onsdag 22. juni 2011

«Luremus» av Elin Rise

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Siw Anette, eller Siwa som alle kaller henne, har regnet seg fram til at hun har knapt med tid til å finne partner. Det tar som kjent tid å bli godt kjent og helt trygg på den man skal stifte familie med, og Siwa vil ikke være for gammel når hun får barn. Idet boka starter er det 49 dager igjen av den tiden hun har tildelt seg selv, og hun må vel kunne karakteriseres som lettere panisk, i tillegg til at hun er skikkelig kåt, etter å ha stått over sex i ett år. Siwa mener nemlig at sex er noe man sparer til den rette har dukket opp. Siden hun er så kåt, og siden hun også må sjekke kandidatenes kvaliteter i ulike settinger, går hun gjerne til sengs med mennene hun sjekker opp, men slipper dem aldri helt innpå, om dere skjønner hva jeg mener. Derfor navnet «Luremus» – et høyst fortjent kallenavn, spør dere meg.
Siwa oppdager at det er nødvendig med ei liste over hvilke krav hun stiller til en eventuell partner – slikt som at han må kunne kline, han må ikke være yngre enn henne, han må ikke være lavere enn henne, og han må ikke være gift.

Jeg synes dette er en morsom, passe søt, lettlest og underholdende roman. Visst er Siwa ganske irriterende enfoldig, men på en sjarmerende måte som får leseren til å føle seg klok og vel bevart sammenlignet med romanens hovedperson. Situasjoner preget av forviklinger, misforståelser, tull og tøys oppstår gjennom hele romanen, og det skaper komikk. Jeg synes også at forfatteren er modig i sine beskrivelser av sex og intime scener – det er ikke så lett å skrive troverdig om slikt som man kanskje skulle tro.

Språklig flyter det lett og greit. Enda kunne man bearbeidet teksten og strammet den noe, ved å renske ut tomme småord og søkt større variasjon i uttrykkene. Men det ser ut til at forfatteren har valgt en litt muntlig uttrykksform, og da er det troverdig slik det er gjort.
”Uff” er et ord som gjentas en del i romanen. For meg er det et tegn på den muntlige stilen – slik ville man kanskje ordlegge seg om man la fram historien muntlig, eller man satt og tenkte gjennom hendelsene for seg selv. Akkurat ordet uff er negativt ladet, så jeg ville kanskje unnlatt å bruke det for mye i en tekst med positiv og lett grunntone. 
Jeg gir noen eksempler på hvordan ordet er brukt:
s. 43: «Uff, han kommer til å forstå at jeg fikk noia for et eller annet
s 124: «Uff, nå må jeg slutte å mimre
s 149: «Uff, og nå tror han sikkert vi har noe dypt og meningsfylt på gang
s 212: «Uff, hva er det egentlig jeg driver med?»

Eksempler på setninger som kunne vært enklere og strammere:
S 41: «Jeg liker egentlig ikke bananer, men da en fyr i sykkelshorts og hjelm tok en banan i hånden sin, valgte jeg å gjøre det samme
Det er ganske opplagt at mannen som tok en banan gjorde det med hånda, og sin egen hånd, så her kunne det stått: ”… tok en banan, valgte jeg å gjøre det samme.”
S 254: «Legg deg ned på sofaen og lukk igjen øynene dine
Hvilke øyne skulle hun lukke, om ikke sine egne? Og om hun lukker øynene, så er det underforstått at de lukkes igjen. Jeg mener ”Legg deg på sofaen og lukk øynene” holder.

Ved oppramsing av flere adjektiver etter hverandre pleier man å bruke komma mellom adjektivene. Jeg finner flere tilfeller i denne boka (særlig ved beskrivelse av hår) der forfatteren dropper slike komma:
S 22: «Hun er høy, TV-tynn og har langt lysebrunt slett hår
S 69: «En surfegutt, med halvlangt bustete brunt hår.»
S 101: «… og med en hipp blond kortklipt frisyre

S 36 kommer en klønete formulering: «… en sort Dodge med avrundede hjørner…».

Men dette er altså bare småpirk, og det er like gjerne korrekturleseren som forfatteren som kan lastes for det lille som er av feil.

Som debut betraktet er dette absolutt godkjent, og jeg vil gjerne lese mer av samme forfatter.

tirsdag 21. juni 2011

«På vegne av venner : essay» av Kristopher Schau

Utgitt av forlaget Oktober, 2009

Schau bestemte seg for å gå i begravelser som av ulike årsaker ble tatt hånd om av det offentlige. Ved slike begravelser står det ofte i dødsannonsene «På vegne av venner», og til selve begravelsesseremonien møter det kanskje ikke opp noen utenom presten, organisten og gravferdsagenten.
Schau ville undersøke dette fenomenet nærmere, som han skriver på side 9: «Jeg ville vite hva dette var; og jeg ville være der.»
Han syntes heller ikke det var riktig at mennesker skulle legge ut på sin siste reise helt alene, som det står side 9: «Man skal ikke være alene på veien ut. Det skal man bare ikke.»
I boka forteller Schau – han beskriver nøkternt, samtidig følelsesladet – om en del av begravelsene han deltok i. Etter noen måneder avslutter han prosjektet. Han skriver s 91: «Det er månedsvis siden jeg var i en begravelse sist. Premisset var soleklart. Idet det sluttet å gå inn på meg, eller magefølelsen sa at «nå var det nok», skulle jeg gi meg. Så jeg ga meg.»
Dette er en liten bok som er verdt å lese. Den setter både tanker og følelser i sving. Det kommer opp en hel rekke spørsmål man kan filosofere over, vedrørende liv, død og tro.

fredag 17. juni 2011

«MGP» av Magne Hovden

Forfatteren ga ut «Sameland» i fjor. Da jeg leste den fikk jeg mersmak, og jeg var spent på hva jeg ville synes om årets bok. Dessverre ble jeg skuffet – jeg synes ikke forfatteren har utviklet seg noe videre, og denne boka stiller jeg meg ganske likegyldig til.

Stavros Grindheim planlegger å gjøre comeback som popstjerne, og sammen med flere andre musikere av samme – litt utgåtte – kaliber bestemmer han seg for å melde seg på MGP og vinne hele greia. De starter bandet «The Vikings» - sammen med gospelkoristen Irene, som har en helt guddommelig sangstemme. Kan de ha en sjanse til å vinne, eller hva?

En av de største innvendingene jeg har mot romanen, er at den ikke finnes spennende. Den er forutsigbar fra start til mål – forutsigbare karakterer, forutsigbar story, forutsigbar humor. Historien føles dessverre uoriginal og parodisk på en uengasjert måte, og handlingskurven er som en rett strek. Personene er endimensjonale og lite troverdige. Det kan fungere helt greit i en type roman som dette, men litt mer arbeid lagt i utføringen måtte man allikevel kunnet forvente.
Forfatteren har med en del virkelige gjestekarakterer i boka, som Per Sundnes og Hanne Krogh. Det pussige er at når disse har ordet, er det bare navnet jeg kjenner dem igjen på – jeg har på følelsen at slik ville de slett ikke ha ordlagt seg i virkeligheten.
I det hele tatt synes jeg det er en rekke stive, lite livfulle dialoger i løpet av boka. Det hjelper ikke at det strøs i krydder, i form av vulgariteter, som s 41: «Glem fele. Rybak har runket fela så mye de siste to årene at ingen kan bruke fele i noe som helst på lang, lang tid

Humor kan være vrient. Og smaken når det gjelder humor kan være veldig forskjellig. Derfor tror jeg nok at det finnes lesere som vil gapskratte, humre og kose seg med denne boka, men for meg falt den dessverre ikke i smak.

mandag 13. juni 2011

«Gjenferd» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2011

Harry Hole er tilbake! (I tilfelle du ikke skulle ha fått det med deg.)
Edru, kledd i lys lindress og fit for fight. Grunnen til at han forlater Bangkok til fordel for Norge er at Rakels sønn Oleg har blitt siktet for drap. Rakel er – som trofaste Harry Hole-fans vil huske – Harrys store kjærlighet i livet.
Harry er ikke lenger ansatt i politiet, men han har fremdeles moralsk ryggrad så det holder, ønsker at rettferdigheten skal råde grunnen, at sannheten skal komme fram, og selvfølgelig tror han at Oleg er uskyldig og må reddes.

Som vanlig skriver Nesbø godt – du kan trygt lene deg bakover i stolen og gi deg over til historien. Her finnes nesten ingen språkfeil, trykkfeil eller grunn til misforståelser – alt flyter lett og uanstrengt. Og det er spennende hele veien – jeg merket i alle fall ingen dødpunkter. I perioder er det klaustrofobisk spennende, og det er vanskelig å legge boka fra seg eller ta lengre pauser, før den er lest til endes. Boka inneholder interessante og lærerike passasjer også, særlig om narkotika, kriminalitet, samt hvordan både politi og kjeltringer jobber.
Humor finner vi her og der, så vi kan riste litt løs og kanskje le av oss spenningen og skrekken for en stakket stund.

Selv om jeg slappet av og koste meg historien, tok ikke korrekturleseren i meg helt fri – merkelig nok. Jeg fant bare noen få, små feil. Siden de er så få, får de spesielt interesserte hele lista:

Eks s. 46: «Som Harry hadde antatt, var gjenstandene de fant på Oleg ved arrestasjonen blitt værende her hvor han ble brakt inn.» Her mener jeg det skulle vært brukt fortid av fortid – slik: ”Som Harry hadde antatt, var gjenstandene de hadde funnet på Oleg ved arrestasjonen blitt værende her hvor han hadde blitt brakt inn.”

s. 62: «Sergej tenkte på myten om at hvis man hvis man legger jernet under madrassen til en syk, …» Her har ”hvis man” kommet dobbelt.

S 153: «Ikke hadde tord å prøve siden mennesket som sperret inngangen ennå ikke var dødt.» Her skulle det stått: ”Ikke hadde tort…” I alle fall er det slik forfatteren har bøyd verbet andre steder i boka.

S 232: «Balder hadde seilt over kløfta og tatt imot bakken på den andre siden med forbeina, slik at Harry ble slengt forover, stanget i Balders nakke, mistet stigbøylene og skled ned på den ene siden mens han tvilholdt i tøylene.» ”Tvilholde” kunne være et nyord?, men det riktige skal nok være ”tviholdt.”

S 262 og 263 kommer samme feil to ganger:
262:«Stein Hanssen klødde seg på en sårskorpe på underamen
263: «Harry så på underamen til Stein
Det riktige skal være ”underarmen”.

S 271: Her er Harry skrevet med en r – ”Hary”.

S 276: «Og selv om det hadde vært liv igjen, visste Harry at denne personen aldri hadde røpet noe om hvem som hadde sendt ham.» Her tror jeg det er ment: ”… at denne personen aldri ville ha røpet noe om hvem…”

S 331: Bokstavene i Hausmannsgate har stokket seg til ”Hasumannsgate”.

S 363: «Hun var lett å få øye på der hun raget opp i forsamlingen.» Det holder vel å skrive: ”… der hun raget i forsamlingen.”? Eventuelt: ”… slik hun raget i forsamlingen.”

S 394: «Den gamle tok imot det den andre slengte bort til ham. Holdt det mellom fingrene. Nikket langsomt. Det var et stykke stivet bomull, formet som en u. Ikke så hvit som den burde være.» For å unngå misforståelser (jeg så for meg en bomullsdott/ubehandlet bomull først) kunne det stått: ”… et stykke stivet bomullsstoff/bomullstøy…”

Teksten inneholder en del replikker på svensk, der det – så langt jeg oppfatter det – er etterstrebet å skrive korrekt.
S. 270 figurerer ordet ”beskydd”, det mener jeg skal hete ”skydd”.
S 404 brukes ordet ”mursteinen”. Svenskene sier ikke ”stein”, men ”sten”, og murstein tror jeg bedre oversettes med ”tegelsten.”

S 449: «Og at hun nektet å la noen ta fra henne byen sin.» Jeg tror det korrekte skal være: ”Og at hun nektet å la noen ta fra henne byen hennes.”

I forrige Harry Hole-bok, «Panserhjerte», reagerte jeg på at Harry stadig i replikkene sine gir fra seg lyden «Mm.» Den kommer stadig i denne boka også, men jeg aksepterer nå at dette er en Harry Hole-lyd, ferdig med det.

Blir det flere Harry Hole-bøker etter denne? Det kan se mørkt ut, men jeg håper!

fredag 10. juni 2011

«Det søte liv» av Siri Østli

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Dette er forfatterens andre roman, også denne innen feelgood-sjangeren. For den forrige boka «På høye hæler over Grønland» (2009) landet jeg på å gi tommelen opp, til tross for en del ting som trakk ned.

I årets roman er det også flere hovedpersoner – tre kvinner på 29-30 år. Den ene av dem følger vi tettest – Irmela. Vi møter henne idet hun nettopp har stukket av fra sitt eget bryllup, like etter at hun og Fredrik har sagt ja til hverandre. Det var der ved alteret – dessverre ikke tidligere – hun fikk kalde føtter og stakk. Iført brudekjole, uten penger eller bagasje, tar hun bussen fra Barkestad til Oslo. Hun oppsøker Mari – ei venninne hun ikke har hatt kontakt med på 13 år. De hadde en heftig krangel den gangen – de to og den tredje venninna, Charlotte. Da Irmela kommer til Mari, har Mari nettopp blitt forlatt av ektemannen Petter – feigt nok har han ikke snakket med henne eller forklart seg, bare lagt igjen et brev undertegnet «Mvh Petter». Mari er naturlig nok knust, og hun som er alt annet enn uthvilt og på høyde med ting, siden hun fikk barn for bare fem måneder siden.
Charlotte og Irmela var det som egentlig røk i tottene på hverandre for 13 år siden (på grunn av en mann) – Mari tok parti med Charlotte etterpå. Charlotte er freelance-journalist og målet er å få fast ansettelse et sted. 

I likhet med opplevelsen jeg hadde da jeg leste forrige roman av Østli, ble jeg overveldet av starten. Også denne boka har en pang-start – her er tempo, snert, kvikke replikker og masse humor. Etter å ha lest omtrent en fjerdedel av boka la jeg den fra meg og gledet meg til jeg skulle få anledning til å lese videre. Da kjentes det egentlig godt med en pause – humoren og tempoet krever litt av leseren, om man skal få med seg hvert eneste poeng og være helt med på notene. Jeg får en assosiasjon til å være på klassisk konsert der orkesteret åpner med en sats spilt i forte fortissimo – det er sterkt og mektig, men du håper at orkesteret skal dempe seg etter hvert – at musikken også har svakere partier for variasjonens skyld. Det samme håpet jeg for «Det søte liv», og da jeg tok boka fram igjen var faktisk noe skjedd. Tempoet og lydnivået var justert ned. Dessverre kjente jeg da at historien ikke fenget like mye. Det er viktig å ha i mente at selv om man roer ned tempo og spiller svakere, må intensiteten og tilstedeværelsen være like høy, om det man framfører virkelig skal fenge. 
Som for forrige roman synes jeg også denne er noe ujevn, (et svakt midtparti) men forfatteren har hatt en positiv utvikling – det er mindre som trekker ned i denne boka. Mange lesere vil nok ikke merke noe negativt, (de velvillige leserne er ikke like strenge som de kritiske) og kommer virkelig til å kose seg med historien.

Historien innbefatter et ganske stort persongalleri, og jeg tror jeg kan si at hver eneste en er ganske endimensjonale og enkelt beskrevet. Det er mer typer enn personligheter – selv de tre hovedpersonene. Men det mener jeg er lov i denne type roman. Kanskje boka kunne greid seg med litt færre personer?
Enkelte medvirkende er nærmest som rekvisitter å regne, slik som Maris datter Lilja. Det er som det er mest om å gjøre å ha henne der, for at vi virkelig skal synes synd på forlatte Mari, og for at Irmela kan låne babyen når hun oppsøker kjekke advokater på deres kontor – stinkende av gulp og bleiefyll – det åpner jo åpenbart for misforståelser og komiske opptrinn. For min del måtte forfatteren gjerne utelatt hele babyen – jeg kjenner jeg mest av alt blir nervøs for hva slags stell hun får, slik Irmela farter byen rundt med henne på ryggen, uten å bry seg særlig om måltider eller bleieskift. Og Mari som koker speltgrøt til den fem måneder gamle babyen og blander i vanlig melk – da jeg hadde spedbarn lærte jeg at kumelk ikke skulle introduseres før ved ti måneders alder?
Miljøskildringene er vage – mye av handlingen foregår på Grünerløkka i Oslo, men etter mitt syn kunne dette vært hvor som helst i verden – handlingen kunne like gjerne foregått i London. Faktisk er det noe unorsk med stemningen og typegalleriet i boka. Enkelte hissige kvinnepersoner av eldre garde minner meg faktisk om personligheter i P.G. Wodehouses bøker – kanskje noen av de forvirrede mannspersonene også.
Handlingen sett under ett føles ganske usannsynlig, men siden dette er mest å regne som ei underholdende skrøne, så gjør ikke det noe særlig.
Generelt kan jeg si at humoren kan skape en slags udeltakende avstand. Personlig kunne jeg ønsket meg større følelse for romankarakterene og større nærhet til deres indre liv. Men også her er det en positiv endring i forhold til forrige bok: I større grad enn første bok kjenner jeg at jeg heier på noen, nemlig Irmela – som jeg oppfatter som romanens hovedperson.

Språklig flyter boka greit av gårde. Generelt er det en ordrik stil Østli dyrker, og nå og da kan det føles litt pratsomt og omstendelig.
Ett eksempel fra s 5:
«Først og fremst at den lekket. Den lekket små styrtsjøer når bladene bøyde seg for vannet, og de styrtsjøene fant veien nedover ryggen hennes, hvor de la seg pent til rette over trusestrikken. Der hadde det samlet seg en liten dam.
I skoene derimot, hadde hun en stor dam. En gang hadde de vært pene, hvite silkesko, uten hæl, så hun ikke skulle bli høyere enn Fredrik. Det, hadde Fredriks mor forklart, passet seg ikke. Det passet seg ikke at bruden var høyere enn brudgommen
En mer ordknapp stil kunne fått fram meningen mer rett på og med atskillig færre ord.

Det rotes med tiden, slik som i Østlis forrige roman. Når romanens tid er fortid, må ting som skjedde før romanens tid fortelles i fortid av fortid. Dette slurves det med hele romanen igjennom. Forfatteren har valgt å ta med en del ting som har skjedd før bokas historie begynner å løpe, og noen ganger brukes det fortid av fortid, andre ganger ren fortid, og veldig mange ganger en blanding. Jeg har en følelse av at forfatter og forlag ikke har sett dette, men det kan også være et valg de har gjort? Kan de ha tenkt: ”Det er ikke så nøye. Leserne forstår det uansett.”
Jada, stort sett forstår vi, men av og til åpner det for misforståelser eller usikkerhet. Som s. 50: «Charlotte ville bli reiseskribent.» Jeg blir usikker med en gang – jeg kjenner ikke Charlotte særlig godt på dette tidspunktet i romanen, men etter å ha lest hele boka er jeg ganske sikker på at det skulle stått: ”Charlotte hadde villet bli reiseskribent.” Dette var noe hun ønsket i ungdommen, det er ikke målsetningen hennes nå lenger.
Noen setninger har en blanding av fortid og fortid av fortid. Eks s. 112: «Men da en musefamilie forbauset stakk hodene opp av stoppen, hadde hun gitt fra seg et hyl, grepet Lilja og en langkost og dyttet hele stolen ut på gata.» Riktig skulle vært: ”Men da en musefamilie forbauset hadde stukket hodene opp av stoppen…”
Det er mye av dette tidsrotet – jeg har notert en hel rekke eksempler; jeg kan gi dere to til:
S 111: «Og fortsatt sto alt mer eller mindre som det gjorde da bestemoren inntok huset for cirka sytti år siden.» Her skulle det stått: ”Og fortsatt sto alt mer eller mindre som det gjorde (evnt hadde gjort) da bestemoren hadde inntatt huset for cirka sytti år siden.”
S 112: «Og selv om huset ikke bar preg av det, hadde Mari og Petter et enormt oppussingslån. (Noen hull i taket var umulig å ignorere.)» Det skulle stått: ”(Noen hull i taket hadde vært umulig å ignorere).”
Forfatteren kunne også i denne romanen gitt oss flere spor i forhold til hvor lang tid som går mellom de ulike scener og hendelser. Noen måneder går det nok fra boka begynner til den slutter, siden det er vinter(?) i starten og vår eller sommer når den toner ut – men tidsforløpet kunne vært gjort tydeligere rede for.
Forfatteren har en brukt en del store bokstaver midt i setninger for å understreke. Eks s. 108: «… og Nicolai var mentalt forberedt på Alvorlige Forretninger.» Og side 159: «Eller mestret kunsten å Koke Poteter Helt Perfekt.» Kanskje en morsom gimmick? Personlig synes jeg dette like gjerne kunne vært sløyfet.

Innvendingene til tross mener jeg dette er en fin feelgood-bok. Forfatteren har utviklet seg i positiv retning siden forrige roman, noe som borger godt for fortsettelsen.

tirsdag 7. juni 2011

«Under de dype skyggene av løvtunge trær» av Kari Fredrikke Brænne

Utgitt av Aschehoug, 2010

Det var Bokelskerinnen som gjorde meg oppmerksom på denne med sitt blogginnlegg fra april 2011.

Ei forfallen hytte gjemt et sted i Hedmarksskogen er fellesnevner for de tre historiene i boka som etter hvert flettes sammen til én.
85 år gamle Evelyn har bedt sønnen komme hjem fra USA. Han sa han skulle komme, da gjør han nok det. Hun handler inn, lager i stand mat, dekker bord, tar på seg bunad – for dette er en stor begivenhet. Og så setter hun seg til å vente.
Wilhelm – Evelyns sønn – dro til USA for å flykte og glemme. Hvorfor skulle han ønske å reise tilbake til Norge? For å se igjen mora en siste gang? Han kommer, men motivene hans for å komme tilbake er neppe de Evelyn har ønsket.
Skuespilleren Robert har vokst opp i Sverige, nå bor og jobber han i Oslo. Etter en teaterforestilling kommer en gammel dame til ham med et brev. Han har aldri sett kvinnen før, men hun hevder at hun kjenner ham. I brevet hun gir ham ligger et kart og en nøkkel. Da sønnen Lukas etterpå får se hva Robert har fått, vil han straks ut på skattejakt. Robert er tynget av dårlig samvittighet fordi han drikker for mye, ignorerer sønnen og har sneket seg unna med ”en annen dag”, ”kanskje i morgen” litt for mange ganger. Han lar seg derfor overtale til å reise til stedet kartet viser. Hytta de kommer til i skogen begeistrer sønnen, men skremmer Robert. Hvorfor?

Dette er en meget spennende roman, finurlig bygd opp, slik at historien avdekkes litt etter litt. Jeg gjettet forholdsvis tidlig hvordan skjebnene i romanen henger sammen, men det gjør ingenting – det er spennende likevel.

Språket er godt, lett og variert – kanskje litt omstendelig av og til, slik at jeg i de mest handlingsmettede scenen kjenner at jeg vil skumme for å komme videre, fortere enn teksten tillater om jeg leser hvert eneste ord.

Litt småpirk:
S 115 får Evelyn en bukett med ”ranukler”, skriver forfatteren. Det riktige skal være ”ranunkler”.

S 122 nevnes ”vannvittige ideer” og s 240: ”Den vannvittige fortsatte…” ”Vannvittig” skal skrives med en n, altså slik: ”vanvittig”.

S 143: «Aslaug glor på kaken. Du vil vel helst gofle den i deg, tenker Evelyn.» Ordet ”gofle” er kanskje dialekt? Jeg skjønner fint hva det betyr, men det finnes rikelig av synonymer her fra ordboka, for eksempel: gomle, mumse, gafle, glefse, sluke, slafse.

S 228: «Luke sitter i det lille romfartøyet, speedraiseren.» Jeg antar at ”speedraiser” er norskifisert engelsk av ”speedracer”?
S 270: «Kan det være alienser?»
”Aliens” er flertall av ”Alien” – derfor blir det smør på flesk med –er til slutt.
Begge disse eksemplene kommer fra Lukas fantasier, så det er ikke rart om engelsken halter, likevel synes jeg man kunne skrevet ordene riktig.

Til slutt noen ord om bokas tittel:
Da jeg første gangen så tittelen, tenkte jeg på en setning i den nydelige sangen «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta» av Aslaug L. Lygre – tonesatt av Geirr Tveitt. Der heter det:
«Då skal vi vandra isaman ute
under dei lauvtunge tre.»
Er tittelen så omstendelig fordi det er viktig å understreke at skogen lager skygge – dyp skygge? Nei, forresten – det holdt jo ikke med ”skygge” heller – det måtte være ”skyggene”! Det er som det må bli så mørkt det bare kan. Skummelt mørkt.
Men pleier man å si ”under skyggene”? Sier man ikke ”i skyggen(e)”?
Jeg synes ikke tittelen fungerer særlig godt som den står. Hvis man holdt seg til å si noe om løvtunge trær eller tett skog, kunne man kanskje overlatt til leseren å forestille seg hvordan lysforholdene og stemningen oppleves i den mørke skogen? Hva med ”Under løvtunge trær”, eller ”I skogens dyp”?

Små innvendinger man ikke bør henge seg opp i – for dette er ei veldig fin bok!

mandag 6. juni 2011

«De udødelige» av Ketil Bjørnstad

Utgitt av Aschehoug, 2011

Thomas Brenner, allmennlege, 58 år, er gift med Elisabeth, som er to år eldre. Thomas har begynt å merke at hjertet hans slår urytmisk, og han har kjent at Elisabeth har en kul i det ene brystet. Begge har gamle foreldre – Thomas’ mor skal faktisk flytte på sykehjem, og siden faren ikke skal være med, vil de bli skilt fra hverandre.
Thomas og Elisabeth har to døtre. Begge så sørgelig uselvstendige enda – hva skal det bli av dem?
Brenner har et hav av bekymringer å svømme rundt i – det vil ingen ende ta. Han synes selv at han burde vært tilfreds og hatt det godt i livet nå, men det er så mange rundt ham som krever ham. Han reflekterer en hel del over livet og døden. Alle mennesker vet at de skal dø, men forholder seg som om de skal leve evig. I alderdommen venter sykdom, svekkelse og tap, noe folk flest ikke virker klare for. De vil leve lenge, men er ikke klar for det alderdommen bringer med seg av fysiske og mentale nedturer.

Boka er språklig lett, men temaet er tungt og dystert, synes jeg. Det er mye å tenke over og mange vil sikkert kjenne seg igjen i problemstillingene, og strengt tatt har vi ikke vondt av å tenke på alderdom og død.
Leseopplevelsen var for meg helt grei – særlig liker jeg stedene der gretten, gammel gubbe-tonen tas helt ut til det parodiske, da er det bare å gi seg over og le! – men romanen hører ikke blant det ypperste Bjørnstad har laget. En del av Brenners tankespinn blir langdrygt og seigt. På mange måter passer de lange passasjene med tanker og grubling rundt de dystre temaene, men for meg ble det litt mye av og til.

Jeg fant også noen småfeil og slurv i teksten, noe som skjemmer helthetsinntrykket.

S 15: «… hverken Annika eller Line fikk orden på livet sitt…» ”Å få orden på livet sitt” er et uttrykk, men jeg tror likevel det er riktigere å skrive: ”… hverken Annika eller Line fikk orden på livene sine…”

S 44: «… satt og pratet i det uendelige om parkett som måtte rives opp, vinduer som hadde eksplodert.» Jeg tror kanskje forfatteren har ment ”vinduer som hadde punktert”?

S 57: «Tårene sto i datterens ansikt.» Hva med ”Tårene sto i datterens øyne.”?

S 59: «Det hendte han tenkte at det måtte være noe galt med dem, både han og Elisabeth…» Her skal det vel stå: ”Det hendte han tenkte at det måtte være noe galt med dem, både ham og Elisabeth…”

S 75: «Ja, en følelse av alvor, tenkte Thomas Brenner, mens han plutselig hadde en kvinne i hver sin arm.» Her skulle det stått: ” … en kvinne i hver arm.”

S 84: «Da de tidligere om årene dro avgårde til fjerntliggende strøk eller fornyet møbelparken, trodde de begge at det aldrende ekteparet hadde råd til det.» Her skulle det vært brukt fortid av fortid: ”Da de tidligere om årene hadde dratt avgårde til fjerntliggende strøk eller fornyet møbelparken, hadde de begge trodd at det aldrende ekteparet hadde hatt råd til det.”

S 178: «Han var jo oppdratt høflig.» Bedre med: ”Han var jo oppdratt til å være høflig.”

S 195: «Og de var langt fra alene om å ha vannskjøttet barnet sitt.» ”Vannskjøttet” skrives med en n, slik: ”vanskjøttet”.

Noen få setninger i boka er lange og tunge, med mange komma og innskutte setninger. Eks s. 15: «Med hjerteflimmeret på toppen var han derfor ikke så mottagelig for den unge morens plager som han burde vært, utfra hans faglige målsetning, han som alltid hadde følt allmennmedisinen som et kall, men som nå, etter den nye fastlege-ordningen, var blitt så mye av et stress, den også, og, for mange av hans kolleger, en mulighet til å tjene raske penger, altså en tingliggjøring av legeyrket, samtidig som de strømlinjeformede privatklinikkene poppet opp overalt, og de store medisinfirmaene, med Viagra-produsenten i spissen, fristet med utflukter og åpenbare, nærmest skamløse bestikkelser.»

Alt i alt ei grei bok, altså. Er du Bjørnstad-fan bør du absolutt få den med deg.