fredag 29. juli 2011

«The worst journey in the world : with Scott in Antartica 1910-1913» av Apsley Cherry-Garrard

Denne boka er kjent som en klassiker innen polarlitteraturen, og nå ser jeg at den endelig skal komme på norsk – ventes i oktober i år, utgitt av Schibsted forlag, med tittelen «Den fryktelige ferden.» Enn så lenge finnes bare utdrag fra den oversatt til norsk, nærmere bestemt kapitlet som omtaler vinterreisen Cherry-Garrard gjorde sammen med Wilson og Bowers for å sanke pingvinegg. Det var spesielt denne delen av ekspedisjonen Cherry-Garrard hadde i tankene da han valgte tittelen ”The worst journey in the world”. Ekspedisjoner i Antarktis la man ellers til sommerhalvåret, for å unngå de mest ulevelige temperaturer og uvær. Grunnen til at de dro om vinteren denne gangen, var fordi det var på denne tiden av året pingvinene la egg.
[Bibliografiske opplysninger om den norske oversettelsen som omhandler vinterreisen: Verdens verste tur / av Apsley Cherry-Garrard ; oversatt av Rolf Simonsen. - Åsa : Rolf Simonsen , cop. 2008 - 110 s. : ill. - (919.8904)
Originaltittel: The Worst journey in the world. The Winter journey. - 0mslagstittel: Vinterreisen fra Verdens verste tur
ISBN 978-82-303-1246-9 (ib.)]

Boka i sin helhet forteller historien om Scotts sydpolsekspedisjon som startet med sjøreisen i 1910, overvintring til 1911, vinterreisen til Cherry-Garrard og hans følgesvenner, selve sydpolsekspedisjonen sommeren 1911, overvintring av de overlevende til 1912, (da de dro ut på leting etter de fem som forsvant på ferden inn til selve sydpolpunktet), til de ble hentet ut og kunne returnere til England i 1913.

Jeg har lest flere framstillinger tidligere om hvordan ekspedisjonen ble planlagt og gjennomført. Det spesielle med denne boka, synes jeg, er hvordan jeg får innsyn i kameratskapet og samholdet i mannskapet.
Robert Scott blir framstilt som en ufeilbarlig helt også i denne boka, men personligheten blir likevel mer nyansert tegnet. Vi blir fortalt at Scott ikke hadde videre sans for humor, at han var følsom og egentlig ganske myk, slik at det å framstå som en bestemt og streng leder ikke kunne ha vært særlig enkelt for ham. Det kunne heller ikke ha vært enkelt å ta ”harde” avgjørelser, som for eksempel å ta livet av hunder eller ponnier.
S. 157 står det blant annet om Scotts karakter:
«Temperamentally he was a weak man, and might very easily have been an irritable autocrat. As it was he had moods and depressions which might last for weeks, and of these there is ample evidence in his diary. The man with the nerves gets things done, but sometimes he has a terrible time in doing them. He cried more easily than any man I have ever known.
What pulled Scott through was character, sheer good grain, which ran over and under and through his weaker self and clamped it together. It would be stupid to say he had all the virtues; he had, for instance, little sence of humour, and he was a bad judge of men. But you have only to read one page of what he wrote towards the end to see something of his sense of justice.
For him justice was God…»

Cherry-Garrard får også fram hvilke valg og hendelser før og under ekspedisjonen som gjorde at Scott ikke lyktes, men omkom i isødet sammen med sine fire følgesvenner.
For eksempel svakheter i planlegging og gjennomføring, som at eksperten på ponnier – Titus Oates – ikke var med og valgte individene som skulle med på reisen, slik at det ikke ble spesielt godt skikkede dyr som kom med. Snarere var det nok en heller tilfeldig sammenrasket gjeng – deriblant flere svake fysisk og med dårlig lynne – som ble plukket ut.
Skepsisen til hundene som trekk-kraft gjorde at de lukket øynene til det som i ettertid synes åpenbart for enhver; nemlig at hundene var de dyrene som egnet seg best i det tøffe klimaet. På den delen av ekspedisjonen hvor både hester og hunder trakk sledene med utstyr og mat, måtte hundesledene starte senere, og gjerne vente på resten av gjengen, fordi de kom raskest fram til stedet hvor det skulle slås leir for natta. Hundene trakk foret til ponniene, mens ponniene trakk mat og utstyr for mennene – hvorfor kuttet de ikke bare ut ponni-leddet, og lot hundene trekke det som var av last? Ganske merkelig at de ikke ville se dette, synes jeg, men skepsisen til hunder var tung, etter tidligere dårlige erfaringer fra andre ekspedisjoner.
Den største feilen var kanskje den forhastede (?) beslutningen Scott gjorde, om å ta fem mann til sydpolpunktet i stedet for fire, slik han hele tiden hadde ment. Maten var pakket i depoter beregnet til fire mann. Bare fire par ski hadde de med, siden det andre firemannslaget hadde lagt fra seg sine – noe som gjorde at Bowers måtte gå på beina i den løse snøen, mens de andre hadde sine ski. Teltet var beregnet til fire, slik at de måtte ligge trangt.
Provianten må uansett ha vært for snaut beregnet. Hardt arbeid i kaldt klima krevde mye energi, og de fem som kavet seg inn til sydpolen ble regelrett sulteforet og slet seg helt ut. Da de på veien ut av polplatået rotet seg inn i et svært vanskelig terreng med sastrugi og bresprekker, ble de svært forsinket. Evans hadde et stygt fall og var fra før svært svekket av frostskader og sult – at han ikke kunne være med og trekke, knapt holde følge med de andre, forsinket også.
Etter at Evans ar død, i relativ kort avstand fra Ett-tonns-depotet kom de ut for snøstorm og ble på denne måten liggende som fanger i teltet. Oates var på dette tidspunktet død for noen få dager siden. Han hadde ønsket at de gjenværende tre skulle ha forlatt ham da han ikke orket å holde følge med dem, men da de hadde nektet, hadde han selv forlatt teltet og sagt de berømte ordene: ”I am just going outside and may be some time”.
Oates’ heroiske selvmord var til ingen nytte. De tre – Wilson, Bowers og Scott – kom ikke mye lengre, men ble noen dager senere fanget i teltet av uvær. De døde i teltet, liggende i hver sin sovepose. Slik ble de funnet av mennene som var ute for å lete etter dem ett år senere.
Hvorfor gjorde Scott om på planene vedrørende gruppa som skulle gå inn til polen? Var det fordi han skulle sikre seg, med ekstra trekkraft fra den antatt sterkeste mannen av dem alle – Evans? Riktig nok var Evans den største og sterkeste, men siden han ikke fikk mer mat enn de andre, var det han som først bukket under for sulten. Svekket som han ble, var han mer utsatt for frost og skjørbuk enn de andre, og var førstemann til å falle.

Jo mer jeg leser om denne ekspedisjonen, jo mer nysgjerrig blir jeg på å få vite enda mer om hvordan hendelsene forløp. Siden Scott omkom, ble han nærmest myteomspunnet, og med en heltestatus klebet på seg, virker det som om ingenting negativt kunne bli sagt om ham i ettertid. Det er ganske sikkert at andre menn i ekspedisjonen (for eksempel Oates) hadde sin egen formening om hvordan Scott fungerte som leder, som er blitt fortiet.
Cherry-Garrard nevner heller ikke noe særlig negativt om Scott i og for seg, men det fantes uoverensstemmelser innad i laget. Selv om Cherry-Garrard hevder at Scott var en glimrende leder, er jeg ikke sikker på at dette er helt sant. Riktig nok knyttet Scott til seg fagpersoner, men lot dem ikke få reelt ansvar, eller lyttet til deres råd, slik han burde ha gjort. Snarere virket han egenrådig og uvillig til å innse realiteter, selv når de lå åpent rett foran nesa på ham.

Portrett av Aspley Cherry-Garrard, lagt ut på internett av "Freeze frame : historic polar pictures"
Cherry-Garrard kommer inn på at det er mange ”hvis” man kan stille til utfallet av historien. Hva hvis Scott hadde holdt seg til planen med å ta med bare fire mann inn til sydpolspunktet? Hva hvis det ikke hadde vært så dårlig vær den sommeren? Hva hvis overflaten på snøen på sydpolsplatået ikke hadde vært så trå? Hva hvis Scott hadde satset på hunder i stedet for menn som trekkraft? Hva hvis ikke Amundsen hadde vært på Sydpolen først? Kunne utfallet av historien blitt en annen da?
Sikkert er det i alle fall at det er mye som måtte ha forløpt annerledes, om Scott skulle ha lyktes. Det er mulig han var mest uheldig, men han hadde også arbeidet for dårlig i planleggingsfasen, han visste for lite om hva han gikk til og han hadde lagt inn for små sikkerhetsmarginer.

Dette er en bok du bør lese om du er interessert i polarhistorie. Selv hadde jeg den med på sydenferie, siden jeg tenkte den kunne kjøle meg ned i varmen, samt vare lenge. Det er en omfangsrik bok (466 s) med tettskrevne sider, og engelsk er ikke et språk som går like fort unna som norsk for meg. Det er en svært hyggelig nyhet at boka snart kommer på norsk!

onsdag 27. juli 2011

«Hjerterått» av Chelsea Cain

Dette er - leser jeg på baksiden av boka - tredje bok med Archie Sheridan som hovedperson og helt, fremdeles jaktende på en besnærende vakker seriemorder ved navn Gretchen Lowell.
Jeg har ikke lest de to første bøkene, og det kommer jeg heller ikke til å gjøre.

Denne boka kan jeg rett og slett ikke anbefale - den var kvalmende rå og bestialsk. Er det ikke nok at mennesker blir drept - må de lemlestes, plages og pines så fryktelig?

Boka er ikke spesielt godt skrevet, heller - flere scener forekommer meg rotete og utydelig tegnet.

tirsdag 5. juli 2011

«Anfall» av Guro Hoftun Gjestad

Utgitt av Aschehoug 2011

Ella er gift med Filip og mor til Bess. Idet boka tar til er den lille familien på vei hjem til Ellas foreldre på vestlandet for å feire jul. I barndomshjemmet ligger mange minner om en bror hun mistet for mange år siden – han tok livet sitt.
Ella har vært utro – hun har ligget med en kollega, Kristian. Etter jul fortsetter hun å møte elskeren. Hun oppdager etter hvert sider ved ham som skremmer, men ikke før Bess blir alvorlig syk, greier hun å gjøre det slutt.

Romanen er spennende bygd opp og godt skrevet – det var vanskelig å legge boka fra seg. Jeg merker at temaet utroskap er noe jeg finner svært ubehagelig å lese om. Det er uforståelig og opprørende når noen går bak ryggen på partneren sin, og når det attpåtil er barn inne i bildet, setter man altfor mye på spill.

Hva er det som gjør at noen tar slike sjanser? God sex – bedre enn det man får hjemme? Spenningen? Eller er det en form for undergrunnskrefter vi kan ha i oss – krefter som kan få oss til å ødelegge oss selv på ulike måter, eller rett og slett utslette oss selv?

Romanen forsøker å gi noen forklaringer på hvorfor Ella handler som hun gjør. Disse forklaringene/kommentarene synes jeg er romanens svakeste punkter. Siden jeg ikke forstår at noen kan handle som Ella, utfordres jeg når jeg leser og får inntrykk av at slike ting kan faktisk bare skje. ”Leilighet gjør tyv” sies det – det kan sikkert skje den beste at man gir etter for en fristelse én gang, og siden fanges av det man har gjort? Faktisk synes jeg det er bedre at jeg som leser utfordres til å finne mulige forklaringer selv, i stedet for at forfatteren skal tolke eller forklare.
Sidetemaet med den døde broren blir for meg et litt forstyrrende element. Jeg skjønner at Ella er preget og formet av det hun har opplevd i oppveksten, og at det for forfatteren kanskje er en del av forklaringen på hvorfor Ella handler som hun gjør. Jeg tror boka kunne vært like god, og kanskje bedre?, uten dette sidetemaet.

Litt småplukk:
På s 140 er blir det nevnt at en ser ”molefunken” ut. I følge ordboka skal ordet skrives ”molefonken”.
S 147 og 228 står det ”håndkledet”. I følge ordboka skal dette skrives ”håndkleet”, i entall ”håndkle”, ikke ”håndklede.” Mulig at dette er dialekt?

Romanen er Gjestads debut som forfatter, og jeg er imponert over resultatet.

søndag 3. juli 2011

«Søsteren min på peishylla» av Annabel Pitcher

                                                Utgitt av Cappelen Damm 2011
Oversatt av John Grande

Jamie på ti år er fortelleren i denne boka. Han har to søstre, tvillingene Rose og Jasmine, eller Jas, som hun kalles. Rose har vært død i fem år; det istykkersprengte legemet hennes ble brent til aske og står nå på peishylla i ei urne. Foreldrene sørger fryktelig fremdeles, og forventer at Jas og Jamie også skal sørge, vise sorg og oppføre seg ærbødig. Særlig Jamie synes det er vanskelig å sørge nok - han var jo bare fem år da Rose døde og husker henne knapt. Roses aske har foreldrene forsøkt å spre flere ganger, men de har ikke greid å gi slipp på det lille de har igjen etter Rose. Moren føler at faren vil legge skyld på henne for at Rose kom ut for den bomba i søppeldunken i London – til slutt orker hun ikke mer, er utro med en annen mann, og forlater faren, Jas og Jamie. Faren flytter med barna ut av London, men han sliter med å gi dem omsorgen de trenger. Han trøster seg med alkoholen, klarer ikke å se annet enn sin egen sorg, sitt eget store tap. Jas sulter seg uten at faren ser ut til å merke noe eller bry seg, og Jamie må også greie seg som best han kan, der han seiler sin egen sjø. Han savner moren, venter og lengter etter at hun skal ta kontakt. 
På den nye skolen blir han kjent med muslimske Sunya. Hun er vakker, klok og tøff, men siden faren legger skylden på muslimene for at Rose ble drept, forsøker Jamie å unngå henne. Da de likevel blir venner, synes han at han må holde vennskapet skjult for faren.

Dette kan høres fryktelig dystert og melodramatisk ut, men faktisk oppleves boka som lett, av og til lystig, bevegende og engasjerende. Boka er godt og følsomt skrevet – det skjer mye hele veien og jeg blir spent på hvordan ting utvikler seg. Følgelig slukte jeg boka i løpet av et par kvelder.

Jeg må sitere litt fra s 96, hvor Sunya forklarer Jamie hvorfor hun går med hijab (den beste forklaringen jeg har hørt/lest til nå):
«En hel bunt med hår hadde løsnet fra det rosa hodetørkleet til Sunya. Jeg hadde aldri sett så mye før. Det var tykt og blankt og mye finere enn håret i alle de sjamporeklamene med damer som driver og kaster på hodet. Og jeg sa at det var trist at hun var nødt til å dekke til håret på grunn av Koranen, som om det var noe ondt. Sunya slurpet i seg den siste skvetten med milkshake og sa Jeg dekker ikke til håret fordi det er ondt. Jeg dekker det til fordi det er godt. Jeg skjønte ingenting, så jeg holdt munn og blåste sjokoladebobler. Sunya satte fra seg glasset og sa Mamma lar bare pappa få se håret hennes. Ingen andre menn. Det blir mer verdifullt på den måten, og jeg spurte Som med en gave, og hun sa Jepp. Jeg tenkte på hvor mye bedre det hadde vært om mamma bare hadde latt pappa få se håret hennes, og ikke Nigel også. Skjønner, sa jeg.»

Sitatet viser også hvordan replikker er vist i teksten med kursiv. Slik blir den spunnet inn i teksten og alt går som i en strøm, sammen med Jamies tanker og opplevelser. Dette fungerer helt fint.

Boka handler altså om en tiårig gutt, og kanskje kan boka fungere som lesestoff for lesere som er like unge. Men aller best tror jeg boka passer for ungdom og voksne.

«Trash : du vet aldri hva du finner» av Andy Mulligan

Utgitt av Aschehoug 2011
Oversatt av Sverre Knudsen

I denne ungdomsromanen møter vi Raphael, Gardo og Rat som holder til på søppelfyllinga Behala. De lever av det de finner i søppelet. En dag finner Raphael ei veske. I den ligger ei lommebok med en fin sum penger, et kart og en nøkkel.
Dagen etter dukker politiet opp på fyllinga for å spørre om noen har funnet noe. De forteller – etter å ha blitt spurt – at det er ei veske de leter etter. Raphael kommer i politiets søkelys, da tanta hans glipper ut med at Raphael fant noe dagen før, men han lyver seg fra det for nå. Guttene skjønner at innholdet i veska må være av en helt spesiell betydning, siden politiet legger så mye arbeid i å finne det igjen…

Boka er spennende, men dyster og tung tematisk. Fortellerperspektivet skifter mellom flere, og dette er også med på å gjøre boka tyngre å lese. Jeg synes tema er interessant og engasjerende, men regner med at en del unge/utrente lesere vil synes den er litt tung å komme gjennom.

lørdag 2. juli 2011

«Midt imellom» av Jean Kwok

Utgitt av Bazar 2011
Oversatt av Hilde Lyng

Elleve år gammel kommer Kim Chang til New York sammen med moren sin – de har emigrert fra Hong Kong. Morens søster tar seg av dem, gir moren arbeid i klesfabrikken hun eier sammen med mannen, og skaffer dem en midlertidig leilighet i et falleferdig hus. Leiligheten er trekkfull, huset er fullt av kakerlakker og rotter, og det eneste de har å fyre med er komfyren, da radiatorene ikke virker. Moren må arbeide svært mye for å tjene nok til å betale leiligheten og dekke lånet hun har fått hos søsteren – det går ikke rundt uten at Kim kommer til fabrikken etter skoletid og jobber sammen med moren.
Kim var svært flink på skolen i Hong Kong, men i New York tar det tid før hun lærer språket og det er vanskelig å hevde seg. Mot alle odds klarer hun å gjøre det godt på skolen, og det ser ut til å åpne seg muligheter for henne til en solid utdannelse, slik at hun og moren kan komme seg vekk fra slummen.

Dette er en gripende, godt skrevet roman. Første del av romanen var den som engasjerte meg mest. Der har forfatteren holdt seg til å beskrive nøkternt alt som skjer, alle miljøer og mennesker, mens hun i fortsettelsen noen steder har falt for fristelsen til å tolke og understreke hvor ille og håpløst alt er. Fortellingen griper sterkest når vi som leser selv får kjenne hvordan ting må oppleves eller føles, uten at det blir kommentert eller forklart for oss.

Kims språkproblemer får forfatteren fram ved å gjengi hvordan Kim misoppfatter ting som sies til henne, eksempel s. 26, her kommer kulturforskjeller også fram:

«Mr. Bogart fortsatte å skrive på tavlen. Jeg rettet meg opp og foldet hendene bak på ryggen for å lytte, selv om jeg ikke fikk med meg alt.
Han kikket på meg. «Hvorfor si tier du slik?»
«Jeg lei, sir,» sa jeg, men jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde gjort galt denne gangen. Jeg så meg rundt på de andre elevene. De fleste satt henslengt på stolene sine. Noen hadde sklidd så langt ned at de nærmest lå, noen lente seg på albuene, noen tygget tyggegummi. I Hong Kong må elevene folde hendene bak ryggen når læreren snakker, for å vise respekt. Langsomt frigjorde jeg armene og la hendene på pulten foran meg.
Mr. Bogart ristet på hodet og snudde seg mot tavlen.»

«Midt imellom» er Jean Kwoks første roman og en sterk debut.

fredag 1. juli 2011

«Mini-shopoholiker» av Sophie Kinsella

Utgitt av Gyldendal 2011
Oversatt av Hilde Rød-Larsen

Dette er den sjette romanen om shopoholikeren Becky Bloomwood, nå med etternavnet Brandon – hun og Luke har vært gift noen år, og de har ei datter, Minnie, som er blitt to år. Becky får servert noen små stikk herfra og derfra om datterens oppførsel, og hun begynner å bli redd at det kanskje er noe i det folk sier, nemlig at Minnie er bortskjemt. Stadig skriker hun ”miiiiin” og tviholder på ting hun kommer over og som hun vil beholde. Hun spruter ketsjup på klærne til folk og maler vegger med det hun tilfeldig kommer over. Becky vingler mellom ønsket om å kontakte ekspertise og få hjelp til å hanskes med Minnie, og behovet for å bortforklare det hele med at det er normalt og ikke noe å bry seg om. Luke har hendene fulle med bankkrisen som farer over landet. Den samme krisen får Becky til å love Luke at hun skal bruke alt hun har av klær i skapet hjemme minst en gang, før hun shopper noe nytt. Og hun har bestemt seg for å overraske Luke med et selskap på fødselsdagen hans. Det skal bli en kjempefest, men den må ikke koste for mye…

Jeg har lest alle shopoholiker-bøkene og kost meg med dem. Årets bok er ikke den beste jeg har lest, men den fungerer helt greit som lett underholdning.

Det kan synes som om den aller siste korrekturen har gått litt fort, da jeg finner en del små skjønnhetsfeil, som at ”Suze” har blitt ”Size”, ”Luke” har blitt ”Lukke”, ”henslengt” er blitt ”hengslengt”, og hvorfor i all verden har man konsekvent skrevet ”fusion”? På norsk heter det ”fusjon”, gjør det ikke det, da?
Ordet ”replisere” er brukt minst 14 ganger i løpet av romanen, og det synes jeg er for mye. Her skulle man søkt variasjon, og gjerne kunne man brukt verbet ”svare”. Veldig normalt og kanskje litt kjedelig ord, men ikke noe man henger seg opp i, i alle fall.

Konsekvent er sitattegnet » satt før komma, der det vanlige er å sette det bak. Eksempel s. 168: ”«Absolutt», svarer jeg uten å blunke.”

Flere steder i romanen er det brukt ”òg” i stedet for ”også”. Eksempel s 51: «… de har et hus i Chelsea òg.» Det er vel ikke noe direkte galt i å bruke ”òg”, men for meg blir det igjen en ting jeg henger meg opp i. Hva er feil med ”også”?

På s 277 nevnes ”paparazzier”. I entall heter disse fotografene ”paparazzo”, i flertall ”paparazzi”, uten –er til slutt.

Til slutt et artig sitat fra s 341, som klart viser Beckys holdning til shopping:
«Jeg mener det, shopping er utrolig mye bedre enn å gå til psykolog. Det koster det samme, og så sitter man alltid igjen med en kjole.»