torsdag 28. april 2011

«Ingenting å angre på» av Trude Marstein

Utgitt av Gyldendal, 2009

Av Marstein har jeg fra før lest «Plutselig høre noen åpne en dør» og «Elin og Hans». Begge disse bøkene gjorde inntrykk på meg, men særlig husker jeg «Elin og Hans» som en spennende leseopplevelse.

«Ingenting å angre på» beskriver to døgn i Vegard og Heidis liv. Sommerferien har startet, Vegard og Heidi skal på hytta med de tre døtrene sine. Det er bare noe Heidi må ordne på jobben før hun kan ta ferie, så Vegard og jentene skal reise i forveien. Heidi skal ta toget dagen etter. Dette hun skal ordne på jobben viser seg å være løgn – det hun skal er å møte Mikkel, en mann hun har truffet gjennom et jobbseminar og som hun akkurat har innledet et forhold til.
I boka veksler Heidi og Vegard på å fortelle i annethvert avsnitt/kapittel, hva de gjør og strever med hver for seg disse to døgnene.

Dette er ei bok som vekker tanker og følelser hos meg – den utfordrer meg på en måte jeg liker. Men boka er tung å lese. Marstein beskriver detaljert hvordan alt ser ut rundt hovedpersonene, alt som skjer med dem av smått og stort, tanker de får, hva de sier til hverandre. Vanligvis pleier man å plukke ut de kjedelige øyeblikkene når man skriver, for å gjøre handlingen stram og spennende, i denne boka er det stikk motsatt. Alt det trivielle, kjedelige er med, på en realistisk, betydningsfull og tyngende måte. Det gir en sterk følelse av å være der, på samme sted som hovedpersonene – du ser og opplever det samme som dem.

At trebarnsmora Heidi velger å gjennomføre et slikt sidesprang provoserer og irriterer meg. Jeg synes hun er dum som risikerer så mye, bare for å gi etter for forelskelse og kåtskap rettet mot en mann hun knapt kjenner. Nettopp fordi jeg synes Heidi er dum, fordi jeg skulle ønske hun ikke gjorde alt hun gjør med Mikkel i løpet av boka, er det som en sakte pine å komme seg gjennom alle de 357 sidene.

Bokas tunge tema ville uansett gjøre lesingen til en utfordring, men boka kunne vært noe lettere å lese hvis man hadde valgt å legge inn litt luft i teksten, ved å putte inn linjeskift nå og da, og markere alt som er direkte utsagn. Jeg ville foretrukket om man gjorde det – teksten gir et svært kompakt, nesten avskrekkende inntrykk i starten, før man kommer inn i det.
Jeg tror også at boka med fordel kunne vært kortet noe ned. Rundt midten av boka følte jeg at det skjedde veldig lite, og det ble mye drøvtygging – kanskje man kunne utelatt noen kapitler?

Jeg fant noen få feil, blant annet er det to ganger brukt galt navn.
Side 72 får Heidi en SMS fra Anna, det riktige skal være Matilde.
Side 258 står det: «… når Mikkel sier dem, er det bare irriterende.» Riktig navn her skal være Vegard; Heidi sitter og snakker med Mikkel og skryter av at ting høres logisk ut når han sier ting.
S 136: «Hepser på skuldrene for at den skal falle på plass.» ”Hepse” er ikke et ord som gir treff i ordboka. Jeg skjønner hva han gjør, men man kunne kanskje valgt et ord som ”heiser”, ”løfter” eller lignende.

Jeg stusser av og til på uttrykk og tanker i Vegards kapitler; jeg føler at tankene er for kvinnelige til ham. Men det er jo slikt man ikke kan vite, og uansett er det irrelevant for det boka ønsker å ta opp.
Jeg synes også det virker litt underlig og umotivert at Heidi har dette sidespranget – motivasjonen for å gjøre det er ikke forklart – men det betyr heller ikke noe for de tankene som settes i sving, rundt kjærlighet og utroskap.
Boka slutter litt i det blå, og det er helt greit; jeg synes det passer godt at vi som leser får lov til å gruble på hvordan dette gikk til slutt.

mandag 25. april 2011

«En rekke avbrutte forsøk» av Selma Lønning Aarø

Utgitt av Cappelen 2007

Av samme forfatter har jeg tidligere lest «Vill ni åka mera?» og «Venstre hånd over høyre skulder.» Den første husker jeg ikke så godt nå – kan ikke si stort mer enn at jeg syntes det var ei fin bok, mens «Venstre hånd over høyre skulder» er en meget bra bok, velskrevet og med en fiffig komposisjon.

«En rekke avbrutte forsøk» er en selvbiografisk roman. Forfatteren skriver om seg selv i prologen:
«Hun erkjente at hun levde i en tid der virkeligheten satte dagsorden og at dersom noe ikke er sant blir det sjelden godt påkommet.»
Hun bestemmer seg følgelig for å skrive om sitt eget liv, i stedet for å finne på en historie om (godt) påkomne personer og skjebner. Foreldre, søsken og ektemann får lese det hun skriver, og de kommer med sine innvendinger.
Romanen veksler mellom kapitler der vi får lese det forfatteren skriver om livet sitt, og kapitler der historien hennes diskuteres av de andre impliserte. Ikke uventet er det mor som har flest innvendinger:
S 40: «- Jeg forstår bare ikke at du vil deg selv så vondt, sier forfatterens mor.
- Hva mener du?
- Hvis du virkelig oppførte deg på den måten, burde du holde det for deg selv. Du vil vel ikke at folk skal få greie på noe slikt?»

Romanen – alle de avbrutte forsøkene på å skrive om livet sitt – blir til en diskusjon om litteratur. Er romaner mer verdt/viktigere om de baserer seg på sanne personer og historier? Enkelte vil nok hevde det er mer interessant å lese noe som er sant, enn noe som kunne vært sant. Personlig synes jeg historier som er godt påkommet kan være vel så interessant lesestoff, men det gjør heller ingenting at denne romanen baserer seg på forfatterens eget liv og opplevelser. Dette var en fornøyelig, behagelig og lett roman. Den gjorde meg i godt humør – den er så lett skrevet, og humoristiske episoder kommer tett.

Når det gjelder språket har jeg svært lite å bemerke. Språket er så godt at du bare kan slappe av og gi deg hen. Og hva mer: Boka er kort, bare 185 sider. Kapitlene er også korte, og det er mye luft rundt teksten – så dette er en veldig lettlest bok.

onsdag 20. april 2011

«Theodore Boone : advokatspire» av John Grisham

Utgitt av Cappelen Damm 2011

John Grisham er for mange av oss kjent som forfatter av spenningslitteratur for voksne, og her kommer han med en spenningsroman for unge lesere.

Theo er sønn av to advokater, vanker mye på foreldrenes kontorer og i retten, har venner og kjenninger begge steder. Han synes jus er spennende, og drømmen er å bli advokat når han blir voksen. Allerede nå gir han juridiske råd til andre elever på skolen, og til og med læreren kommer for å be ham om hjelp! 
Hans store forbilde er en dommer ved navn Gantry. På s 251 står det: «Der og da tenkte Theo at han selv gjerne ville bli en stor dommer, akkurat som forbildet oppe ved dommerbordet. En dommer som kunne loven ut og inn og trodde på rettferdighet, men som viktigst av alt var i stand til å treffe en vanskelig avgjørelse.»
I byen hvor Theo bor starter en stor og spennende rettssak – en mann står tiltalt for å ha myrdet kona. Mange mener mannen er skyldig, men aktoratet ser ikke ut til å ha noen beviser som holder. Gjennom en venn får Theo kjennskap til at det finnes et vitne som har sett den dreptes ektemann på drapsstedet, nettopp på tidspunktet kvinnen ble drept, men vitnet oppholder seg ulovlig i landet, og tør ikke stå fram. Theo kjenner til at hvis ektemannen blir frikjent i rettssaken som er i gang, kan det ikke reises ny sak mot ham – og en skyldig mann vil gå fri. Hva skal han gjøre?

I starten av boka finner jeg Theo vel snusfornuftig og prektig, og den tørre, forklarende stilen får meg til å tro at forfatteren mest av alt har ønsket å belære unge mennesker om betydningen av lov og rett, og vise hvordan rettssystemet fungerer i USA. Eller kanskje han ønsker å rekruttere unge håpefulle til jusstudiene?
Forfatteren bruker kanskje litt for mye plass i starten av boka til omstendelig å presentere Theo, familien, vennene og vanene hans. Men etter ca 60 sider begynner det å bli et bedre driv, boka får tilført en dose spenning som holder helt til slutt. Alt i alt syntes jeg dette var godt lesestoff, og det er ingen grunn til å se svart på at det vil komme flere bøker om Theo.

S 47 får man et inntrykk av at likestillingen ikke er nådd helt fram til Grisham og hans romanfigurer:
«Når de spiste hjemme – noe som ikke skjedde så ofte, ettersom moren hans ikke likte å lage mat – spiste de klokken sju.» Selv om vi senere i boka opplever at faren står ved komfyren, og forstår at forklaringen på at de så sjelden spiser hjemme kan være at verken den ene eller den andre er særlig glade i å lage mat, savner jeg at 13-årige Theo kunne vært et forbilde for den oppvoksende slekt, og skranglet sammen et måltid i ny og ne.

Språklig er det lite å bemerke i boka, men jeg finner av og til manglende fortid av fortid.
Eks s 63: «Men med tanke på hennes unge alder, gode helsetilstand og det at hun ikke hadde noen fortid som narkotikamisbruker, fattet de snart mistanke
Det riktige skulle vært: «… hadde de snart fattet mistanke.»

To bilder jeg ikke synes fungerte særlig godt:
S 67: «Følelsen av skyld hang tyngre i salen
Her menes det vel snarere at man i salen tydelig kan fornemme tilhørernes mistenksomhet rettet mot ektemannen.

S 133: «Øynene hans boret hull i Theos
Det er vel strengt tatt bare noe som føles slik, og jeg vil tro at det er blikket som føles ubehagelig, ikke øynene i seg selv. Hva med: "Det føltes som om blikket hans boret hull i Theos øyne."

Boka inneholder en del dialoger som kunne fungert bedre om enkelte innholdsfattige, kjedelige replikker var blitt fjernet.
Eks s. 52: «”Jeg skjønner,” sa Theo. ”Da er det nok best at dere passer godt på.”
”Vi har alt under kontroll.”
”Da ses vi i morgen.”
”Har du tenkt å komme?”
”Absolutt.”

Eller s. 97: «”Jeg finner deg i storefri,” sa Theo
”Fint. Takk.”
”Bare hyggelig.”»

Og en feil, helt til slutt:
S 121: «Theo hadde skrevet ut et fargekart over Creek-banen fra Google Earth…»
Et fargekart er et kart over farger, så det riktige skal nok være: «… skrevet ut et kart i farger over Creek-banen…»

Cappelen Damm skriver på hjemmesiden at de har 13-15-åringer som målgruppe for boka. Jeg tror kanskje at boka passer bedre for de litt yngre, la oss si fra 11 til 13 år.

søndag 17. april 2011

«Med egne øyne» av Arne Svingen og Christoffer Grav

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Forlaget presenterer boka som en illustrert roman, men mener også at historien befinner seg et sted mellom tekst og illustrasjoner.

Jeg mener boka best beskrives som en billedbok for ungdom – teksten og illustrasjonene i samspill skaper historien. Etter min mening vil teksten vanskelig kunne stå alene – til det er den for scenisk og springende. Uten illustrasjonene til å plassere meg i tid og rom, ville jeg strevd med å skjønne gangen i historien.

Boka handler om popstjerna Jim som begynner å bli mett – eller kanskje bare sliten? – av suksessen på scena. Det er tungt å holde konsert etter konsert og gi jernet hver gang. Manageren maser, jentene flokker seg om ham – det blir for mye av det gode.
Han tar seg en liten pause, stikker fra maset og drar på hyttetur. Der – på stranda – møter han rødhårede, vakre Lise. Hun er blind, og ”ser” Jim på en helt annen måte enn fansen – noe som gjør Jim veldig godt.

For meg er boka først og fremst en ganske søt kjærlighetshistorie. Jeg tror å se at forfatteren forsøker å dykke dypere ned i Jims psyke, men jeg synes ikke det blir veldig dypt han kommer, siden forfatteren har valgt en fåmælt og handlingsorientert stil. Men boka er absolutt fin og engasjerende!

torsdag 14. april 2011

«Jeg tenker nok du skjønner det sjøl : historien om Christoffer» av Jon Gangdal

Utgitt av Kagge forlag, 2010.

Du har kanskje lest om Christoffer i avisene? – gutten som døde åtte år gammel etter å ha blitt mishandlet av stefaren. En fryktelig, vond og sørgelig sak. Stefaren ble dømt til åtte års fengsel, idet boka sluttføres er moren også anmeldt, hun for omsorgssvikt og mulig medvirkning til Christoffers død. I 2010 ble denne saken henlagt på grunn av bevisets stilling.

Forfatteren spør seg selv i første kapittel:
«Hva skjedde egentlig? Og hvordan kunne det skje?»
og videre:
«Hvem vil egentlig lese en hel bok om noe så grusomt som en stefar som ifølge dommen har slått i hjel en åtte år gammel stesønn?»

Kanskje vi skal lese boka for å lære det forfatteren skriver s 7 – «… at slikt nettopp kan og får skje med noen mennesker, fordi alle vi andre ikke orker å tenke oss muligheten av det, og derfor lukker både ører og øyne?»

Det virker åpenbart at flere burde ant uro og gjort noe for å finne ut om Christoffer hadde det som han skulle hjemme. Noen få mistenkte at noe kunne være galt, men den ene bekymringsmeldingen barnevernet skulle fått, stoppet et sted i systemet over assistenten i skolens SFO, som mente å ha sett faresignaler.

Christoffer selv fortalte ingenting – uvisst av hvilken grunn. Kanskje var han truet og skremt til å holde munn? Han trakk seg unna spørsmålene om hvordan sår og skader hadde oppstått, ved å si at han ikke husket. Ved noen få anledninger strakk han seg så langt som til å si: «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl
Christoffer fikk ADHD-diagnose, og stefaren tok mye ansvar og var pådriver for at gutten skulle få ritalin og andre medikamenter som kunne roe ham. Gutten var – i følge foreldrene – så slitsom å legge og roe om kveldene, og stefar tok seg av den tunge oppgaven det var, å sette grenser og føre kontroll med at alle rutiner ble fulgt. Stefaren og Christoffer alene på guttens soverom – hva skjedde der, kveld etter kveld? Det vet vi ikke, men Christoffer slet ikke mindre med å roe seg om kvelden, etter at tiltakene ble satt i verk. Og han ga uttrykk for at han ikke ville hjem igjen, etter å ha vært hos besteforeldrene på besøk.

2. februar 2005 døde Christoffer. Obduksjonen viste at gutten var påført skader han ikke under noen omstendighet kunne påført seg selv; stefaren og moren hevdet nemlig at Christoffers skader var selvpåført, og dessuten var han – i følge dem – klosset, snublet og slo seg stadig vekk.
Obduksjonen viste at hodeskallen var sprukket fra tinningen til bakhodet – bruddet var 17 cm langt. Det må ha vært påført med en kraft tilsvarende 50-90 km i timen.
Det var ingen andre der enn stefaren og moren – en av dem, eller begge, måtte ha påført gutten denne og andre skader, som førte til at han døde.

Det kan virke ufattelig at mennesker kan utføre slike onde handlinger – men det skjer. Vi må ikke lukke øynene til det som er ubehagelig å se, eller lukke ørene til det som er ubehagelig å høre. Vi må våge å bry oss, om vi ser noe som får oss til å mistenke overgrep, mishandling eller omsorgssvikt.

Jeg kom til å tenke på Arnulf Øverlands dikt 
Du må ikke sove, der det blant annet står:

«Du mener, det kan ikke være sant,

så onde kan ikke mennesker være.»

og

«Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!»



tirsdag 12. april 2011

«Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy» av Ingrid Schibsted Jacobsen

Utgitt av Silke forlag. Omtalen bygger på korrektureksemplar forlaget sendte meg, i håp om at jeg ville lese og blogge om boka. Den ferdige utgaven er ventet i salg fra 11. mai 2011.

Boka er Jacobsens debut, og for Silke forlag er dette også en form for debut; de har fra før bare gitt ut oversatte romaner. Jeg synes det er flott at forlaget vil satse på norske originalmanus, men å utgi en debutant den første gangen de satser originalt norsk, kan kanskje ha vist seg som et litt for stort steg for forlaget?

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å vente til den ferdige utgaven forelå – fordi jeg fant så mange feil og såpass mye dårlig språk at jeg ikke kunne tro dette var siste korrektur – men nå ser jeg at to bloggere har blitt stormforelsket i boka, (http://anettesbokboble.blogg.no/1302591856_min_mangel_p_stolthet.html og
http://mathildesskatter.blogspot.com/2011/03/mr-darcy.html)
så nå vil jeg likevel publisere omtalen min. Dette fordi jeg synes jeg må gi en motvekt til de positive innleggene, og da må jeg – dessverre – helle litt malurt i begeret. Etter dette kan jeg også bli ferdig med denne boka – som har gitt meg mye hodebry.

HANDLINGEN
Boka handler om 17 år gamle Ingrid. Hun er romantiker, som følge av at hun har forlest seg på kjærlighetsromaner av Austen og hennes like. Når hun finner ham hun gjenkjenner som sine drømmers Mr Darcy i småbyen Kragerø, hvor hun har vokst opp, opptrer hun slett ikke som de kjølige, reserverte heltinnene i de klassiske kjærlighetsromanene. Nei, hun starter en aktiv jakt på byttet sitt. Hun anser jo seg selv som en moderne kvinne. Hun vet hva hun vil ha – på en eller annen måte skal hun få tak i det.

Både forfatteren og hovedpersonen i boka heter Ingrid, altså gjetter jeg at boka delvis er selvbiografisk. Jeg finner spor på nettet som bekrefter dette: http://thesybariteweekly.wordpress.com/2011/03/09/no-sex-no-city-–-ingrid-schibsted-jacobsen-skriver-om-oppveksten-i-kragerø-om-kjaerlighetens-mysterium-og-det-a-finne-seg-selv/

Kanskje boka er særlig interessant for folk fra Kragerø, hvis de kjenner både omgivelsene det skrives om, forfatteren og Mr. Darcy?
Forlaget reklamerer med at dette er en oppvekstskildring, «Knausgård møter Bridget Jones på Karl Johan», står det på Silkes hjemmeside. Det høres i alle fall ut som litt av et kræsj.

TITTELEN
Tittelen på boka føles litt lang, og jeg spør meg selv om den ikke må ses på som en smule spekulativ. Vi er mange som elsker Jane Austens roman «Stolthet og fordom», med den sterke, mannlige hovedpersonen Mr Darcy. Å bruke både boktittel og navnet på hovedpersonen i denne verdensberømte boka, kan helt klart gi lesere positive assosiasjoner i en viss retning.
Men passer tittelen? Kan forfatteren stå inne for at boka handler om det den gjennom tittelen lover? Til dette spørsmålet vil jeg svare tja. Det mangler stolthet i Ingrids mannfolkjakt, men det mangler ikke fordommer. Mr Darcy blir for meg bare et navn hun gir den hun leter etter og bestemmer seg for å plukke. Riktig nok påstår hun at bokas Mr Darcy ligner på Colin Firth (som spilte Mr Darcy i BBCs TV-serie), men beskrivelsen Ingrid gir, får meg slett ikke til å gjenkjenne Colin Firth i Ingrids drømmemann.
Vi får ham beskrevet s. 24. Ingrid er på et utested i Kragerø, og har oppdaget at Mr Darcy sitter i rommet et stykke unna. Hun tenker seg at hun ser på ham gjennom en kameralinse, hun zoomer inn og studerer ansiktet hans:
«Jeg studerte trekkene i det bleke ansiktet gjennom den imaginære linsen. Den fremmede hadde lang, smal hals, høye kinnbein og en mellomstor nese med fregner på tuppen. Neseborene var store, og når han pustet, vibrerte de lett. Munnen var smal og trakk seg sammen i retning haken til en nesten arrogant mine.
Jeg fortsatte min ferd med kameralinsen. Plutselig stanset den. Omtrent midt på. Ved to mørke øyne som lyste opp resten av ansiktet. De lå i passe avstand fra nese og panne, kanskje ørlite granne tett, trygt skjermet av lange svarte vipper og et par grove bryn
Er det en god beskrivelse av en fyr som likner Colin Firth?
Hvorfor kunne ikke forfatteren gitt mannen et alminnelig navn i stedet, som Henrik eller Lars? Eller et annet alias, som Mr Right?

Det oppstyltede språket i boka – som jeg skal komme tilbake til – får meg til å tenke at forfatteren har forsøkt å improvisere over Austens roman, mens biter av fortellingen får meg til å tenke at det er Helen Fieldings og Bridget Jones’ jakt på Mr Darcy hun har vært mest opptatt av å gjøre gjenbruk av.

UFERDIG
Da jeg hadde lest omtrent halve boka, lurte jeg på om forlaget hadde gjort en feil og sendt en tidlig versjon av manus til setting og prøvetrykk – ikke siste korrektur. Jeg fikk inntrykk av at boka var ganske uferdig. Jeg syntes språket virket uvasket, eller i det minste dårlig vasket, og jeg syntes faktisk ikke boka virket ferdig redigert, heller.

Jeg ble også usikker på om forfatteren har gjort bevisste nok valg i forhold til stil og komposisjon. Nå har jeg skjønt at boka er selvbiografisk, og antar at forfatteren skriver om scener som virkelig har funnet sted. Selv om man skriver en sann historie, er det lov å gjøre grep som gjør den mer spennende og leseverdig. Man kan velge å utelate kjedelige passasjer, man kan forsterke og overdrive de gode. Her virker det som om man har fortalt handlingen rett ut av posen, slik det faktisk foregikk, og ikke greid å frigjøre seg virkelighetens utgangspunkt, gjøre dette til interessant fiksjon ved å gi verket en tydelig regi.

Enkelte passasjer i boka er kjedelige, på en selvsentrert, uinteressant måte – og de ødelegger framdriften i historien. Disse ville jeg luket ut.
Eksempel s 137: Ingrid har fått høre at hun har glemt igjen kåpa si i Darcys hus, etter å ha vært der på besøk, og siden hun vet moren kommer til å etterlyse kåpa, må hun dra og hente den.
«Dagen etter våknet jeg tidlig. Jeg pleide å sove svært lett, og selv i helgene våknet jeg tidlig. Men den morgenen våknet jeg ekstra tidlig, fordi de underbevisste tankene på den forestående kåpeprøvelsen gjorde kroppen rastløs og ute av stand til å hvile som vanlig.
Jeg slo øynene opp, og begynte straks å tenke på hvilke muligheter jeg hadde for å unnslippe. Jeg kunne alltids bruke den dyre North Sails-jakken min, som jeg hadde grått meg til året i forveien, fordi jeg ville se ut som en sportsinteressert soss. Men nå var jo situasjonen en helt annen. Jeg kunne spørre Natalia om å gå for meg, men da var jeg redd jeg ville bli for nysgjerrig. Hun visste allerede mye mer om Darcy enn meg. Det var tross alt fristende å vende tilbake til Darcys hus, så få løsninger var bedre enn å bare hente den gjenglemte. Og selv om jeg var nervøs, ville det å dra hjem til Darcy by på en åpning i vårt forhold. Å møte foreldrene er en stor greie. Selv når foreldrene ikke vet at det er et fremtidig svigerbarn de hilser på
Dette er for meg mange ord om fint lite. Eksempelet viser også hvordan forfatteren plutselig skifter til nåtid i sin fortidsfortelling. «Jeg kunne spørre Natalia om å gå for meg, men da var jeg redd jeg ville bli for nysgjerrig.» skulle vært ”Jeg kunne spurt Natalia om å gå for meg, men da var jeg redd jeg ville ha blitt for nysgjerrig.”
Eksempelet over har også en ”å”-feil. Å er infinitivsmerket, og skal stå så nære inntil verbet som mulig. Derfor heter det ikke «å bare hente», men ”bare å hente”.

La meg vise et eksempel til på en innholdsløs, kjedelig passasje:
«Da vi begynte å nærme oss myndighetsalder, var verden blitt et mindre sted og Down Town virket blass. Vi hadde opplevd mer og så på omgivelsene med ska(r)pere øyne. Vi hadde fått en ny, annerledes appetitt på klær, og av oss skulle helt nye merker og butikker erobres. Aller helst Tatler og Ferner Jacobsen. Og mindre butikker med dyre, feminine klær. Men vi nøyde oss gjerne med billigere merker som Kookaï, Morgan og Mango. Eller små vintageaktige skattkamre med interessant second hand. Det var ikke lenger et mål å gå kledd i kjedeklær, som alle andre. Vi var ikke helt sikre på hvem alle andre var, men skille oss ut fra dem, måtte vi
Pleier man å si at man har skarpe øyne? Skarpt blikk, tror jeg passer bedre.
Å begynne setninger med ”og” eller ”men” kan passe en sjelden gang, men her skjer det til stadighet. For meg er dette nok et bevis på at språket ikke er grundig gjennomarbeidet.
Eksempelet over viser også et trekk i Jacobsens språk, ved at setninger ofte får en passiv, baktung oppbygning. Som i avsnittet over, hvor det står: «… av oss skulle helt nye merker og butikker erobres.» Et forsøk på å få til en gammelmodig uttrykksform, kanskje?

Andre steder trekker forfatteren inn personer som ikke egentlig betyr noe i historien, disse kunne med fordel vært luket vekk. Et eksempel på dette er den lange dagen Ingrid haiker sammen med venninna Eirin fra Kragerø til Oslo – her får vi treffe, og blir presentert for, de ulike bilistene som var så snille at de tok med jentene et stykke hver, slik at de kommer til reisens mål til slutt. Disse bilistene har ingen betydning i historien, og blir som forstyrrende digresjoner i historien Ingrid egentlig holder på å fortelle.
Og hvorfor reiste Ingrid til Oslo sammen med Eirin? Sikkert fordi det var slik det skjedde, men for meg hadde det vært en smartere løsning å la henne reise sammen med Signe, som er ei jente vi allerede har blitt kjent med, og som jeg synes er en tydelig og artig karakter.
I siste kapittel av boka dukker det også opp en dørvakt/bartender, som Ingrid får en slags kontakt med. Han har ingen særlig funksjon i historien, bortsett fra at han vekker Ingrid når hun har sovnet og står i fare for å gå glipp av noe viktig – en endelig sammenkobling med Mr Darcy. Disse tilfeldige bipersonene bidrar til å gjøre regien slakk og mindre målrettet.

SPRÅKET
Er det bevisst at fortelleren ordlegger seg som en aldrende, fin dame fra Frogner?
Det virker stivt og gammelmodig med foranstilte eiendomspronomen: ”min søken”, ”deres liv og levnet”, ”mine venninner”, ”min munn”.
Det samme med former som: hengav, forstod og stod.

Jeg har fundert litt rundt dette med stilen, og som en mulig forklaring tror jeg det kan ha vært hensikten å etterligne den litt stive, høytidsstemte tonen hos Austen og andre jevnaldrende romanforfattere. Hvis det var meningen å etterligne den type gammelmodig språk, var det vel uansett ikke meningen at det skulle lyde akademisk og oppstyltet?

Jeg gir eksempel på hva jeg mener:
S 22: «Røyking var på den tiden en svært imageoppbyggende aktivitet…»
S 66: «… for å lære mer om ridderen i bohemrustningen
S 78: «… og da hun med svært langsomme bevegelser begynte å forberede antrekksutvelgelsen…»
S 116: «Trappen var heldigvis mer ufarlig nå som dagslys og edruelighet regjerte
S 136: «Men det var virkelig utgjort at jeg skulle glemme en så essensiell ting
S 291: «… med nøye planlagte legitimasjonsforberedelser

Det er forfatterens hang til å velge litt fremmede/stive synonymer, som gir språket en slags byråkratstil.
Kan hende bruddet mot jentesjargongen (for eksempel diskusjon om kukost s 57, flere flaue scener med urinering og oppkast) er tilsiktet?
Men: For meg henger ikke disse to ytterpunktene sammen, de er hver for seg for dårlig utført, det virker ikke planlagt, bare tilfeldig og planløst blitt slik. Og hvis man velger et stilbrudd, må man være veldig bevisst at man gjør det, og – ikke minst – gjøre det elegant.
Jeg tror det måtte ha vært en svært rutinert og språksikker forfatter som skulle greid å gjøre et slikt stilbrudd tydelig og vellykket – her blir det forvirrende og slitsomt for den som leser, og hovedpersonens karakter blir tåkelagt – hvem er hun egentlig?

Det usikre og stilbrytende språket er kanskje ment å lyde slik en 17-åring autentisk uttrykker seg? La gå, den kan jeg til nød akseptere. Men da kunne boka vært skrevet i presens, slik at vi skjønner at jeg-personen er 17 år da hun forteller, noe som forklarer det umodne språket.

Generelt om språket i boka, vil jeg altså si at det ikke virker som det er blitt tilstrekkelig vasket. Jeg finner mange bilder jeg ikke synes fungerer, eks s. 99: «Motløs sank jeg ned i en hard sofa. Whiskyen stirret olmt på meg gjennom det ripete glasset.»
En hard sofa kan du vel ikke synke ned i? Ned på, kanskje. Og whiskyen kan ikke bokstavelig talt stirre ondt på noen? Det kan muligens føles som om den gjør det.
Og s 77: «To lunkne, billige flasker rødvin fant veien ned i magene våre og spredde seg derfra ut i kroppens avkroker,…»
Det må vel være alkoholen, eller virkningen av den som sprer seg?
S 24: «Ved to mørke øyne som lyste opp resten av ansiktet
Mørke øyne kan dominere, tiltrekke oppmerksomheten, skimre gåtefullt, men lyse opp resten av ansiktet?

Boka inneholder også en hel del klisjeer:
Eks s 19: «Lokalet var fylt til randen»,
s 20: «smertelig klar over»,
s 83: «Så nært, men akk så fjernt
s 136: «Jeg hadde tross alt flyktet hals over hode…»
Klisjeer er til en viss grad greit i underholdningsromaner, synes jeg, men dette skal jo være en litt seriøs oppvekstroman, sier forlaget?

For min del kom språket i veien – jeg ble sliten av det. Jeg har brukt mye tid på å komme ordentlig inn i historien og forstå bokas ide. Etter hvert mener jeg at ideen er god, men utførelsen er altfor dårlig til at jeg vil anbefale boka. Jeg synes ikke Silke forlag har gjort nok for å få til et godt, fungerende språk, ei heller redigert historien til en stram fasong med driv. En debutant ser ikke tydelig nok selv, og trenger svært språksikker hjelp for å få til et best mulig resultat.
Jeg må bare håpe at forlaget har greid å luke vekk de verste feilene i den aller siste korrekturen.

mandag 11. april 2011

«Den syvende dagen» av Jens Høvsgaard

Utgitt av Bokforlaget 2011. Forfatteren er dansk journalist og forfatter. Han debuterte som kriminalforfatter i 2009 med «Døde prinsesser drømmer ikke». «Den syvende dagen» er andre bok med John Hilling som hovedperson, og forfatterens første bok i norsk oversettelse.
Bokforlaget sendte meg et anmeldereksemplar, og her kan dere lese hva jeg syntes om boka.

Journalisten John Hilling, romanens jegforteller, er tilfeldigvis i nærheten da en kjent predikant, kalt Jørgen Jesus, fra den Vestjyske frikirken ”Evangeliets ord” blir funnet hengt. Politiet konkluderer raskt med at presten har begått selvmord, men Hilling får en følelse av at dette ikke kan stemme. Han oppdager at to menn, hver for seg, har truet presten på livet, og prestens vakre kone bedro ham med den ene av disse mennene.
Journalisten gjør sine egne undersøkelser, og finner ut at presten hadde noen svin på skogen.
Hilling vikles også – tilfeldigvis – inn i en kidnappingssak. Flere små gutter, som ikke er etnisk danske, blir snappet fra barnehagene de går i.
De to sakene viser seg – beleilig nok for historiens utvikling – å ha forbindelseslinjer.
I tillegg til kriminalsakene Hilling sysler med, har han konflikter på jobben med den nye sjefen i avisredaksjonen, og privat har han også ting å bryne seg på. Kjæresten hans er gravid, og sjalu på flere av kvinnene han treffer gjennom arbeidet sitt. Selv er han gift med en annen kvinne, som forsvant for noen år siden. Antakelig er hun død, men det er ikke endelig bevist.

Jeg tror nok at noen kan synes denne romanen er grei lesning, men personlig finner jeg en del momenter som trekker ned, og jeg blir ikke helt frelst – hvis dere unnskylder uttrykket.

For det første synes jeg forfatteren har skapt en hovedperson som virker sammensatt og for så vidt troverdig, men som jeg ikke kan finne sympatisk – og derfor heller ikke får lyst til å heie på. Det er noe med den selvgode tonen – slik han er overbevist om at han, som dyktig journalist, er bedre i stand til å finne ut av ting og løse saker, enn hva politiet er. Nesten hver eneste politimann som dukker opp i historien blir direkte eller indirekte rakket ned på av fortelleren, og om de får et positivt skussmål, er det helst om de lekker informasjon til pressen, eller om de handler formelt feil – som på s 344, der politiet bryter seg inn (dirker opp døra) uten rettslig kjennelse, til en de mistenker kan stå bak kidnappingen av guttene.

For det andre synes jeg forfatteren har trukket inn et unødig stort persongalleri – for meg ble det uoversiktlig, vanskelig å skille mellom alle journalister, hjelpemenn og kilder Hilling er i kontakt med i løpet av romanen. Jeg tror historien hadde vunnet på at forfatteren hadde slått noen av disse personene/funksjonene sammen, slik at vi fikk færre personer og navn å holde rede på. Gjennomgående synes jeg forfatteren virker litt lite opptatt av at boka skal ha lesere – hva med oss, liksom? Han durer fram med sitt – selv har han vel oversikt, og gir blaffen i om vi holder følge. Litt større omsorg for leseren hadde gjort seg.

Boka har en prolog på én side som jeg ikke skjønner vitsen med. Den vekker fint lite nysgjerrighet hos meg, og da jeg leste den om igjen til slutt, skjønte jeg fortsatt ikke hva den skulle tjene til. Det eneste jeg se som en mulig forklaring, er de seksuelle undertonene som ligger og vaker i dette lille kapitlet; de kan muligens fungere som lokkemiddel for lesere som liker en dose sex i lesestoffet de velger?

Teksten er satt slik at den ganske ulogisk deles i avsnitt, på steder der det er sammenheng i scenenes utvikling. Slike mellomrom forbinder jeg med at det skal begynnes på noe nytt, et skifte av perspektiv i en scene, eller for å vise et lite hopp framover i tid, eller til en annen handling. Selv om jeg skjønte opplegget etter hvert (at jeg bare skulle overse disse doble linjeskiftene), føltes dette som stadige brudd i konsentrasjonen, fordi jeg gjorde meg forberedt på å skifte fokus – løftet blikket på en måte. Jeg ville foretrukket at teksten hang sammen der handlingen hang sammen, og at man sparte disse ”luftelinjene” til der man startet på noe nytt. Enkelte steder er disse hoppene rett og slett forvirrende, som for eksempel s 231 – der man før et hopp får presentert en person, og så: etter hoppet kommer et utsagn og en beskrivelse av en annen person. Da forsto jeg ikke straks hvem av de to som kom med utsagnet – vanligvis skal personkarakteristikkene stå sammen med det som sies, men her kommer et linjeskift imellom.

Vi får ikke noe begrep om hvor lang tid som har gått fra romanen starter til den slutter. Jeg føler at det er snakk om bare noen få dager der all handlingen utspiller seg. Men Hilling blir far, har sex med kjæresten som har født barnet (og det er ikke slikt kvinner normalt orker veldig snart etter fødselen), og helt til slutt snakker de om å lage et søsken til datteren sin – så det må jo ha gått noen måneder, uten at forfatteren gjør rede for det.

Forfatteren har som sagt et stort persongalleri, og måten han trekker nye personer inn i historien viser meg på nytt at han ikke har særlig omtanke for oss som leser. På s 116 dukker det for eksempel opp en Henry K. Mukabi. Vi som leser aner ikke hvem han er – vi har ikke hørt om ham før. Først en side senere tar forfatteren seg av en presentasjon, og vi blir fortalt hvem Mukabi er.
Dette opplevde jeg flere ganger under romanens gang. Hilling møter noen han kjenner fra før, men først etter at han har pratet eller gjort noe med denne nye personen, presenterer han den for oss som leser, noe jeg synes er for sent. Jeg opplevde denne måten forfatteren stadig kaster på oss nye personer som litt lite omsorgsfullt. Forfatteren er jo på en måte verten vår, som byr på historien han vil fortelle, og da må han sørge for at vi til en hver tid henger med, ellers synes jeg han er en dårlig vert.
Det er noe med måten hele romanen er skrevet på – som forfatteren ikke etablerer universet sitt for oss, ikke fra starten, og ikke underveis. ”Dere får bare henge med, så skjønner dere det nok etter hvert” – slik virker det som om forfatteren har tenkt.

Det er en del sex i boka – ikke alt virker like relevant for helheten i historien. Jeg har ingenting imot at personer i romaner ligger med hverandre – og de må gjerne gjøre det om det er en kriminalroman også, der kjærlighet og kjærlige handlinger ikke vanligvis spiller så stor rolle – men det må føles naturlig å ta det med i handlingen. Det synes jeg ikke det er hver gang i denne boka. Det blir som om forfatteren ikke har greid å motstå lysten til å slenge i litt ekstra krydder, selv om ingen har spurt etter det.

Romanen som helhet virker litt rotete og uplanlagt, og den tar opp kanskje litt for mange ting og problemer på en gang, særlig i Hillings privatliv.

Språklig har jeg ikke veldig mye å bemerke. Enkelte beskrivelser synes jeg faktisk er originale og gode. Eksempel s. 13: «Som i alle andre mindre og mellomstore provinsbyer ble gatene tomme samtidig som kassene med frottésokker til 29,95 ble tatt inn for natten

Men litt småpirk må jeg ta med til slutt; det kan du jo hoppe over, hvis du synes det blir for sært.
S 18: «Danske menn er påkledningsmessig generelt analfabeter
Bedre slik: «Danske menn generelt er påkledningsmessige analfabeter.»

S 36: «… jeg kastet et raskt blikk på forsiden og så at det var artikler inni om folk som hadde fått hjelp…»
Bedre med: ”… og så at det inneholdt artikler om folk…”

S 66: «… og hun begynte å fomle med neglerøttene sine.”
Kanskje det hadde vært bedre med ”… pirke på neglerøttene…”?

S 119: «… vi har noen skikkelig gode bilder av Gregers Sehested med skrårem og det hele
Skrårem – menes det bandolær?

S 168: «… klemte hardt rundt kjønnet sitt med det blonde håret
Kan misforstås, hva med: ”Klemte hardt rundt det blonde kjønnet sitt.”

S 198. Her begynner et nytt avsnitt slik:
«”Hva sa hun til puslespillet?”
Øgaard trakk opp buksene. Han hadde foreslått at vi skulle møtes bak bussterminalen. Han hadde ikke så god tid, men han hadde noe han ville gi meg
Slik Øgaard trekker opp buksene (han gjør det en eller flere ganger til i boka) begynte jeg å lure på om han har vært på do. Det var bedre om han ”heiste opp buksene”, kanskje?

S 208: «… en løs bluse med blomstermotiv
En løstsittende bluse, kanskje?

S 235: «… forsynte seg med te fra en termokanne med tut og trykknapp på lokket
Ja, termokanner har ofte tut i alle fall. Det hadde holdt med ”termokanne”, uten nærmere beskrivelser, synes jeg.

S 267: «… dro en tommefinger langs kanten…» Det skal sikkert være tommelfinger?

S 272: «Jeg stoppet og hev etter pusten for å overmanne smertene. Trakk pusten dypt et par ganger og fikk uventet hjelp. Duften av min datters hår og hud omsluttet meg og spredte seg som dop gjennom den verkende kroppen.»
Det er strengt tatt erindringen/minnet om duften av datteren som hjelper ham – datteren er ikke på samme sted som han.

S 313: «Egentlig var jeg stolt over at jeg nå kunne håndtere både å motta og sende SMS-er.» Dette synes jeg er litt sært – eller er Hilling atskillig eldre enn jeg tror? De fleste middelaldrene og eldre menn behersker vel å sende og motta SMS i dag?

Det rotes også litt med tida i boka – enkelte steder brukes ikke fortid av fortid, der det skulle vært brukt.
Eksempel s 277: «Det hadde banket på døren. Utenfor hadde det stått en kvinne i burka. Hun rakte Marie en lapp og truet med en pistol.» Her skulle det stått ”Hun hadde rakt Marie en lapp og truet med en pistol.”

Alt i alt ble ikke dette noen stor leseopplevelse for meg. Det ble tungt å lese når forfatteren durte i vei med sitt, uten å tenke på at jeg som leser skulle ha en sjanse til å holde følge.

søndag 3. april 2011

«En morder lyver ikke alene» av Maria Lang

Utgitt av Silke forlag, 2011. Forlaget sendte meg et anmeldereksemplar, i håp om at jeg ville lese og blogge.

Maria Lang er psevdonym for Dagmar Maria Lange (1914-1991), svensk forfatter, kjent for sine kriminalromaner.
«Morderen lyver ikke alene» har vært utgitt på norsk tre ganger før, i 1950 (Cappelen) med tittelen «Det er ikke bare morderen som lyver», i 1974 (Dreyer) som «En morder lyver ikke alene» og i 1996 (Norild) med tittelen «Skjult identitet».
Nå er det Silke forlag som mener at Maria Lang bør være tilgjengelig i handelen igjen, og lanserer boka i sin serie «Silkeperle – våre favoritter».

Jeg kan huske at jeg har lest noen romaner av Maria Lang før, men ikke hvilke. De kan ikke ha gjort noe skjellsettende inntrykk, da – selv om jeg kan huske at jeg likte bøkene. Dette er ”kosekrim”. Riktignok skjer det mord – og slikt kan man aldri påstå er koselig – men vi spares for uhyrlige detaljer om likets tilstand og hvordan mordet har blitt gjennomført. Det er sikkert flere enn jeg som synes enkelte moderne kriminalromaner kan bli i overkant detaljerte i sine beskrivelser av drap og lemlestelse. Det er liksom ikke ille nok at noen dør, det må skje på verst tenkelige måte og beskrives til minste detalj hvordan det ille tilredte liket ser ut når man finner det. Men slik er det altså ikke i Maria Langs bøker. Noen dør, lik blir funnet, og det er tydelig at den omkomne har blitt drept, men så rettes fokus mot etterforskningen og løsning av mordgåten.

Hovedperson og jeg-forteller i «En morder lyver ikke alene» er Puck Ekstedt, etter hva jeg skjønner er dette en gjennomgangsfigur i Langs bøker. Hun blir bedt til et landsted – ei lita øy uten andre beboere enn dem hun skal besøke – sammen med noen andre venner. Hun gleder seg særlig, fordi hun skal få treffe igjen en høy, brunøyd fyr ved navn Einar, som hun har møtt før og svermer for. Så dukker det opp flere gjester, blant annet den forføreriske Marianne Wallman, og den hyggelige atmosfæren blir straks forstyrret. Snart skjer et mord, og det er uheldige Puck som finner liket. Puck får en slags observatørrolle i etterforskningen, mens den meget dyktige Christer Wijk dukker opp og går i gang med å sortere kortene.

Krimhistorien er grei, uten at vi opplever de helt store svingningene i spenningskurven. Språklig og innholdsmessig oppleves dette som lett; her er rikelig av måltider, spaserturer og passiarer underveis, slik at vi nesten kjenner at vi er der på øya og deltar i de hyggelige stundene som jo også finnes, selv om det har foregått mord.

Språket er lett og passer til historien. Gerd Hoffs oversettelse fra 1974 er bearbeidet av Kari Wærum. Jeg antar at hun har forsøkt å modernisere litt, men nøyaktig hva hun har endret vet jeg ikke, siden jeg ikke har sammenlignet med 1974-utgaven.
Jeg finner noen småfeil, som manglende fortid av fortid. Eksempel s. 63: «… Ann hadde ligget hjemme med hodepine, mens Rutger var ute i motorbåten.» Det skulle stått: ”… mens Rutger hadde vært ute i motorbåten.”
Og s. 211: «Christer var selvsagt mest interessert i hva vi foretok oss før han selv kom til Øya på lørdag.» Her skulle det stått: ”Christer var selvsagt mest interessert i hva vi hadde foretatt oss før han selv hadde kommet til Øya på lørdag.”

Jeg finner en del gammelmodige uttrykk, som ”tillokkende” (for innbydende/tiltrekkende), s 27: ”mektig veldet skogen frem”, s 195: ”ikke ringe kunnskap”.
Jeg finner også noen fremmedord, enkelte av dem vet jeg ikke betydningen av uten å slå det opp, men de kan jo være alminnelig kjente likevel? S 67: ”retirerte”, s 176: ”dekreterte”, s 198: ”minutiøse rapporter” og ”ostentativt væpnet”.

Alt i alt var dette en hyggelig bok – man får assosiasjoner til Agatha Christie, men selve etterforskningen og politiarbeidet er mindre vektlagt, slik at samvær og samspill hovedpersonene imellom får en større betydning.