mener du ikke.”
S 325: «Eller, som Poppy så skarpt hadde sagt det; hvis de hadde hatt stort lavere IQ, ville trengt de jevnlig vanning.»
Her skulle det stått: ”… ville de ha trengt jevnlig vanning.”

Enkelte ord og uttrykk virker litt hastig/tankeløst brukt – har man egentlig tenkt over/brydd seg om hva man har skrevet?
Som s 9: «”Jeg har deg,” sa en mannlig stemme
Jeg synes ”mandig” eller ”mannestemme” eventuelt ”mørk mannestemme” hadde passet bedre.
S 29: «Allerede som barn, da hun leste uendelige Enid Blyton-bøker…»
Bøkene til Enid Blyton pleier ikke å være så tykke at man kan kalle dem uendelige, men seriene hennes, kanskje?
S 58: «Seks uker senere, da sommeren gikk mot slutten, vannet Alex Fitzpatricks kone en hengende blomsterkurv da hun falt ned fra gardintrappen og brakk benet på tre steder
Stigbøyle - bildet hentet fra hest.no
Det er pirk, men det var vel ikke en blomsterkurv hun skulle vanne? Det var blomstene i kurven som trengte stell.
S 124: «”Hvis jeg ikke hadde vært på sykehuset med bena i stigbøylene, hadde jeg kommet som et skudd.”»
Med uttrykket over menes det at hun har vært på sykehuset og født et barn. Å kalle bøylene man legger beina i ved gynekologiske undersøkelser eller fødsler for ”stigbøyler” – det gir et absurd bilde.

Selv om jeg finner ting å pirke på, så likte jeg boka. Jeg kan avslutte med et morsomt sitat – for det er en del å småhumre og le av her:
s. 74:
«Poppy gikk opp for å få seg et par timers søvn. Hun skulle ha butikken alene i morgen mens Jake dro rundt på de forskjellige auksjonene. Etter den gangen hun hadde viftet bort en veps med et sammenrullet program og blitt den nye eieren av et tjuefots spisebord fullt av trebukk, hadde ikke Jake latt henne komme i nærheten av en auksjon.»



tirsdag 9. august 2011

«Lenket» av Christopher Grøndahl og Arne Svingen

Cappelen Damm, 2010

Kriposetterforsker Lucinda Mørk har gjort noe dumt. Og ikke bare dumt, det var regelrett ulovlig. Hun stjal noe konfiskert narkotika, ble oppdaget, tatt og dømt. Idet boka starter er hun på vei til Fron for å sone med fotlenke på gården Mørk, der hun kommer fra. Ikke uventet havner hun midt i en kriminalsak, eller egentlig flere. Først blir det funnet skjelett etter to døde personer, da det graves like ved bygdas asylmottak. Litt senere dukker det opp et ferskere lik – ei ung kvinne ved navn Tale blir funnet kvalt i ei hytte, naken og bundet. Og det er Lucinda som finner liket, etter å ha fått et anonymt tips på telefonen.

Dette er en kriminalroman som ikke engasjerte meg. Språket fungerer, men ikke mer enn det. Jeg får en følelse av at dette er venstrehåndsarbeid, lite påaktet, og derfor lite gjennomarbeidet. Plottet føles konstruert og vrient i betydningen ikke spesielt troverdig, og det krydres med halvhjertede beskrivelser av og hentydninger om sex. Det beste med romanen tror jeg må være hovedpersonen, som ikke er typisk på noen måte. En kvinnelig antihelt med ADHD har jeg ikke vært borti i noen bøker før. Men heller ikke hovedpersonen klarer å gjøre meg særlig begeistret eller engasjert. Forlaget kunngjør at dette skal være første roman – uvisst av hvor mange – om Lucinda Mørk. For min del tror jeg at det holdt med denne ene.

Jeg skal gi noen eksempler på ting forfatterne kunne formulert bedre:
S 13: «Hun hadde med vilje gjort seg flid med utseendet i dag: En åpen, hvit bluse, tynn nok til at man kunne skimte BH-blondene gjennom stoffet
Pleier man å gjøre seg flid med utseende uten at det er med vilje?
Og hvis blusen var åpen, da så man vel hele BH-en?

S 25: «- Det ordner seg nå, sa han, tok et glass vann og satte det under springen uten å ense laget med støv
Her skal det stå at han tok et vannglass.

S 78: «Lucinda kjente et søkk av barndommen, følelsen av at det var trangt her, til tross for utsikten fra Mørk-gården, dalen som strakte seg i begge retninger.»
Hva med: ”Det søkk til i Lucinda, med ett var uvelkomne følelser fra barndommen tilbake i henne. Følelsen av at…”

S 107: «Likfunn var ikke dagligvare i Gudbrandsdal politidistrikt
Det passer vel bedre å si ”dagligdags”?

S 169: «Hun strammet kjevebeinet…»
Hun strammet kjevemusklene, kanskje?

På samme side står det at hun trekker på seg slitte jeans og hettegenser etter en dusj. På neste side avbrytes hun mens hun står i telefonen. Da står det at hun tar på seg morgenkåpe og går ned for å åpne. Scenen avbrytes uten at vi har fått vite hvem som kom, bare at det er overraskende besøk. Så hopper vi over til noe annet, men på s 172 er vi tilbake på Mørk-gården, og da står det: «Da Lucinda kom ned igjen i klærne, satt han ved kjøkkenbordet…» Dette må bety at da hun snakket i telefonen var hun naken, uten at vi har sett at hun tok av seg klærne? Man trenger selvfølgelig ikke ta med alt av dagligdagse detaljer i en roman – faktisk er det greit å kutte ut mye av den slags – men når man først sier A, så må man også si B, ellers blir det rotete.

S 192: «Han var vokalisten i et populært band på åtti- og nittitallet som onanerte med et tau rundt halsen
Dette kan misforstås – dette kan leses som at hele bandet onanerte med tau rundt halsen, men det var antakelig bare vokalisten.

S 223: «Påloggingsskjermen kom opp
Jeg ser for meg en skjerm som kommer stigende opp gjennom et hull i skrivebordet... Bedre å bruke ordet  ”påloggingsskjermbildet.” 

S 234: «Ingmar så på ham og krøllet panna

S 250: «… hun kunne se for seg lensmannen riste på hodet, blank i øynene og med et krater av en krøll over neserota.»

Forfatterne synes også å ha en forkjærlighet for verbet ”stappe”, fremfor å bruke ”putte”, eller ”legge” – dette kunne de forsøkt å variere.

lørdag 6. august 2011

«Kjære, jeg må fortelle deg...» av Louisa Young

Oversatt av Truls Holst Kopperud
Silke forlag, 2011

Omtalen bygger på et korrektureksemplar jeg mottok fra forlaget, da de håpet jeg ville lese og blogge om boka. Romanen er ventet i salg fra 10. august 2011.

Vi er i England under første verdenskrig. Riley Purefoy er forelsket i Nadine Waveney og har gode grunner til å tro at følelsene hans blir besvart. Dessverre er Nadine av en litt høyere samfunnsklasse, og han erfarer at familien hennes gjør hva de kan for å holde dem vekk fra hverandre. En seksuell hendelse med en annen ung mann fyller ham med skam og andre ubehagelige følelser, og som en flukt melder han seg til krigstjeneste, uten å vite eller reflektere særlig over hva han begir seg ut på.
Krigen varer lenger enn de fleste kunne tro da den startet. Den holder mange elskende langvarig adskilt, og mange menn kommer aldri tilbake fra slagmarken. Av de som kommer tilbake er mange skadd både fysisk og psykisk.
Riley og Nadine finner sammen under en av Rileys permisjoner, og de har hverandre å tenke på for å holde ut den vonde hverdagen. Så blir Riley skadd. Han sender melding til Nadine om at det ikke er noe alvorlig, men det er en forholdsvis alvorlig ansiktsskade han har fått, selv om den ikke er dødelig. Han tror han gjør henne en tjeneste ved å avvise henne, når hun kommer for å besøke ham. Han tenker at hun skal få slippe å bli ved hans side, bare av medlidenhet…

Dette er en fin og fengslende kjærlighetshistorie. De uhyrlige krigsscenene som bakteppe, gir historien en ekstra dimensjon og gjør den uforutsigbar og ekstra spennende. Forfatteren har tydelig satt seg inn i historiske fakta rundt den spede begynnelsen på plastisk kirurgi. Personlig synes jeg det blir litt vel teknisk når hun beskriver kirurgenes metoder. Man kan ha mye kunnskap inne som forfatter, uten at man trenger å vise alt til leseren – leseren vil likevel stole på at forfatteren vet hva hun skriver om.

Bokas prolog opplevde jeg som forvirrende – en rekke bilder ramset opp som jeg ikke hadde forutsetning for å skjønne. De ga meg ingenting, pirret ikke, slik jeg regnet med var intensjonen med prologen. Og da første kapittel fortsatte litt på samme måte, med at historiens persongalleri presenteres, i en slags hulter-til-bulter-oppramsing av handlinger, beskrivelser av utseende og væremåter på person etter person, holdt jeg faktisk på å legge boka fra meg. Heldigvis gjorde jeg ikke det. Etter hvert er forfatteren ferdig med å flagre rundt, og begynner å fortelle konsentrert om en bit i senn – da blir interessen min fenget.

Gjennom hele boka forekommer det en rekke setninger i kursiv. Dette skal forestille personenes tanker. Jeg er usikker på hva jeg synes om dette – noen ganger virker det forstyrrende, andre ganger er det for så vidt interessante momenter som trekkes fram, men forfatteren kunne fått det med på andre måter?

Stort sett bruker forfatteren et nøkternt, beskrivende språk, som overlater til leseren selv hva h*n kan tenke eller føle om det som skjer. Bare av og til blir teksten noe svulstig og sentimental, kanskje steder der forfatteren selv har følt ekstra sterkt, og er redd leseren ikke skal følge henne til helt de samme høyder. 
Jeg gir et eksempel: Sykepleieren Rose – også en viktig person i boka, uten at jeg har nevnt henne i resymeet – har for en stund siden lest opp et brev for Riley. Brevet var fra Nadine, og det er gjengitt i sin helhet i teksten, slik at vi selv kan bedømme dets ”litterære kvalitet”. På s 229 kommer Nadine til sykehuset, i håp om å få treffe Riley (hun vet ikke at han vegrer seg fra å la henne se seg), og Rose har tatt imot henne:
«Nadine var som en vimsete og kjærlig hund, vridde seg på stolen, forsøkte å sitte stille når hun fikk beskjed om det, klarte det ikke, mer vrikking der hun satt… ”Si at det er jeg som er kommet.” Hun smilte.
Du av alle mennesker, tenkte Rose. Du vakre, forunderlige, guløyede pike som skriver brev så fulle av liv og kjærlighet at han legger dem ulest til side. ”Jeg skal forsøke,” sa hun, reiste seg og forlot værelset. (…)”
Sitatet viser hvordan forfatteren – gjennom å bruke Roses tanker – får understreket at vi som leser bør anse Nadines brev som noe helt utenom det vanlige. (Hvilket de - tross alt - ikke er.) Sitatet kan også vise hvordan tankene til Rose til en viss grad sinker framdriften i fortellingen.

De små innvendingene til tross: Dette er ei god bok. Liker du historiske kjærlighetsromaner? Da kan dette være boka for deg.

mandag 1. august 2011

«Fangesøstre» av Gayle Forman

Cappelen Damm, 2010. Oversatt av Gry Wastvedt

16 år gamle Brit blir regelrett lurt av faren sin. Han har sagt at de skal på ferie til Grand Canyon, sammen med lillebror og Stemonsteret (navnet Brit har gitt stemora si) – han og Brit kjører bil alene, angivelig fordi bilturen blir for lang for lillebror – så lillebror og mora skal ta fly.
Så skal de slett ikke på noen ferietur, viser det seg. Brit blir plassert på Red Rock, en institusjon for vanskelige jenter – der skal hun være til hun skikker seg ordentlig. Enda Brit har ikke vært spesielt utagerende i følge henne selv (det er Brit selv som forteller i boka) – hun har farget håret og spiller i band, men ikke gjort noe galt og henger tålelig bra med på skolen. Så hva er det som skjer – hvorfor har hun fortjent dette? Det må være Stemonsteret som står bak!
Red Rock viser seg å være rene fangeleiren, og personalet bygger jentene ned, heller enn å hjelpe dem inn i en god utvikling.

For meg føltes institusjonen og hele plottet i boka usannsynlig, og det virker også usannsynlig at ikke Brit får kraftigere reaksjoner (fortvilelse, desperasjon) på farens svik, hjernevaskinga i leiren og alt annet fælt som skjer der. Det virker også rart at andre jenter i leiren – som Brit blir kjent med – har et veldig reflektert syn på hva som egentlig foregår, har oppdaget smutthull som kan gi dem en kveld fri utenfor murene iblant, og enda ikke gjør noe for å slippe fri eller ødelegge forretningen for de som driver institusjonen, ved å fortelle til utenforstående hvordan det faktisk er der.

Det usannsynlige ved fortellingen trekker ned helhetsinntrykket for meg, men boka er engasjerende og spennende også. Og forfatteren forteller i etterordet at hun ønsker å sette søkelys på behandlingstilbud/institusjoner hun har kjennskap til, som ikke gir ungdom nødvendig hjelp og støtte, men heller har fokus på å straffe og bryte ned.
Dessuten mener jeg det er lov å smøre tykt på med dramatikk, for å gjøre en god historie enda bedre.

Språket i boka er greit, men kunne vært enklere, med tanke på målgruppa. Blant annet serveres vi en del uttrykk og sjargong som jeg ikke tror alle er like fortrolige med eller kjenner betydningen av. Eksempel s 54: ”Catch22-situasjonen”, s 37: ”Ikke bli helt OC”, s 39: ”terapeutisk Club Med”, s 71: ”Stockholmssyndrom”, s 78: ”… du er vel en Kiehl’s-jente...” og ”… du er bare så M.A.C.”

En liten ting:
På s 44 blir håret til kjekke Jed beskrevet som ”sjasket”. Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje at ”tjafset” hadde passet bedre – det kan oppleves som både sjarmerende og samtidig virke som en likeglad look, mens ”sjasket” er mer negativt ladd.
Jeg ble ikke heltent på boka, men den var heller ikke så verst. Jeg er ganske sikker på at mange ungdommer vil finne den engasjerende.