fredag 25. februar 2011

«Tre ønsker» av Liane Moriarty

Denne feelgood-romanen er utgitt av Gyldendal i serien Litterære drops.

Boka handler om trillingene Cat, Lyn og Gemma Kettle, deres foreldre og utvalgte. Boka tar opp tema som utroskap, dominerende/psykopatiske menn som ødelegger partnernes selvtillit, uønsket graviditet og uønsket barnløshet, samt hvordan det kan oppleves å være trilling.

Boka var ingen stor leseopplevelse for meg. Enkelte partier engasjerte, mens andre deler av boka kjedet meg, og jeg skumleste for å komme meg videre til neste engasjerende bit. Jeg tror boka kunne blitt bedre med en strammere oppbygging, større fokus på de bærende historiene og mindre utenomsnakk. Komposisjonen kunne også vært annerledes, enklere og bedre. Boka starter med at en pinlig og vond scene mellom trillingene utspiller seg på en restaurant, der de har møtt opp for å feire sin felles bursdag. Så hopper forfatteren tilbake i tid, for å begynne med begynnelsen, slik at vi skal få vite bakgrunnen for at denne scenen utspant seg. Men ikke nok med det – som det heter i reklamen – det hoppes andre ganger enda lenger bakover i tiden, til trillingenes barndom, og endog til scener som utspant seg før de ble født. Alt dette uten at det i teksten skilles mellom fortid og fortid av fortid, slik at man av og til kan ha vanskeligheter med å henge med på hvor man befinner seg i tiden/historien. Fortellerstilen og komposisjonen er rotete. Av og til kommer helt korte kapitler – da er teksten satt med kursiv – der vi forstår at enkelte personer (hvem – det står for det meste ikke, og de har ikke betydning for historien, så vi trenger ikke bry oss) forteller om møter med trillingene, som har gjort inntrykk. Disse kapitlene er helt unødvendige, egentlig ødeleggende for konsentrasjonen, synes jeg. Det er godt de er satt med kursiv, så skjønner jeg hvilke sider jeg bare kan bla forbi, uten å gå glipp av verdifull informasjon.
Spenningen går helt ut at boka for min del, etter en bestemt fødsel har funnet sted. Derfra og ut er det bare kjedelige oppsummeringer. Alt i alt kunne boka sluttet før, deler kunne vært utelatt, og da hadde man sittet igjen med en litt tynnere, men mye bedre bok.

Boka er forfatterens debut, leser jeg i innbretten på omslaget, og da kan man jo alltids vise litt forståelse for at ikke alt virker like gjennomtenkt. Dette er greit nok som tidtrøyte, men ikke mer enn det.

fredag 18. februar 2011

«Kirkegårdsboken» av Neil Gaiman

 Gaiman forteller i bokas etterord at han var inspirert av Rudyard Kiplings «Jungelboken», da han skrev «Kirkegårdsboken». Om det finnes store likheter mellom disse to verkene kan jeg ikke si, da jeg ikke har lest Kiplings bok.
Imidlertid får jeg noen assosiasjoner til bøkene om Harry Potter. Også her er det et lite guttebarn som blir forsøkt myrdet, i et oppgjør der foreldrene (og søsteren) blir drept. Gutten lykkes helt tilfeldig i å unnslippe, og blir tatt hånd om av gjenferdene på en nedlagt kirkegård, nå naturreservat. Foreldrenes og søsterens morder – Jack – er fremdeles ute etter gutten, som av sine adoptivforeldre (ekteparet Owens) får navnet Nobody Owens, fornavnet forkortes til Bod. Gutten er i fare, må holde seg skjult for morderen Jack, og må helst ikke bevege seg utenfor kirkegården.
Et stykke ute i boka går Bod i lære hos noen av gjenferdene, og lærer ting som å svinne (gjøre seg usynlig), drømmevandre (oppsøke folks drømmer og fortelle dem ting på den måten), lage kalde flekker i luften, lage frykt og skrekk. Bods verge – Silas – kan også slette folks hukommelse om bestemte episoder.
Boka er ikke noen tradisjonell spøkelsesfortelling, siden spøkelsene i boka ikke er skumle eller skremmende – spøkelsene er gode, og Bods venner. Dette er mer en fantasyroman, der de dødes verden eksisterer parallelt med vår. Det finnes også andre vesener i boka – vergen Silas er vampyr, vergens stedfortreder er frøken Lupescu, navnet gir assosiasjoner til lupus – latin for ulv, og frøken Lupescu er ganske riktig en varulv. Videre finner vi Slierne, et mystisk, truende, trehodet slangeaktig vesen som gjemmer seg i et av gravkamrene på kirkegården. (Måten Slierne kommuniserer med Bod minner meg om hvordan Harry Potter kommuniserer med slanger.) Og en av gravene på kirkegården er porten ned til ghûhlenes verden. (Kannibalene.)
Selv om jeg ser likhetstrekk med Harry Potter, er Gaimans ide original nok, for all del.
«Kirkegårdsboken» skiller seg fra Potter-universet ved at boka mangler det lettlivete, alt det sosiale og vennskapelige vi får oppleve i kostskolemiljøet på Galtvort. «Kirkegårdsboken» er på mange måter ei trist bok, om ensomhet og savn.

Språklig er det ikke stort å sette fingeren på her. Språket er høytidelig, gammelmodig på en måte som kler handlingen, enkelte ganger litt omstendelig, dvelende.
Eks: s 10: «Den virkelige månen skinte gjennom det sidehengslede vinduet. Den lyste ikke klart, og den ble tilslørt av disen, men mannen Jack kom ikke til å trenge så mye lys. Månelyset var nok. Det var tilstrekkelig
Og litt lenger ned på samme side: «Mannen Jack snuste i luften. Han ignorerte duftene som hadde blitt med ham inn i rommet, skjøv til side duftene han trygt kunne overse, og finstilte siktet på det han var kommet for å finne.»
Og s 13: «Halvmånen skinte, ikke så klart som dagslys, absolutt ikke, men nok til å se kirkegården, nok til det.
Se.
Du kunne sett det forlatte begravelseskapellet, med hengelåser på jerndørene, eføy oppetter spiret, et lite tre som vokste ut av takrennen
Det siste sitatet er også et eksempel på at forfatteren av og til henvender seg direkte til leseren.

Det er noe Dickensk med stemningen i boka. De tåkelagte gatene, det grå, ensomme livet på kirkegården, og navn som Nehemiah Trot er momenter som er med på å gi meg assosiasjoner til fortellinger av Charles Dickens.

Litt småpirk:
Helt i starten av boka er det noe ulogisk med værforholdene. Da Jack er i huset hvor Bods familie bor, får vi vite at han kan se speilbildet av månen i overflaten på de blankpussede skoene sine, og månelyset gir ham nok lys til å finne fram i huset. S 12 har den lille gutten kommet seg ut av huset, og «Tåken svøpte seg rundt ham som en gammel, nær venn.»
Det blir senere gjort rede for at «Tåken ble tynnere etter hvert som man nærmet seg toppen av bakken.» Jeg får det ikke helt til å stemme at månen da skinte gjennom tåkelaget som skal ha ligget nederst i bakken, og inn i huset. Kanskje tåken rett og slett var på parti med gutten, og kom og gikk ettersom det passet?
S 12 står det: «Han ble overrasket da han traff gulvet, men han skrek ikke til – skrek han, kom de og la deg tilbake i sengen.» Her skulle det stått ”… kom de og la ham tilbake i sengen.”

Enkelte bilder jeg ikke syntes fungerte helt godt:
S 16: «… en mørk silhuett mot de tåkesmussede gatelysene.» Kunne man heller sagt noe sånt som ”de omtåkede gatelysene”?
S 202: «… proppfull av rasende hat.» Jeg synes det hadde holdt med ”full av rasende hat.”
S 203: «Scarlett ble stående i den åpne døråpningen på bussen…»
S 204: «… en uhyggelig, firkantet, liten gotisk bygning av grå stein, med et struttende spir.» Jeg synes ”strittende” eller ”stikkende” hadde passet bedre enn ”struttende”.
S 226: «… hvis man skulle dømme etter lukten av svidd kasserollebunn…» Det luktet vel mer og verre av den svidde maten?
S 260: «Den høyre armen, som hadde vært vridd opp i korsryggen…» Korsryggen er jo ikke så veldig høyt opp på kroppen, kanskje det hadde passet bedre å skrive ”som hadde vært vridd bakover mot ryggen”?

Til slutt lurer jeg på: Hvorfor var Jack ute etter Bod? Jeg fikk forståelse av at Bod og hans familie hadde en særlig betydning, at det var viktig å rydde dem av veien, men dette fikk jeg ikke noe svar på – eller leste jeg ikke nøye nok?

Slik boka slutter virker den som en avsluttet, enkeltstående fortelling, men om forfatteren ønsker det, kan nok fortellingen åpnes og fortsettes. Det kan bli spennende å se om det skjer.

Jeg anbefaler boka, den er spennende og har flere overraskelser å by på. Den passer nok best for ungdom og fantasy-elskere.


torsdag 17. februar 2011

«Tredje person entall» av Vigdis Hjorth


Jeg har lest det meste Vigdis Hjorth har skrevet, og jeg liker godt måten hun skriver på. Jeg har ofte tenkt at det er noe forskende i skrivemåten hennes, som om hun går undrende, sansende og med åpent sinn inn i tema, scener og personer. Jeg har innbilt meg at hun bruker intuisjonen mye når hun skriver – det har virket slik på meg når jeg har lest bøkene hennes.

«Tredje person entall» begynner med en innledning, angivelig skrevet av en fengselslege som forteller om en innsatt hun har møtt, som har gjort inntrykk. Selve boka gir seg ut for å være denne innsattes etterlatte manus. Bokas vaskeseddel sier: «HULDA KRÅKEFJÆR kommer fra en lovende familie, men med Hulda skal det vise seg å gå riktig ille. Hvorfor har det gått så dårlig med Hulda? Hvordan kunne det gått annerledes? I hvilken grad kan man styre skjebnen?» Dette doble frampeket, som røper at det skal komme til å gå ille med Hulda, er kanskje ikke den beste måten å fortelle en historie på. Personlig liker jeg best fortellinger som fortelles kronologisk, der jeg får vite hvordan det går til slutt, ikke i starten av boka.

Dessverre orket jeg ikke å fullføre denne boka, men avbrøt lesingen da jeg var kommet til s 146. Da hadde jeg enda ikke fått taket på ”stemmen” eller ideen med boka. Boka og jeg fant rett og slett ikke tonen sammen. Slikt kan jo forekomme – akkurat som to mennesker kan være på ulike bølgelengder, så kan sikkert ei bok og en leser være det også.

Det er kanskje noe med navnet til hovedpersonen – Hulda Kråkefjær – hva slags navn er det i grunnen? Ikke et navn jeg greier å ta helt seriøst, kanskje. Og denne småbyen Gluppen, som vi får bli litt kjent med, der småbymentaliteten, sladderen, dobbeltmoralen hersker – dette opplevde jeg ikke som særlig originalt. Og hele tiden føler jeg at boka ikke berører. Det er som en plog, som er stilt for høyt, den tar ikke tak nede i jorda og får veltet den opp i lyset, bare skraper så vidt i overflaten. Det kan være noe med språket, muligens. Jeg føler at jeg som leser hastes videre. Kanskje det er de lange setningene som har så mye innhold i seg, trykket sammen.
Eksempel s 85: «Men på gymnaset finnes et slags bibliotek med en litteraturhistorie og i den har Hulda slått opp og lest om Brecht, riktignok en nedlatende artikkel, men det står om ham, og da hun skal velge særemne i norsk og hun ikke interesserer seg for Ibsen eller Bjørnson, tenker hun på Brecht, aner ikke hva ellers hun skulle kunne hoste opp flere sider om, legger det fram for norsklæreren som ikke er begeistret, fordi, forstår Hulda etter hvert, noe hun ikke var klar over, at Brecht er en omstridt politisk forfatter, assosiert med de forferdeligste ting, en kommunist av den typen Conrad hater.»
Alt dette var én setning. Jeg tror teksten hadde vunnet på å få tildelt flere pauser, slik at vi får tid til å puste og fordøye mens vi leser.

Selv om jeg ikke greide å få tak på denne boka, så kan det hende du kan få det til?

torsdag 10. februar 2011

«Døden på Oslo S» av Ingvar Ambjørnsen


Bøkene om Pelle og Proffen – det norske svaret på Hardyguttene? – leste jeg den gangen de var nye (de fleste av dem, i alle fall), og jeg husker at jeg likte dem godt. Den første boka, «Kjempene faller» kom i 1987, og «Døden på Oslo S», som er andre boka i serien, kom i 1988.
«Døden på Oslo S» ble gitt ut på nytt i 2009 av Cappelen Damm, i serien EGO – spenning, og nå har jeg altså lest den om igjen, og jeg ser at tiden på sett og vis har gått fra disse bøkene. Tema – horekunder, prostitusjon og narkotikamisbruk – er dessverre ikke gått av moten, men miljøskildringene, holdningene til nybygg i Oslo for eksempel (Oslo S), samt språkbruken – virker foreldet.
Det er vel ikke så mange som lar seg opprøre over høye, svære, firkantete, uskjønne bygninger som Postgirobygget og Oslo S i dag – i alle fall ikke blant de yngste, som er målgruppa til denne boka?

Boka er skrevet i en muntlig stil – slik at man lett synes man kan høre stemmen til fortelleren, Pelle. Dessverre har Pelle en hang til å banne og bruke andre grove uttrykk. Litt er OK, fordi det virker naturlig at han ordlegger seg røft, men banninga kunne med fordel vært tonet ned, etter min mening.

Selve handlingen er litt tynn og virker kanskje noe planløst fortalt. Og det er mye elendighet på en gang, til og med været er forferdelig – kald vinter med mye vind og nedbør, så guttene blir både våte og kalde mens de strever seg fra sted til sted i byen, på jakt etter personer som kanskje vet noe og kan hjelpe dem videre.

Det begynner å bli en stund siden 1988, og for dagens unge kan det nok virke fjernt, særlig når de skjønner at slikt som mobiltelefonen ikke fantes for alminnelig bruk – tenk at man faktisk måtte oppsøke telefonautomater og sørge for å ha småpenger klare til å putte på! Selv om det er fjernt for dagens unge, har de ikke vondt av å høre om hvordan det var å leve på 80-tallet. Og kanskje kan tidskoloritten gjøre ting litt ekstra spennende? Det var for eksempel ikke bare-bare å tilkalle hjelp, om man var i knipe.

mandag 7. februar 2011

«Livsglede : en selvbiografi» av Margit Sandemo

Dette er Margit Sandemos selvbiografi, utgitt på Aschehoug forlag, 2010. Det står litt om bøkene og skrivingen hennes her, men hovedsaklig handler boka om livet hennes.

Dette er en lettlest, fengende beretning, preget av fortellerglede, humor og selvironi. Og Sandemo har virkelig opplevd litt av hvert, av både godt og vondt, så dette er alt annet enn kjedelig lesning. Sandemo forteller tilnærmet kronologisk – begynner med barndommen og slutter med nåtiden, men hopper litt i tid når hun er inne på interessante tema, som gjenferd, syner, skytsånder og reiseopplevelser. Hoppingen og digresjonene er egentlig bare sjarmerende – dette er som å sitte sammen med familiens eldste og høre dem fortelle smått og stort fra livet sitt.
Ærlig og raus byr hun på seg selv, Sandemo, og humoren er en trofast følgesvenn.
Det er også godt å lese at man – til tross for vonde og traumatiske opplevelser i barndom og ungdom – kan kjenne at man har livsglede, og gjerne kunne ha sagt ja-takk til å leve store deler av livet om igjen.

Sandemos store styrke har vært og er den livlige fantasien hennes. Fantasiene er tilfluktsstedet hennes når verden går i mot, og de ble også hennes levebrød – etter at hun i voksen alder fant ut at hun kunne skrive ned fantasiene sine og få dem utgitt, dele historiene med andre, ikke bare holde dem for seg selv.

Språklig kunne man vel pirke på enkelte ting i denne biografien, som hangen til å bruke de tre megetsigende punktumene… og utropstegnene! Men de er med på å underbygge det muntlige og lette preget som språket har.
Boka er skrevet på svensk og oversatt av Bente Meidell. Kanskje kan noen av de uheldige uttrykkene skrive seg fra oversettelsen. Ord som ”underrettet”, ”innfange” og ”mørkladen” kunne vært byttet ut med noe mer norsk og alminnelig.
At Sandemo har sansen for dramatikk gir også utslag i språket:
Eks s 23: «En historie om ulver og hunder vi leste i småskolen, kan fremdeles rive hjertet ut av kroppen på meg
S 165: «Man ble bare grepet av en usigelig melankoli, et tungsinn som tok kvelertak på en og tynget en til jorden
Vi finner også spor av folkelig, kanskje noe vulgær språkbruk, eks. s 106: «… jeg gikk på teaterskole og arbeidet en tid som sentralborddame på RKO Radio Films, det gikk til helvete, den typen arbeid kunne ikke jeg klare.»
På den ene siden kunne forlaget luket ut slike uttrykk, på den andre siden hadde det kanskje tatt vekk noe av særpreget?

Forlaget kunne – om de hadde ønsket å bygge opp om bildet av Sandemo som et gjennomført hyggelig og elskverdig menneske – foreslått å stryke noen få avsnitt, der hun framstår som litt fordomsfull og kategoriserende. Eks s 77: «Mote har jeg aldri brydd meg om. Jeg mener at de som følger moten slavisk og føler seg spesielle av den grunn, må være fryktelig usikre mennesker som ikke har noen personlighet i det hele tatt
S 169: «Barn skal ikke være med i begravelser
S 171: «Det er en uskikk, dette at nordmennene har begynt å bruke både mors og fars etternavn eller både sitt ugifte og gifte navn. Det er ingen som klarer å huske to etternavn.»

Hvis du har lest en del av det Sandemo har skrevet, så tror jeg at du – som jeg – har dannet deg et bilde av personligheten hennes. Selv om Sandemo i denne boka skriver at hun ikke har skrevet om seg selv eller sitt eget liv i bøkene sine, så kjenner jeg igjen personlighetstrekk hos hennes heltinner, som godt kan skrive seg fra forfatteren selv. I boka forteller Sandemo at hun ofte har følt seg utenfor og annerledes, hun har likt ensomhet og søkt den. På s 15 ramser hun opp at hun er idealist, eskapist, dumsnill, rotete, konfliktsky, lat og selvsentrert.
På enkelte områder er hun visst også sjenert. På s 240 forteller hun - humoristisk - om hvor forlegen hun var i starten, da hun skulle skrive om sex i bøkene sine: «I begynnelsen var jeg så forlegen at jeg satt under bordet og skrev, mens jeg rødmet og bleknet om hverandre.»