søndag 27. mars 2011

«Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant» av Jonas Jonasson

Utgitt av Piratforlaget, 2010

Boka har hatt stor suksess, og er solgt til 15 land, kan jeg lese av bokomslaget. Liza Marklund er også sitert: «Den morsomste boken jeg noensinne har lest.» Man går unektelige i gang med ei slik bok med en ganske stor forventning, selv om jeg prøvde å tøyle den. For store forventninger kan av og til ødelegge, har jeg erfart.

Boka innleder med at Allan Karlsson – på sin 100-årsdag 2. mai 2005 – klatrer ut av vinduet fra rommet på aldershjemmet han bor på, og forsvinner. Straks havner han i trøbbel, ikke så uventet kanskje – han har tilsynelatende hatt lett for å havne i trøbbel hele sitt lange liv. Det virker som om han er den rene, skjære katalysatoren på bråk og dramatiske hendelser.
Boka er ikke helt enkel å plassere sjangermessig, men den kan beskrives som en komisk farse, med usannsynlige hendelser som følger tett på hverandre, både i nåtid (2005) og gjennom hele Karlssons liv, som vi får oppsummert i egne kapitler. Fortellingens form krever også et omfangsrikt persongalleri, som blant annet teller mange kjente størrelser fra historien, men også enklere karakterer (klisjeer) som fyller funksjoner underveis, i forfatterens skrøner.

Språket i boka er omstendelig, ordrikt og nesten dvelende. Av og til opplever jeg dette som negativt – det føles seigt, handlingen utvikler seg sakte, jeg kan iblant kjenne en utålmodighet, fordi flere poeng og artige scener mister tempo, på grunn av den omstendelige måten ting fortelles på.
Eks. s 19: «Allan satt der han satt med den nystjålne kofferten, visste ikke hva han skulle si og orket heller ikke si det. Men han så ufravendt på sikspensmannen og ventet på hans første trekk. Det kom ganske umiddelbart, og ikke så truende som det først hadde sett ut til. Mer avventende.
-          Hvem er du, og hva gjør du ved min perrong? sa sikspensmannen.
Allan svarte ikke, han kunne ikke bestemme seg for om han hadde møtt en venn eller fiende. Men så tenkte han at det kunne være klokt å la være å krangle med den eneste innenfor synsvidde som kunne tenkes å slippe ham inn i varmen før kveldskulden fikk overtaket helt. Derfor bestemte han seg for å si det akkurat som det var.»

En hel del av handlingen og dialoger blir også gjengitt/referert, noe som jeg synes skaper en viss distanse og gir mindre liv.
Eksempel s. 101: «Allan begynte rådslagningen med å spørre Julius om han hadde noen idé som, i motsetning til det han hittil hadde hatt å komme med, ikke ville terge gallefeber på Den skjønne. Julius svarte at det eneste som antagelig kunne ordne opp i det hele, ville være å tilby Den skjønne å bli en eller annen form for deleier i kofferten. Allan var i og for seg enig, selv om han innvendte at det neppe ville være bra å fortelle en person om dagen at Julius og Allan stjal kofferter fra folk, tok livet av dem når de ville ha tilbake det som var deres, og plasserte liket pent i en trekasse for videreforsendelse til Afrika
Avsnittet over viser også noe av den omstendelige stilen, med innskytelser/digresjoner som ”i motsetning til det han hittil hadde hatt å komme med” og nokså tomme småord/vendinger som ”i og for seg” og ”en eller annen”. Slike småord modererer ofte betydningen av det som kommer sammen med dem, og legger man inn mye av dette i en tekst, så borger det ofte for en unødvendig lang tekst, med mange ord per innholdsenhet, om dere forstår hva jeg mener.
Kjenn etter hvor mye sterkere og renere ”Allan var enig” lyder, eller ”å tilby Den skjønne å bli en form for deleier i kofferten.”

Jeg finner noen få småfeil i teksten, som manglende fortid av fortid.
Eksempel s. 28: «Det ville jo ikke være bra om den unge mannen gikk hen og våknet og fortsatte der han var før han sluknet.» Det riktige skal være ”… fortsatte der han hadde vært før han hadde sluknet.”
Jeg finner også noen trykkfeil/slurvefeil:
Eksempel s 16: «Der hadde på den annen siden en spinkel ung mann…». Skulle stått: ”Der hadde på den annen side…” eller ”… andre siden…”.
S 94: «innstallert» – riktig skal være ”installert”
S 112: «brennevinn» – riktig skal være ”brennevin”
S 112: «… og hvordan han hadde reddet livet på general Franco.» Det riktige skal være ”livet til…”.

Boka er absolutt underholdende, og den skiller seg ut – så jeg konkluderer med at jeg anbefaler den.
Men jeg må også innrømme at jeg syntes det ble ”for mye av det gode”, og den siste fjerdedelen av boka skummet jeg, bare for å bli ferdig. Kanskje boka kunne holdt enda bedre på interessen min om språket hadde vært litt mer effektivt, og om skrønene hadde vært færre og mindre utrolige.

torsdag 24. mars 2011

«Millennium, Stieg og jeg» av Eva Gabrielsson og Marie Francoise Colombani

Utgitt av Aschehoug, 2010.

Eva Gabrielsson var Stieg Larssons samboer, og som mange sikkert har fått med seg har det vært arvestrid mellom henne og Stieg Larssons familie. Siden hun og Stieg ikke var gift eller hadde felles barn, tilfalt hele arven familien hans. Til og med halvparten av leiligheten hun bodde i sammen med Stieg, ble familiens eiendom. Etter flere år i pinefull usikkerhet – da hun nærmest bodde halvt nedpakket, klar til å flytte ut – fikk hun beskjed om at hele leiligheten var hennes – hun fikk da Stiegs halvpart av familien hans.
Hadde bare Stieg og Eva giftet seg... Eva forteller at de hadde ment å gifte seg, ofte snakket om det. Men i mange år var det frykt for angrep fra det høyreekstremistiske miljøet som gjorde at de ikke inngikk ekteskap; siden det da ville blitt offentliggjort at de to bodde på samme adresse.

I boka forteller Eva hvilket tap det var å miste sin kjære – hun og Stieg var samboere og samarbeidspartnere i 30 år – og det på en slik brå og brutal måte. Hun forteller også hvordan det kjennes å ha mistet Stiegs ettermæle. ”Millennium-Stieg” var ikke den Stieg hun kjente. Folk – som ikke hører til Stiegs venner så vidt hun vet – har gitt intervjuer og beskrevet Stieg Larsson slik at hun ikke kan kjenne ham igjen. Det har Eva opplevd som uutholdelig vondt.
Hun har også måttet sitte på sidelinjen og se hvordan Stiegs familie har sittet med rettighetene til Millennium, og gjort valg hun vet at Stieg ikke ville likt. Det har også vært fryktelig.
Og rettferdighetssansen hun vet at Stieg var i besittelse av, og kjærligheten han nærte for henne – han hadde ikke villet at hun skulle bli behandlet slik, uten respekt, uten velvilje eller omsorg. Jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha føltes for henne. Og alt dette på toppen av sorgen og savnet etter den kjære livsledsageren.

Dette er en opprørende og trist bok – jeg måtte gråte noen ganger underveis. Boka handler nettopp om det tittelen sier – Millennium-trilogien som gjorde Stieg Larsson verdensberømt, Stieg Larsson selv og samboeren. Eva forklarer hvordan Millennium ble til, og hun sier at hun var delaktig i prosessen – med å finne lokasjoner og med å lese, støtte og foreslå endringer. På s 197-198 står det: «Stieg skrev 2000 sider på to år, nesten uten notater, uten å lete frem annet enn små detaljer, og uten å foreta undersøkelser. Hvordan var det mulig? Forklaringen er enkel: Det er våre respektive liv og våre 32 år side om side som danner grunnlaget for opplysningene i disse bøkene. De er fruktene av Stiegs erfaringer og opplevelser, men også av mine. Av hans barndom, men også av min. Av våre kamper, vårt engasjement, våre reiser, våre lidenskaper, våre engstelser… Disse bøkene er puslespill bygget over våre liv. Det er derfor jeg ikke kan presisere nøyaktig hva i Millennium som kommer fra Stieg og hva som kommer fra meg.»
Et øyeblikk trodde jeg hun ville hevde at hun er en form for medforfatter av verket, men jeg tror heller hun argumenterer for hvem som eventuelt står nærmest til å skulle fullføre Millenniums fjerde bind, om det skulle bli tale om å utgi det. I følge Eva finnes det et påbegynt manus på ca 200 s, som ligger på en datamaskin som tilhører Expo – tidsskriftet Stieg Larsson grunnla og var sjefredaktør for.

lørdag 19. mars 2011

«De ensomme» av Håkan Nesser

Utgitt av Gyldendal, 2011

Dette er Nessers fjerde bok med kriminalbetjent Gunnar Barbarotti som hovedperson. De tre første heter «Menneske uten hund» (2006), «En helt annen historie» (2007) og «Beretningen om herr Roos» (2009). (Jeg ser bøkene omtalt som «Barbarotti-kvartetten», men også «Serien om Barbarotti.» En salgssuksess kan man jo fristes til å forlenge utover det man planla i utgangspunktet?)
De to første fascinerte meg, «Beretningen om herr Roos» var jeg litt mer lunken til, og «De ensomme» traff meg dessverre enda mindre.

Plottet er for så vidt engasjerende – boka handler om en mann som blir funnet død i en kløft 35 år etter at samboeren hans døde på nøyaktig samme sted. Politiet etterforsket saken den gangen – var det selvmord, et uhell eller mord? – uten å komme til noen konklusjon. Og nå settes parhestene Gunnar Barbarotti og Eva Backman på saken.
Anslaget til romanen er bra – jeg blir nysgjerrig og kjenner at jeg gleder meg til fortsettelsen. Dessverre greier ikke Nesser å holde spenningen oppe, og det er mest på trass at jeg får til å fullføre boka.
Oppbyggingen av historien – med stadige tilbakeblikk til hva som hendte for 35 år siden og noe tid forut, med vennegjengen de to døde tilhørte – er grei nok. Informasjonen kommer til oss litt etter litt, og vi som leser vet hele tiden litt mer enn politiet. Det er mest den omstendelige og ordrike fortellerstilen som gjøre dette seigt og kjedelig i lange partier. Dialogene virker stive og kunstige, på det viset at man ikke kan tenke seg at ordene faktisk har falt på den måten de står beskrevet. En del av dialogene har også mange av de megetsigende tre prikkene… Man kunne luket ut en hel del av dem – pausene og nølingen i samtalen kunne man fått fram på en annen måte.
Enkelte deler i dialoger inneholder nesten ingenting, og kunne vært sløyfet. Eksempel s 118: «Kriminalbetjent Backman forklarte hva det gjaldt, og det ble stille i røret i flere sekunder.
«Hallo,» sa Backman. «Er du der?»
«Jeg er her,» bekreftet Gunilla Winckler-Rysth. «Jeg ble bare så paff. Han også? Hva… hva skal dette bety?»
«Det er det jeg gjerne vil snakke med deg om,» sa Eva Backman. «Har du tid i ettermiddag?»
«Ja… ja, det har jeg sikkert,» sa Gunilla Winckler-Rysth nølende. «Men vi bor i Lindås, og du ringer fra…?»
«Fra Kymlinge, ja,» sa Eva Backman. «Men jeg kjører ned på et par timer. Det er ikke noe problem. Skal vi si klokken ett?»
Gunilla Winckler-Rysth sa at det var greit klokken ett, og gikk i gang med en utførlig veibeskrivelse. Hvilket overhodet ikke var nødvendig, siden hun alleree hadde lagt adressen inn i GPS-en.
Men hun lot henne snakke ferdig, det virket av en eller annen grunn som om hun trengte det.»

Mange momenter repeteres til det kjedsommelige – slik de gjentas i avhør etter avhør. For eksempel hvor overraskende og sjokkerende det er, at de to avdøde omkom på samme sted, med 35 års mellomrom. S. 382 får vi det servert for n’te gang i et av de mange avhørene: «Men at han gikk hen og døde på samme sted som henne?»
Selve åstedet kalles Gåsaskrevan, Gåsastupet, Gåsaklyftan og Gåsaklinten om hverandre. Det gikk vel an å bli enig med seg selv om å bruke ett navn, selv om forfatteren har fått fram at naturformasjonen har blitt kalt forskjellig opp gjennom årene?

Språket er ikke veldig bra, om det nå skyldes en travel oversettelse eller en slapp original. En del ord som brukes virker gammelmodige, og det kan være fordi man ikke har brydd seg om å finne et mest passende norsk ord, men fornorsket det svenske – for eksempel: «hvisken» (lyder det ikke bedre med ”hvisking”?), «innforlivet», «ulykkeshendelse» (hvorfor ikke det enklere og norskere ”ulykke”?)
Et ord som brukes spesielt mye i denne boka, er nettopp ordet ”spesielt”. Om man tok seg tid, skulle man nok greid å variere noe på dette.
Eksempel s. 313: «”Men det var altså ikke noe spesielt som skjedde den kvelden i prestegården?”
”Nei. Vi spiste middag og konverserte, jeg tror ingen hadde det spesielt morsomt.”»
”Spesielt” kommer enda en gang litt lenger ned på siden, da er det Backman som tenker på noe som kanskje ikke var spesielt vanskelig.

Enkelte bilder/uttrykk fungerer dårlig.
Eksempel s. 165: «Satte seg ned ved sitt enslige kjøkkenbord og begynte å spise det lugubre måltidet.» Hva er så lugubert med oppvarmet pasta fra dagen før, uten salat, men med vin til?
S. 42: «Livet er et rasshøl.» Dette skriver Maria – en meget spesiell, ung kvinne. (Som jeg forresten ikke finner helt troverdig.) Kunne kanskje fungert, om det ble utdypet hva hun mente med en slik sammenligning?
S 166: «Marianne betraktet ham med lett oscillerende pupiller.»
s 467: «De lå i skje.» Hvis jeg ikke visste om denne liggeformasjonen fra før, ville jeg kanskje fundert på hvordan de lå. Vanligvis pleier man å si at ”De lå som skjeer i en skuff.”

Jeg stusser litt på at Barbarotti i 2010 brukte en båndopptaker med bånd – s 455: «Vi har all verdens tid,» sa Barbarotti og sjekket at båndet gikk rundt i båndopptakeren.» I vår moderne verden har jo de fleste lydopptaker på mobiltelefonen, som gir lydfiler man lett kan overføre og behandle videre på PC. Men det kan selvfølgelig være at politiet av særlige grunner skal gjøre det på gamlemåten?

Det får vel holde med pirk i denne runden, enda jeg har notert noen flere småting på lista. OK, jeg tar med én ting til: Forfatteren har en del rørete formuleringer rundt sex. Eksempel s. 210: «Ikke engang når de elsket pleide Anna å gjøre særlig mye vesen av seg, og etterpå var han som oftest nødt til å spørre om det hadde gått for henne eller ikke. To ganger av tre hadde det det, men han var aldri klar over når det skjedde.» Bare det å kalle akten for ”elsking” er i overkant gammeldags, og uansett interesserer ikke dette. Mente forfatteren at det var viktig for at vi skulle forstå personligheten til disse menneskene? Eller var det meningen at vi skulle bli pirret? Nei, dette kunne vi vært spart for.

Liker du tradisjonell, litt langsom og tørr krim, så kan du vel kanskje få noen hyggelige timers lesing utav denne boka, men les heller de to første bøkene om Barbarotti – for de var virkelig gode.



tirsdag 15. mars 2011

«Verdensmestrene» av Henrik H. Langeland

Utgitt av Tiden forlag, 2010.

Boka handler om fire barn som bor i Oslo, tidlig på 1980-tallet. Lars (egentlig heter han Laurentius) Meltzer, Simone Bugge Kristoffersen holder til på vestkanten, indiske Amar Singh og Remi Halvorsen på østkanten.
Langeland skriver i bokas forord at «Verdensmestrene» er en selvstendig roman, men også første del av hans planlagte romansyklus i flere bind.
På vaskeseddelen står det: «Gjennom de fires kryssende liv og erfaringer tegner Henrik H. Langeland et litterært bilde av de dyptgripende endringene Norges hovedstad gjennomgikk tidlig på 1980-tallet, en brytningstid som skulle komme til å forandre Oslos sosiale landskap i større grad enn kanskje noe annet tiår.»
At Langeland planlegger å skrive om – og vise oss – denne delen av Oslos samfunnsutvikling, blir ikke klart for meg av å lese denne romanen alene. For meg framstår «Verdensmestrene» først og fremst som en oppvekstroman, med fine, nostalgiske tidsbilder fra 1980-tallet, med interessante personligheter, vanskelige forhold mellom familiemedlemmer – særlig mellom fedre og sønner, og utfordrende vennskap.
På en måte blir ideen om en romansyklus litt forstyrrende for min begeistrede lesning. De kapitlene forfatteren har lagt inn, som jeg skjønner skal peke mot det som kommer senere, er kapitler jeg kunne tenkt meg tatt ut eller utsatt. Jeg skjønner at Langeland har planer for Amir, Simone og Remi i kommende bøker – at de fire skal få mange berøringspunkter og felles opplevelser?, men denne romanen hadde stått sterkere – etter mitt syn – om Lars hadde fått være hovedperson alene, og vi hadde sluppet at konsentrasjonen rundt denne historien stadig ble brutt, der de andre hovedpersonene kommer inn med sine kapitler, innimellom Lars sine. Kunne forfatteren ha ventet med å introdusere Amir, Simone og Remi til et senere bind, når de virkelig får en rolle å spille?

Jeg var ikke kommet langt i denne boka før jeg kjente at jeg likte den. Etter hvert som jeg leste, ble jeg mer og mer imponert over hvordan forfatteren har greid å arbeide med en så stor tekst og så stort persongalleri, og gjøre alt såpass godt. Jeg får lyst til å gi ham et klapp på skulderen og si: ”Well done!”

Jeg synes kanskje at romanen ble litt vel mektig. Når du får noe godt å spise, er du glad for en stor porsjon, men du blir mett til slutt, likevel. Etter å ha fullført kjenner jeg meg nesten mør og sliten, så jeg vil nok si at jeg kunne ønsket meg en litt mindre tykk bok (den er på 597 s), og litt færre personer å holde styr på. Når forfatteren har planlagt å lage flere bind, kunne han kanskje planlagt å lage hvert bind litt tynnere, uten at han dermed måtte gjøre ødeleggende kutt i innholdet.

Direkte tale er ikke vist ved hjelp av tegnsetting, noe som gjør lesingen tyngre enn nødvendig. Det å tydeliggjøre hva som er direkte tale i teksten, synes jeg absolutt er å foretrekke, framfor denne alt-i-ett-løsningen forlaget har valgt her. I enkelte avsnitt i denne boka, kan det ta litt tid før man skjønner hva som er direkte tale og hva som tilhører den løpende teksten for øvrig.
Eksempel s 104: «Dessuten er vi jo naboer! Tove gestikulerer. Ikke bare er Lars og Henrik August bestevenner, jeg skal være fadder for lille Sunniva i dåpen på søndag og allting!…» ”Tove gestikulerer” er altså noe som gjøres, ikke sies, men det framgår ikke av tegnsetting.

Boka er skrevet i presens, og man får følelsen av nærmest å sitte inne i hodet på Lars, og følge ham tett i alt hva han opplever og tenker. Jeg reagerer av og til på at jeg synes tankene er for modne til å tilhøre en tolvåring.
Eksempel s 337: «Stadig vekk slår han feil, men han fortsetter bare å spille, hakkete og urytmisk og likevel ufortrødent; ikke av standhaftighet, ikke av oppsetsighet, ikke av plikt. Han bare gjør det. Og tanken farer gjennom Lars: Som om nettopp det, å oppføre seg akkurat slik de vil han skal oppføre seg, fornedre seg i deres omsorg, er det mest provoserende Hauk kan foreta seg, det mest egenrådige
Eller s 396: «Likevel, ingenting er noensinne som før. I hvert fall ikke når man er tolv. Selv hadde Lars følt seg oppfylt av en nyvunnen og sitrende innsikt: Omsorg og seier var verken motsetninger eller to sider av samme sak, men snarere to former for makt. Og den ene var ikke mindre virkningsfull enn den andre. Bare et spørsmål om valg, valg han selv kunne ta. Uansett situasjon, virket det som. Å vinne – eller få andre til det
Kan en tolvåring være så reflektert? Kanskje, men jeg finner det ikke helt troverdig. Forfatteren kunne valgt å fortelle i fortid, slik at han kunne åpnet for å bruke en tilbakeskuende, mer erfaren forteller, og alt hadde virket mer troverdig.

S 113: «… organisten har begynt på opptaktene til salme 354…»
Dette er ikke riktig bruk at ordet ”opptakt.” I musikalsk sammenheng betyr opptakt en ubetont taktdel før første hele takt begynner. Organisten kunne til nød ha begynt på opptakten (altså i entall), men mest sannsynlig er han i gang med forspillet til salmen.

S 233: «Snøen smelter i en stadig videre sirkel rundt bålet deres mens de spiser. Av og til smeller det i granbaren, og et lite gnistregn farer til alle kanter, som fra en balstyrig nyttårsrakett.» Det riktige skal være at det smeller i ”granbaret”. (Du vet: Å gå i baret er noe annet enn å gå i baren...)
Sitatet over viser også hvordan forfatteren bruker gammelmodige ord, som passer utmerket i et erkekonservativt miljø – her representert ved ordet ”balstyrig”.

Jeg er spent på hvordan Langeland tenker å løse fortsettelsen. Denne boka likte jeg godt, men litt på tross av selve verkets ide, kanskje? Hvorvidt fortsettelsen på verket vil interessere, avhenger av hvordan forfatteren griper det an. Men denne boka er god, absolutt en flott, velskrevet fortelling etter min smak. 

søndag 6. mars 2011

«Nattmannen» av Jørn Lier Horst

Utgitt av Gyldendal, 2009

Dette er den femte romanen fra Horst med politimannen William Wisting som hovedperson. Boka åpner med et fryktelig likfunn – hodet til ei ung jente er satt opp på stake midt på Larvik torg. Politiet begynner snart å spekulere i om drapet kan være rasistisk motivert, da ansiktstrekkene på liket er asiatiske, men saken skal vise seg å ha flere sider.

Denne kriminalromanen har en tradisjonell og ryddig oppbygging, og er ført i et nøkternt, rent språk som kler historien. Skjønt jeg kanskje må diskutere litt med meg selv rundt akkurat dette: Enkelte scener, for eksempel funnet av dette avkappede hodet, er så fæle at det nøkterne språket på en måte kan oppleves som noe følelsesløst. Det kan virke litt flatt og uengasjert, kanskje. Men her er jeg som sagt litt uenig med meg selv. Å fortelle fæle ting i et nøkternt språk, kan også medføre at enkelhetene i historien gjør et enda sterkere inntrykk.
Parallelt med at Wisting og politiet arbeider med saken, arbeider Wistings datter, Line, med den samme saken for VG, som journalist. Konfliktene som oppstår der journalistene vil være tidligst ute med oppslagene, og politiet må holde kortene tett inn til brystet for ikke å ødelegge egen etterforskning, og der enkelte PR-kåte politimenn snakker mer enn de kanskje burde, fører et ekstra spenningsmoment inn i romanen. Det er også interessant hvordan vi i denne historien får oppleve at politiet kan komme til å avvise personer som kommer for å fortelle hva de vet, mens journalistene viser større interesse og teft for hvor den viktige informasjon kan finnes.

En interessant påstand om kvinnebryster på s 248: «Han så brystene hennes i silhuett mot det svake lyset fra vinduet. De var store og faste, slik de bare var hos en kvinne som ikke hadde båret fram egne barn.» Jeg antar at forfatteren har gjort grundig research for å kunne fastslå at dette virkelig stemmer? Selv ville jeg tro at aldring og tyngdekraft gjorde sitt for å få puppene til å sige, enten man har født barn eller ikke.

En helt grei kriminalroman dette – jeg antar at lesere som foretrekker tradisjonelle kriminalromaner vil like den veldig godt. For min del mangler det litt på at jeg virkelig lot meg begeistre. Kanskje romanen er litt for godt planlagt og flinkt skrevet? Jeg tror forfatteren kunne vunnet på å slå seg litt mer løs – legge på mer farge og engasjement i de bærende scenene, bruke og vise mer følelser, og kanskje noe intuisjon i hvordan historien løper og utvikler seg.