mandag 30. mai 2011

«Svart som ravnen» av Ann Cleeves

Utgitt av Vigmostad & Bjørke, 2008

Vi er på Shetland, og det er midt på vinteren. Fran er ute og går i den dype snøen, da hun oppdager noen ravner som flokker seg om et eller annet i landskapet et stykke unna. Hun går bort for å se hva det kan være ravnene sirkler rundt, og oppdager at det ligger et lik der – ei ung jente, Catherine, som har blitt drept.
Mistanken til hvem som kan ha utført drapet retter seg snart mot einstøingen, den mindre begavede, eldre mannen Magnus Tait. Han var i politiets søkelys en del år tilbake, da ei lita jente ved navn Catriona ble borte. Den gangen ble det ikke funnet noe lik, og hva som hadde skjedd med jenta fant man ikke ut. Men nå finnes det spor, eller i alle fall indisier, som peker mot at det er Magnus som har tatt livet av Catherine; hun var nemlig på besøk hos ham like før hun ble drept.
Litt senere gjør Fran et nytt likfunn. Nå er det Catriona som kommer nærmest snikende opp fra torva, der hun har ligget begravd siden hun forsvant. Kroppen er godt bevart, og det kan sees at hun ble stukket i hjel. Hårbåndene hennes mangler, og da disse finnes i Magnus Taits hus, synes svaret å være gitt. Alle på stedet puster lettet ut – endelig er morderen tatt.
Men er virkelig løsningen på mordgåten så opplagt?

Starten på boka fenget meg – det var særlig stemningen, den uhyggelige, kalde vinterstemningen, som grep meg. Boka åpner også på en spennende måte handlingsmessig, men jeg synes ikke forfatteren klarer å holde denne spenningen oppe. Midtpartiet av boka føles langdryg – det skjer lite, politimannen som har ansvaret for saken, Jimmy Perez, farter hit og dit, snakker med en hel del folk, men det kommer lite ut av det. Og jeg opplever det som veldig opplagt at forfatteren pusher på for at vi skal tro Magnus Tait er skyldig, samtidig som mange andre får et mistenkelig lys satt på seg. Jeg skjønner med en gang at det ganske sikkert ikke er Tait som står bak drapene.
Når det kommer til miljøet i boka lot jeg meg riktignok forføre i starten av boka, men etter hvert kom jeg fram til at omgivelsene er svært utydelige, fordi de er for vagt skildret. Hvordan ser det egentlig ut på dette stedet? Er det landsbebyggelse? Tettsted? En blanding? Er det bare gårder der, eller er det også boligfelt? Det virker som om forfatteren ikke har hatt bilder inni seg, tydelige nok til å klare å beskrive og videreføre til meg som leser hvordan det ser ut der handlingen foregår.

Språklig er boka grei, men det rotes forholdsvis mye med tiden i boka. Den er skrevet i fortid, og når man forteller om ting som har skjedd før bokas tid, må man vise at dette er fortid av fortid. Jeg finner også feil/manglende bruk av futurum flere steder.
Eksempler:
S 33: «Moren ville bli med, hadde skyndt seg for å finne kåpen, men de sa at det behøvdes ikke.» Her skulle det stått: ”Moren hadde villet bli med, hadde skyndt seg for å finne kåpen, men de hadde sagt at det behøvdes ikke.”

S 49: «Det ville blitt en gutt. Svangerskapet var kommet så langt at de visste det.» Her mener jeg det skulle stått: ”Det ville ha blitt en gutt.” (Men det høres også litt rart ut, kanskje det var bedre med ”Det skulle ha blitt en gutt.”?)

S 59: «Da hun kom tilbake, satt han i nøyaktig samme stilling som da hun gikk.» Riktig skal være: ”Da hun kom tilbake, satt han i nøyaktig samme stilling som da hun hadde gått.”

S 78: «Varebilen som kom med lyktene og generatoren, var borte.» Det skulle vært: ”Varebilen som hadde kommet med lyktene…”

S 127: «Første gang hun møtte Robert og snakket med ham…» skulle vært: ”Første gang hun hadde møtt Robert og snakket med ham…”

S 141: «… og prøvde å huske Agnes slik hun var mens hun var frisk.» Skulle vært: ”… Agnes slik hun hadde vært mens hun var frisk.”

S 141: «Han hadde alltid vært klosset og treg, men hun var nett som en fugl…» skulle vært: ”… hun hadde vært nett som en fugl…”

S 175: «Hadde jeg vært i London, tenkte hun, ville jeg ha ringt til noen. Så kunne vi møtes på en bar…» skulle vært: ”… Så kunne vi ha møttes på en bar…”

S 178: «Hun plasket uti og tenkte at dette hadde Cassie elsket.» Skulle vært: ”… tenkte at dette ville Cassie ha elsket.”

S 178: «Her gikk det ikke an å snakke om slikt. Folk ville ikke forstå.» Skulle vært: ”… Folk ville ikke ha forstått.”

S 223: «Hun burde vel ha dårlig samvittighet fordi hun avtalte å møte Robert på den måten. Moren ville bli rystet.» Siden Sally ikke har tenkt å dele dette med moren, skulle det stått: ”Moren ville ha blitt rystet (om hun hadde visst dette).”

S 244: «Fran tvilte egentlig på at de noensinne ville få rede på hva Catherine tenkte seg…» skulle vært: ”… ville få rede på hva Catherine hadde tenkt seg…”, for Catherine er dessverre død og har følgelig sluttet å tenke.

S 281: «Da de danset sakte dans tidligere, kjente hun det mot låret.» Her skulle det stått: ”Da de hadde danset sakte dans tidligere, hadde hun kjent det mot låret.”

S 285: «Han husket hvordan øynene hennes lyste av begeistring fordi hun fikk være så lenge oppe...» Her skulle det stått: ”Han husket hvordan øynene hennes hadde lyst av begeistring for hun hadde fått være så lenge oppe…”

Annet pirk til slutt:
S 30: «… med beltet fylt med hestetagl om livet og den ene strikkepinnen stukket i det så den sto fast, mens den andre danset
Strikker Magnus’ mor med bare én strikkepinne?

S 74: «Den svingte til høyre og parkerte på gresset så andre biler kom forbi.» For det første synes jeg det skulle stått ”andre biler kunne komme forbi.” For det andre lurer jeg på hvor det ble av den dype snøen? Har den blåst bort eller smeltet, og gresset poppet fram?

S 139: Et litt dårlig bilde: «Hun skremte ham med den skingrende stemmen, den spisse nesen som hun kjørte inn i ansiktet på ham…»

S 140: «… hjalp moren med lage matlagingen…» skulle vært: ”… hjalp moren med matlagingen…”

S 196: «Bevisstheten var konsentrert om kroppen hennes under klærne, tungen mot tennene, huden på føttene mot innersålen i joggeskoene.» Jeg reagerer litt på at Sally går med joggesko midt på vinteren – og det uten sokker?

S 277 – et litt dårlig bilde: «En ung mann i sid, grå frakk satt på en oppreist ølkasse og maltrakterte en gitar.» Maltraktere betyr: mishandle, skamfere, ødelegge.
Det er kanskje slikt man sier/skriver hvis man skal være morsom, men den tonen passer ikke i denne romanen synes jeg.

S 283: «Han presenterte Sally for sin mor. Kanskje det var derfor han tok henne med hit. Han visste at Celia var her og ville at de skulle møtes.» Her er det noe feil – jeg tror forfatteren mente noe a la: ”Han tenkte sikkert å presentere Sally for sin mor; det måtte være derfor han tok henne med hit…”

Jeg tror lesere som liker tradisjonell krim vil like Cleeves. For meg var det en del i språket som trakk ned, og i midtpartiet dalte spenningen for mye – slik at leseopplevelsen ble ikke mer enn sånn passe for meg.

mandag 23. mai 2011

«Mitt danske album» av Lars Saabye Christensen

Utgitt av Cappelen Damm, 2011.

Lars Saabye Christensens far kom fra Danmark. I denne lille boka bestående at fotografier, dikt og små prosastykker minnes og erindrer forfatteren barndommens sommerferier i Danmark, faren og hans slekt, og deler raust med oss. 
Å kalle dette et album passer fint. Du får lyst til å behandle denne boka som du behandler andre album; ta den fram nå og da, titte på bildene og drømme deg bort, minnes en tid som var.

Christensens språk er som vanlig nydelig og lokker på følelsene – både vemod og smil.

søndag 22. mai 2011

[geim] av Anders de la Motte

Utgitt av Bokforlaget, 2011

Bokforlaget tok kontakt og spurte meg om jeg ville ha et anmeldereksemplar av denne, og jeg takket ja.

Forfatteren er svensk, tidligere politimann, og dette er hans debut-roman. For boka er han tildelt Svenska Deckarakademins debutpris.

Henrik Pettersson – alias HP, alias Henke – finner en mobiltelefon etterlatt i et sete på lokaltoget. HP er ikke verdens hederligste fyr, plukker glatt opp mobilen uten å gjøre noe seriøst forsøk på å føre den tilbake til rettmessige eier, og snart oppdager han at mobilen ”snakker” til ham. «Wanna play a game?» står det på skjermen, og svarmulighetene er YES eller NO.
HP lar seg lokke når mobilen spør igjen, denne gangen med et spørsmål direkte adressert til ham – Henrik Pettersson. Snart er han i gang med et spill som gir ham adrenalinkick og kred så det holder. Han elsker det – spillet gir ham også velkommen oppmerksomhet og han får penger for oppdragene han utfører. Så settes han på ei prøve av spillederen – ei prøve han ikke består, og han fyker på hodet ut og blir gjenstand for represalier. HP vingler en stund mellom ønsket om å komme seg helt ut av spillet uten å bli kvestet, eller komme innenfor igjen for å fortsette der han slapp. Men så kommer han på at han har et tredje alternativ – nemlig å sette i gang sitt eget spill for å felle selve Spillet…

Romanen veksler mellom å følge HP og søsterens hans, Rebecca, som er utdannet politi og livvakt. Dette gir et bra driv og følelsen av høyt tempo gjennom det aller meste av romanen. Jeg fant boka spennende – og historien føles dagsaktuell.
Språket fungerer stort sett helt greit, men det er for mye engelske ord og uttrykk flettet inn i teksten etter min smak. Jeg synes et stykke på vei det passer – slik språket i de fleste spill er engelsk, og det kan gi en følelse av at vi sitter midt i et spill, vi også, slik hvert eneste kapittel starter med en engelsk tittel – tydelig inspirert av spillverdenen. Men jeg synes det blir for mye når engelske ord og uttrykk dukker opp midt i setninger og avsnitt som ellers er skrevet på norsk. Norsk (eller svensk, for den del) er ikke noe fattig språk – en forfatter som bruker så mye engelsk gir meg inntrykk av at han ikke behersker morsmålet sitt godt nok, men pøser på med engelske uttrykk som føles sterke for ham, men som gjør lesingen tråere – kanskje til og med vanskeligere – for publikum.
Eksempel s. 145: «Fy faen for en jævla stitch-up han hadde gått på!
Men det syke var at selv om han skjønte at han var blitt kongelig rævpult, at han var spillets lille prisonbitch, kunne han ikke la være å plukke på tanken
…»
Dette sitatet viser også at det slenges på en del … og kraftuttrykk her og der – også det uttrykk for et litt fattig språk?
Når forfatteren velger å bruke såpass mye engelsk og dagsaktuell slang i teksten, definerer han også hvilken aldersgruppe han skriver for – men det gjorde han vel allerede da han valgte tema og plott.

mandag 16. mai 2011

«En sannsynlig historie» av Karin Alvtegen

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Av Alvtegen har jeg tidligere lest «Skyld» (2002), «Savn» (2003), «Svik» (2004), «Skam» (2006) og «Skygge» (2008). En-ords-titlene, alle på S, gjør det vanskelig å huske eller skille dem fra hverandre bare ut fra titlene. Men bøkene skiller seg klart fra hverandre når vi går nærmere inn på handling og tema. Aller best likte jeg «Savn», men jeg har i grunnen likt dem alle.

Helena, sammen med mannen Martin og datteren Emelie, har flyttet fra Stockholm til Norrland, der de har kjøpt en gård for å drive hotell. Da handlingen i «En sannsynlig historie» begynner, har Martin flyttet tilbake til byen. Helena vil ikke slippe drømmen om å få hotellet til å leve, og skilsmissen er et faktum.
I bygda der hotellet ligger, var Helena hver sommer som barn, og hun har mange gode minner derfra. Naboen, Anna-Karin, var da ei litt eldre jente hun fikk være sammen med og se opp til om somrene før – nå arbeider Anna-Karin litt på hotellet og er stadig innom Helena for å prate. Like bortenfor gården bor en spesiell, eldre mann ved navn Verner. Anna-Karin liker ham ikke, og Helena har ikke forsøkt å bli kjent med ham, da hun har inntrykk av at folk flest i bygda forsøker å unngå ham.
Anders kommer helt tilfeldig til Helenas hotell for å leie rom for natta. Han sliter med livet sitt – selv om han er vellykket forretningsmann og rik, er han ikke lykkelig.
Dette tilfeldige møtet mellom to mennesker, som hver for seg er i vanskelige faser av livet sitt, viser seg å være til hjelp for dem begge.

Jeg likte boka – den er lettlest, handler om interessante menneskemøter, og fortellingens intensjoner er å gå i dybden, slik den lar oss bli kjent med hovedpersonene utover det rent overfladiske. Om Alvtegen lykkes i å pløye dypt på en troverdig måte denne gangen, er jeg ikke helt sikker på, og jeg synes nok av og til at forfatteren balanserer hårfint på kanten til å bli sentimental. Enkelte tema og biter av fortellingen oppleves også som klisjeer, eller i alle fall klisjepreget. Jeg vil ikke ramse opp hva jeg mener her, fordi det ville røpe for mye av handlingen, men den gamle originalen Verner er jo i seg selv en klisje; sære originaler skal liksom være med, når vi har en fortelling fra bygda foran oss.
Det kan være at Alvtegen tar fram for mange problemer og vanskeligheter på en gang? Det skal gjerne mer plass til for å kunne gå dypt nok, og leseren kan slite med å engasjere seg like mye i alt som dukker opp, når det blir for mye av det vonde og vanskelige.

Språket er hovedsakelig godt, men jeg opplever det som noe ujevnt – ikke like godt bearbeidet hele veien.
Blant annet rotes det med tiden i boka. Bokas handling foregår i fortid, og da Anders og Helena minnes ting som har skjedd før bokas tid løper, er det ikke angitt med overskrifter eller annen ”merking”, eller ved at verbene settes i fortid av fortid. Av og til kan dette åpne for misforståelser, for eksempel i kapittel 7, der Anders skuer tilbake på barndommen.

Da jeg kom et stykke ut i boka begynte jeg å legge merke til at det er usedvanlig mye fnysing i samtalene som gjengis – noe jeg synes forfatteren kunne forsøkt å variere.
S 202: «Han ga fra seg et fnys, eller kanskje et sukk
S 211: «Hun fnøs
S 218: «Faren fnyser, en ubehagelig lyd som skremmer henne like mye som ordene hans
S 220: «Nå var det moren som fnøs
S 269: «Verner ga fra seg en lyd, en mellomting mellom et sukk og et fnys

Noen ordvalg er litt svenskpreget? og sære.
Som for eksempel «selvbestaltet» s 103. ”selvbestaltet” kunne godt vært byttet ut med ”selvoppnevnt”, synes jeg.
«Higenen» s 150, kunne vært byttet ut med det litt mindre poetiske ”higingen”.
Noen steder er ordstillingen noe haltende:
Eksempel s 173: ”«Så gjør ikke det, da.»” Det kommer seg kanskje av at man på svensk sier noe sånt som: ”Så gör inte det, då.” 
På norsk virker det mer riktig å si: ”Så ikke gjør det, da.” eller kanskje aller helst: ”La være (med det, da.)”

Et par bilder som kanskje kunne fungert bedre:
S 138: «… så hun Anna-Karin forsvinne opp mot den trettekjære gården sin.» Gården har en trettekjær eier, men er gården trettekjær av den grunn?
S 139: «På åkeren bort mot skogen sto en prektig elgku.» Det er noe med ”bort mot skogen” som kjennes rart. Kanskje ”På åkeren nedenfor skogen” eller ”borte ved skogen” hadde vært bedre?
”Prektig" er også et ord jeg forstyrres litt av, fordi det kan ha flere betydninger. Hva med ”praktfull” eller ”majestetisk” i stedet?

Boka slutter med et tydelig, eller kanskje rett og slett overtydelig bilde:
«Hun sto på kjøkkentrappen da han kom hjem, med ansiktet mot solen, og så ned mot innsjøen.
”Se, Anders,” smilte hun. "Ser du? Isen har gått.”
»

Alt i alt var dette en grei leseopplevelse. Hvis Alvtegen er et ukjent navn for deg, og du har lyst til å undersøke hva hun har på hjertet, vil jeg anbefale at du begynner med for eksempel «Savn».

onsdag 11. mai 2011

«Feit : mitt liv som tjukkas» av Kristian Fjellanger

Utgjeven av Manifest, 2010.

Dette er ei nett, lita bok (174 små sider) om eit tungt tema. Ei modig bok er det, og. Fjellanger fortel om korleis han opplevde å leve som overvektig mann, i eit samfunn der han meiner det er tabu å prate om slanking - om du er mann, vel og merke. 
I samfunnet me lever i blir det prata så vakkert om at det må meire aktivitet inn i skulen og på arbeidsplassane, alle må trene, men er det lagt til rette for at dei som verkeleg treng å trene, skal få høve til det? Det pratast og mykje om sunt kosthald, men blir det lagt til rette for at folk skal kunne handle sunne alternativ til ein overkomeleg pris?

Eg trur mange kan kjenne seg att i Fjellangers framstilling. Kor merksam og opphengt ein blir i eigen kropp, når ein ikkje er nøgd med han. Kor flaut det er å vise seg fram.
Fjellanger bestemmer seg for at han skal byrje å trene og sulte seg - for han vil bli slank! – men han vågar ikkje å trene ute, der folk kan kome til å sjå han. Å gå på treningsstudio er utelukka av same grunn. For kva vil dei tenkje, dei som får sjå han i dissande treningsrørsler, feit og sveitt?
Fjellanger som feit mann synest å ha nærast forfølgingsvanvit – han trur alle tenkjer sitt om han, og dei tenkjer ikkje noko vakkert, nei!

Eg vert noko usikker på om Fjellanger er meir ironisk enn eg heilt får med meg. Slik han omtalar dei slanke og treningsinteresserte folka han møter i boka, høyrest det ut som om alle slanke folk trur dei er mykje meire verd enn dei overvektige, og gjer kva dei kan for å gjera livet surt for dei som har for mange kg å dra på. Eg tykkjer tona til Fjellanger er generaliserande og dømande, men det kan vera ein ironi her som eg ikkje får med meg, altså.

Eg trur det er fleire enn Fjellanger tenkjer seg, som er misnøgde med kroppen sin, og har kompleksar for ulike kroppslege ting. Me skal hugse på at det og er mange tynne folk som har kompleksar for kroppen, og lid om dei får kommentarar om utsjånaden slengt til seg. Moralen må vera: Kan hende kvar og ein skal gå litt i seg sjølv og tenkje seg om, før dei pratar i veg til andre folk, og kommenterer alt frå a til å som dei legg merke til hjå andre.

Om motivasjonen for å slanke seg er Fjellanger usikker:
S. 132 skriv han: «Er det mitt ønske om å pule meir som driv meg? Er det ønsket om å bli vakker og ven? Eller har helsespørsmålet ligge i underbevisstheita mi og skurra? Eg er faen ikkje sikker
Etter kvart som Fjellanger har kvitta seg med det meste av overvekta, lurer han på kva mål han eigentleg har:
S 148: «Kva mål skal ein eigentleg sette seg for sin eigen kropp? Når er den fin nok? Til kva? For kven? For meg sjølv eller for andre? Når eg ser bra ut med klede?»
Slik viser Fjellanger ei mental utvikling undervegs i prosessen, og det er interessante spørsmål han stiller seg. Og som me lesarar og kan stille oss sjølve.
Ikkje så overraskande finn Fjellanger ut at livet framleis har utfordringar å by på - knytt til kosthald og trening og - jamvel om han lukkast i å verta ein slank mann.

Til sist litt om språket i boka:
Fjellanger skriv eit bokmålifisert og dialektprega nynorsk – eg finn ord som bevegd, igjen, anskaffing, blitt.
Eg finn nokre få småfeil, som s 11: ”velukka” – skal vera ”vellukka”
S 19: ”mansfeitt” skal vera ”mannsfeitt”
S 35: ”beaty” skal vera ”beauty”
S 37: “eg kliv oppå” skal vera “eg kliv opp på”

fredag 6. mai 2011

«Nu, jävlar!» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal, 2011

Av samme forfatter har jeg lest
«Under bordet»

(2002), «Juggel» (2004), «Resten av livet» (2007, som hun skrev sammen med søsteren Ellen), samt barneboka «Sug!» (2009). Jeg tror også jeg har lest barnebøkene «Jug» (2005) og «Myggstikk» (1998), men siden det i så fall var før jeg begynte å blogge, kjenner jeg at det er litt vanskelig å være helt sikker, og uansett husker jeg ikke særlig mye av dem.
Jeg liker måten Linde skriver på – jeg husker jeg leste «Under bordet» da den kom, og mente straks at Linde var et navn man burde merke seg.

«Nu, jävlar!» har fire hovedpersoner som alle bor i Kongsvinger, og som har noen få, felles berøringspunkter. Det viktigste berøringspunktet er Jessica – hun er venninne av høygravide Terese, som vi først blir godt kjent med, og som jeg – feilaktig – trodde skulle være handlingens midtpunkt alene. Jessica er datteren til Lydia, og har vært kjæresten til eksfotballspilleren Kevin. Terese, Jessica, Lydia og Kevin er de fire hovedpersonene i boka. De fire har hver sine ting å stri med; det er spennende å se hvordan det går med dem, så fortellingen har driv.
Siden hovedpersonene handler hver for seg, nesten ikke samhandler i boka, (jeg får assosiasjonen til små barn i sandkassa – de leker ikke sammen, men ved siden av hverandre) blir dette kanskje mer som fire romaner i én for meg, men dette kan også ha med mine preferanser å gjøre.
Jeg liker aller best konsentrerte fortellinger, gjerne med enkle, eller tett sammensatte tema og handlinger som forfatteren godt kan grave dypt i, og jeg liker best når bestanddelene i en roman henger sammen på en eller flere måter. Konsentrasjon er et stikkord for meg, tror jeg. Jeg er god til å konsentrere meg, og liker bøker som støtter opp om konsentrasjon.
På grunn av denne preferansen, ble jeg ikke topp begeistret for denne romanen, selv om jeg finner den både velskrevet og anbefalelsesverdig. Liker du romaner med flere hovedpersoner, så er dette romanen for deg.

Tittelen har jeg fundert en del på. «Nu, jävlar!» er et svensk kraftuttrykk som visstnok ikke skal være så ”alvorlig ment”. Da jeg forsøkte å skjønne uttrykket intuitivt, ville jeg gjettet at det betydde noe sånt som ”Nå skal du få!” eller ”Nå skal du få se!”, men det skal visst bety noe a la ”Kom igjen nå!” eller ”Kjør på!” Uttrykket var ikke ett jeg var fortrolig med fra før, og jeg kjenner fremdeles at jeg sitter og lurer på hva uttrykkets bruksområde, innhold og betydning er – og jeg derfor begriper jeg ikke helt hva Linde har ment med å velge nettopp denne tittelen. Men den er lett å huske, i alle fall – så noe uklokt valg er det neppe.

Språket er lett og godt, slik Linde pleier å ha det. Kapitlene der vi følger Terese, Jessica og Lydia er skrevet i en slags ”fin”, mer konservativ stil, mens vi i kapitlene om Kevin møter et røffere, mer avslappet språk, med a-endinger og dialektuttrykk.
Det er ikke mye å innvende på språket til Linde. Det glir greit og uanstrengt, slik jeg liker. Hvis jeg skulle nevne noe generelt som trekker ned, så mener jeg at Linde kunne fått et enda renere og bedre språk, om hun lette etter og kuttet ut unødvendige småord. Jeg nevner noen eksempler:
S 144: «…, og hun likte stemmen hans, det var det aller viktigste; den mørke stemmen hans som lagde lyder som beviste at han fantes der,…» Her mener jeg at ”hans” etter ”mørke stemmen” med fordel kunne utelates, selv om noen kanskje vil innvende at det er fint at forfatteren repeterer og understreker?
Og s 128: «Hun bestemte seg i går kveld da hun sto der i døråpningen og kjente…» ”Der” kan med fordel sløyfes. Hvis meningen var å stedsbestemme, burde man skrevet det annerledes, for eksempel: ”da hun sto i døråpningen til rommet sitt og kjente…”
Og s 33: «… uansett hva hun klarer å trekke på den sprengeferdige, opphovnede kroppen sin, så vil hun aldri ha sjans til å bli i nærheten av noe som kan minne om cool.» ”Sin” etter ”kroppen” er unødvendig – vi vet hvem hun mener å kle på.

For øvrig er det ganske mange lange setninger i Tereses kapitler, delt inn med kommategn, sikkert for å illudere tankestrømmer, tenker jeg. Linde kunne muligens lagt opp til å dele opp teksten mer med punktum, og gjort teksten noe lettere å lese.

Det er nesten umulig å utgi en roman helt uten feil, så jeg fortviler ikke om jeg møter en og annen liten feil i ei bok. Men i denne syntes jeg det var litt flere feil enn bare noen få. En runde til med korrektur hadde vært fint. Her kommer en lang sekvens i innlegget mitt, som man bør hoppe over, om man synes slikt småpirk er slitsomt!

S 40: «… når hun bøyer seg og trekker i den nederste døra, den til hurtigfryseren, og selv om det ikke er lenge siden hun avviste det, har det allerede kommet en tykk kant av is, …»
Og samme feil s 189: «Det smeller i kjøleskapet. Terese snur seg. Antagelig er det fryseren, den holder på å gro igjen, og selv om de har avvist den flere ganger den siste måneden…»
Det kan være man vil avvise fryseren, men det riktige her skal selvfølgelig være ”avise”.

S 57: «Ansiktet hennes er rødmussete og varmt.» Riktigere er det vel å skrive ”Rødmusset”.

Bokas tid er nåtid, og tilbakeblikk skrives i fortid, men iblant settes noen verb i fortid av fortid. Eksempel s 100: «Det hadde rista noe jævlig da de skulle lande. Kevin fulgte med på flyvertinnene som forsvant oppover midtgangen og inn i det lille rommet lengst der framme.» For å få samsvar, burde det stått: «Det rista noe jævlig da de skulle lande…»

S 101: «…, og Granåsen flira fornøyd mens han tok tak i bukselinningen bak og dro Levis-en enda lenger inn i aslet.» ”Aslet” er vel dialekt for rompe/ræv. Det er ikke et ord jeg er ekspert på, men jeg trodde det var vanligere å stave det ”aschlet”?

S 102: «… og mens han vippa opp krana med albuen og gnidde henda sine under vannstrålen…» ville fungert bedre enten slik: ”… åpna krana med albuen…” eller slik: ”… vippa krana åpen med albuen…”. Det er ikke bokstavelig talt krana han vipper på, nemlig, men hendelen som åpner krana.

S 104: «Han kunne leve med surt støy,…»
”Støy” er ikke intetkjønn, men hankjønn, så det skal være ”sur støy”.

S 125: « - Selvfølgelig var der, sa Jessica, - det var han som tok bildet!» skal være
” - Selvfølgelig var han der…”

S 129: «En gang for noen år siden, leste Jessica en avisartikkel om barn som hadde dødd og om rommene deres som i årevis, kanskje for alltid, ble stående urørt, som et slags museum.» Mener forfatteren egentlig ”mausoleum”?

S 131: «… det sørgeligste ikke er tanken på drømmene som ikke blei oppfylt…» Ellers i dette kapitlet er formen ”ble” brukt, så da burde det stått ”ble” her også, ikke ”blei”.

S 133: «… og hun forsøkte å skrive sin historie, Sakken og hennes sanne fortelling, men de hun skrev, kjentes aldri presise nok…»
Her er ikke samsvar mellom ”de” og det som ordet viser tilbake til, som står i entall. Man kunne for eksempel heller ha skrevet: ”… men de ulike utkastene hun skrev, kjentes aldri presise nok…”, eller ”det hun skrev, kjentes aldri presist nok”.

S 133: «… siden forsøkte hun seg på små noveller som skulle handle om dem to.» Det riktige skal vel være ”de to” eller bare ”dem”.

S 133: «… og hvordan skulle hun klare å formilde hvordan alt egentlig hadde vært
”Formilde” skal være ”formidle”.

S 138: «SAKKEN: Du må huske å alltid gå for det beste.» skal være ”Du må huske alltid å gå for det beste.” Denne korrigeringen fra meg kan avfeies, siden dette er en replikk hentet fra Jessicas dramatiseringer. Man kan argumentere med at Sakken ikke brydde seg om korrekt bruk av infinitivmerket, og uttrykte seg autentisk på denne måten.

S 162: «En flue surrer i vinduskarmen i gangen.»
Siden Linde bruker en hel del a-endinger, tror jeg kanskje hun ville skrive ”flua”, ikke ”fluen”, og da heter det ”ei flue.”

S 171 er det en setning jeg ikke forstår helt: «Hver morgen til middag og når hun står opp. Minst to glass.» Har det stokket seg litt, så det skal være: ”Hver morgen når hun står opp, og til middag?”

S 172 et bilde jeg ikke får helt til å se/høre for meg: «Linoleumen jamrer under Lydias føtter når hun går mot moras rom innerst i korridoren.»

S 190: «… tenkte Terese at det samtidig, når de kom til stykket, kanskje var henne selv som ville…»
Heter det ikke ”når det kom til stykket”, og skal det ikke være ”hun selv” her?

S 194: «… det var som hun føle hvordan vekten av sin egen kropp klemte mot det lille, myke barnehodet…» Her skal det stå ”… det var som om hun kunne føle…”.

S 221: « … langt igjen en beskjed…» skal være ”lagt igjen en beskjed”.

S 242: «… det altfor kort skjørtet…» skal være ”det altfor korte skjørtet”.

s 284: «… og der satt hun på kveldene…». Bedre med ”om kveldene.”

s 374: «… og det var en voldsom frihetsfølelse i alt hun foretok seg…»
”Voldsom” som gradsadverb er et ord vi ofte bruker når vi snakker, men når vi skriver ser vi tydeligere at det ikke passer helt. Det hadde vært bedre med et annet ord her, som beskrev hvor fantastisk fri hun følte seg.

S 375: «…, og det første som slo Jessica, var at det måtte være første gang hun var vitne til noen som rent bokstavelig rev seg i håret og ikke minst: hvor utrolig teatralt det virket
Jeg tror ordet ”teatralsk” er riktigere i denne sammenhengen.

S 377 er det igjen en setning jeg ikke forstår: «Jessica sto i en os av parfyme, det skulle gå flere minutter før hun fikk høre hvem offeret var, en svensk minister, og det var mindre enn et døgn til barna hennes skulle bli morløse.» Her snakkes det om flere dødsfall på samme side, så antakelig er det Diana som skal etterlate seg de morløse?, men dette kunne vært formulert tydeligere.

S 381: «… hun hadde sett utallige nyhetssender siden…». Her skal det stå ”nyhetssendinger”.

All pirkingen til tross, konklusjonen står ved lag: Dette er anbefalt lesestoff!