mandag 31. januar 2011

«Hot i syden» av Ingunn Aamodt

Dette er bok nummer to i serien Marlena Evensen. Den første boka kom i fjor, og het ganske enkelt Marlena Evensen.

Marlenas forfattermamma har fått forskudd fra forlaget på sin neste kjærlighetsroman, og har bestemt at hun og Marlena skal reise til syden i vinterferien. Marlena skal få ha med seg ei venninne, for da kan mamma få tid for seg selv til å skrive på boka. Marlena har aldri vært i syden før og gleder seg vilt, men så dårlig gjort at hun bare får ha med seg ei venninne!? Hun har jo to bestevenninner – den som ikke blir valgt, må jo bli sur!?
Marlenas venninner – Emma og Minda – må til slutt trekke lodd, for Marlena greier ikke å bestemme seg. Minda er den som får være med, og Emma blir faktisk sur. Men Emma vet hvordan hun skal sno seg, det får vi se etter hvert. Vi som leser er i alle fall heldige, for vi får være med til syden, slikke sol og kikke etter kjekke gutter.

Dette er en helt grei, småmorsom bok for unge jenter – det er vanskelig å mislike ei slik lekker bok om ei hyggelig feriereise til varmere strøk. Marie Lyshols illustrasjoner i glade farger gjør leseopplevelsen enda koseligere. Aamodt skriver troverdig ungdommelig, så vidt jeg kan bedømme (det er Marlena selv som forteller) – både måten jentene uttrykker seg og hva de er opptatt av, virker sannsynlig. De er (dessverre) overflatiske og jålete. For noen jenter kan dette kanskje bli for mye av deg gode, men samtidig er det noe selvironisk i måten ting er fortalt, som gjør at man kan le av det og kjenne seg sunn selv, fordi man med hånda på hjertet kan si at ”så jålete er i alle fall ikke jeg!”
Eks s 36 – der de gjør seg klar til å dra: «Minda overnatter. Flyet vårt går fem på halv sju i morgen tidlig, så vi må stå opp klokka halv fire for å rekke å sminke oss før taxien kommer.» Jeg lo litt av den – synes det er ganske komisk at jentene er så jålete at de faktisk orker å tenke på å sminke seg "midt på natta".

Spenningskurven i boka er kanskje litt flat – handlingen og konfliktstoffet er ikke all verden å la seg opprøre over. Heller er det ikke veldig originalt, det jentene opplever; for eksempel kjennes det veldig opplagt hvordan det vil gå når de kaster seg over selvbruningskremen for å bli brune, før de reiser nedover.
Det er den lette, humoristiske tonen i boka som holder den oppe.

Marlena har egen blogg på internett: www.marlenaevensen.com. Her kan engasjerte lesere følge med på hva Marlena opplever, og gi kommentarer til for eksempel hvilken gutt hun bør satse på i framtida.

søndag 30. januar 2011

«Englefall» av Tracy Chevalier

To familier møtes på kirkegården en januardag i 1901. Dronning Victoria døde dagen før.
Familiene er Kitty og Richard Coleman, med datteren Maude, og Gertrude og og Albert Waterhouse med døtrene Lavinia og Ivy May. Maude og Lavinia er jevnaldrende og finner hverandre som venninner denne dagen – de morer seg med å løpe rundt på kirkegården, de ser på fine statuer av engler og leker gjemsel. De møter også Simon Field, en gutt på samme alder, sønnen til en av graverne. Utover i boka får vi følge disse menneskene, samt Kittys svigermor Edith, Kittys tjenestejente Jenny Whitby og enda noen til, og fortellerperspektivet skifter stadig mellom disse personene.
Boka tar opp tema som seksualmoral og kvinnefrigjøring, men i bunn og grunn er det nok de ulike menneskeskjebnene som bærer boka, og som har vært forfatterens hensikt med å skrive.

Etter hvert som jeg leste, var jeg usikker på hva jeg syntes om romanen. For det første hang jeg meg opp i blandingen av nåtid og fortid. Bare en av fortellerne bruker ren nåtid – det er Simon Field. Hans kapitler i boka er også skrevet i en slags muntlig tone, med ord som ”hølet”, ”åffer” og ”veit”. Jeg gjetter at dette er gjort for å gi oss følelsen av at vi hører ham fortelle dette muntlig – antakelig har han aldri lært å skrive.
De andres kapitler er skrevet i en slags blanding av nåtid og fortid, som om de enkelte personene skriver dagbok like etter at episoder har funnet sted. Slik Lavinia forteller s 23 om et besøk på kirkegården: «Vi løp oppover Den egyptiske avenyen og rundt langs gravene omkring libanonsederen. Det er så deilig der at jeg nesten besvimte av begeistring.»
Det kan være bare meg og mine preferanser, men jeg likte ikke denne – litt vanskelige – sammenblandingen av nåtid og fortid. Jeg synes det hadde vært bedre å skrive i eksempelet over: ”Det var så deilig der…”.
Jeg tror også det hadde vært enklere å være konsekvent, om man skrev alle disse kapitlene i ren fortid. S 293 finner jeg et eksempel på at man ikke har greid å gjennomføre valget konsekvent, det står: «Jeg visste at hun savnet Jenny, selv om hun aldri ville innrømme det.» Skulle man gjøre som man hadde lagt opp til, burde det stått: ”Jeg vet at hun savner Jenny, selv om hun aldri vil innrømme det.”

Forfatterens valg har vært å fortelle historien som en samling episoder, med mange jeg-fortellere. Liker du et stort persongalleri og at det til stadighet hoppes mellom de ulike karakterene, så er dette boka for deg. Personlig er jeg ikke så begeistret for denne måten å bygge fortellinger på. Særlig ikke når forfatteren forteller om den samme episoden flere ganger, gjennom de ulike personene. Det blir for meg kjedelige repetisjoner, selv om de hver for seg bruker ulike ord og kan ha ulikt syn på det som har skjedd.

Språklig kunne man jobbet mer med boka. Jeg ser mange setninger jeg kunne tenkt meg å forbedre, og kommabruken er sparsom. Man får med seg meningen, men av og til kunne et komma eller to gjort lesingen enklere. Eks s. 79: «Hun bare så opp på Simon med hendene på ryggen som om hun inspiserte noe.» Jeg synes det hadde blitt bedre slik: ”Hun bare så opp på Simon, med hendene på ryggen, som om hun inspiserte noe.” Alternativet kunne være å dele opp setningen: ”Hun bare så opp på Simon. Hendene hadde hun på ryggen, som om hun inspiserte noe.”
S 49: «”Jenny har altfor mye å gjøre til å drasse på dere helt opp dit.”» Setningen er grei i den forstand at vi skjønner hva som er ment, likevel synes jeg ikke den lyder godt. Hva med å dele den opp: ”Jenny har altfor mye å gjøre. Hun kan ikke drasse på dere helt opp dit”.
S 64: «Hun holdt i meg nokså keitete…» Her hadde det vært nyttig med et komma: ”Hun holdt i meg, nokså keitete…”, eller man kunne snudd på rekkefølgen av ordene: ”Hun holdt nokså keitete i meg…”
S 247: «Det rykket i fanene foran oss, og det åpnet seg litt plass foran oss.» ”Foran oss” kommer to ganger i samme setning. Her kunne man variert ved formulere setningen annerledes, for eksempel ”Fanene foran oss rykket framover, og vi fikk bedre plass til å puste/bevege oss.”

Noen bilder/uttrykk fungerer ikke optimalt.
Eks s. 62: «Da jeg våknet etter eteren og holdt henne i armene for første gang…» Det hadde vært mer presist å bruke ordet ”eterbedøvelsen”.
S 220: «…, og den sterke kjeven og munnen var innbitt,…» Munn og kjeve er vel ikke bokstavelig talt innbitt – det er kanskje ansiktet med den sterke kjeven som gir inntrykk av innbitthet?
S 235: «…, kunne jeg ha kvalt min kones vakre, hvite hals.» Etter å ha kvalt halsen, måtte han da kvele resten av kroppen etterpå?
S 236: «Jeg laget ikke noen scene – jeg kunne ikke gjøre det i alles påsyn, og jeg ville ikke gjøre det for å glede henne. I stedet ventet jeg til siste gjest hadde gått. Da satte jeg meg i mørket og gråt.» Jeg synes det blir noe feil her – for meg høres det ut som at det å sette seg i mørket og gråte er å lage en scene, slik avsnittet er bygd opp. Kanskje det hadde vært bedre om det sto: ”Jeg laget ikke noen scene – jeg kunne ikke gjøre det i alles påsyn, særlig ikke siden jeg visste at det ville ha gledet henne. Jeg greide å beherske meg til siste gjest hadde gått. Da satte jeg meg …”

Jeg stusser over de første kapitlene Lavinia og Maude skal ha skrevet. I starten av boka, da de treffes i 1901, skal de være seks år gamle. Det er ikke videre sannsynlig at de ordlegger seg slik deres kapitler blir presentert.
Et eksempel: på s. 54 er jentene blitt åtte år. Maude og Lavinia oppsøker et steinhoggeri, og Maude fører ordet i dette kapitlet: «Jeg hadde aldri vært på steinhoggeriet før. Det var fullt av all slags stein, store blokker og heller, nedslipte støtter, sokler, til og med en samling obelisker som sto lent opp mot hverandre i et hjørne.» Det var virkelig et imponerende ordforråd hos en åtteåring!

Jeg har en følelse av at denne boka kan falle i smak hos mange. Tema og tidsepoke kan minne om serien som nylig gikk på NRK1 – Downton Abbey. En knippe skjebner – både herskap og tjenere – som vi hopper mellom i raske sceneskift. Jeg likte Downton Abbey, og jeg likte mye av denne boka også, men det var altså en del som trakk ned for min del.

tirsdag 25. januar 2011

«Bondestudentar» av Arne Garborg

Boka er utgjeven av Aschehoug, Band I i «Verk» av Arne Garborg. (Til saman 12 band). Etterord til «Bondestudentar» av Gunnar Foss.

Nett i dag er det 160 år sidan Arne Garborg vart fødd. Då passar det fint at eg nett no er ferdig med «Bondestudentar». Eg hadde ikkje lese noko av Garborg før, sett bort i frå nokre utdrag av «Haugtussa», og det tykte eg var for gale. Eg som har vore på Kolbotn ved Savalen for mange år sidan – kunstnarheimen til Arne og Hulda Garborg. (Sjå biletet - teke sumaren 1992)

No har eg i alle fall kome meg gjennom det som vert rekna som Garborgs gjennombrot som forfattar.

Hovudpersonen i «Bondestudentar» – Daniel Sørbraut (seinare kallar han seg Braut) – kjenner tidleg at han ikkje passar til å verta bonde. Han har meir hug til å arbeide med hovudet enn med kroppen, og orkar ikkje tanken på at alt i livet skal dreie seg om slit og strev, berre for å få mat på bordet og klede til kroppen. Det er ikkje det at han vil skuldast for å vera lat, eller at han skjemst over opphavet sitt, men han vil så visst noko meir enn det bondelivet har å by på.
Men etter kvart merkar me at han faktisk skjemst over opphavet, og han skjemst då eit grann over det og. På andre sida: Bygdefolket ser ikkje nett opp til bondesonen som trur han er noko. Det står: «Men ute på bygdi tala dei no med forundring, og helst med fliring, um denne Sørbrautguten, som heldt seg so gjæv at han vilde bli prest.»
Og seinare: «Til hausten skulle han vera bymann, fint klædd og med fint mål; då vilde han vera eit anna menneskje.
Det gjekk gjetord um dette i bygdi. Daniel totte folk såg på han med andre augo enn fyrr. Det gjorde dei au. Men rundt um på gardom gjekk skravlet som vindkvernar. Og Ole Johannes Sørbraut vart so fingerfarin, og framferdi hans so utlagd og uttolka, at hadde han høyrt helvti av det, so hadde han vorti galin

Heldigvis får Daniel hjelp av storfolk, folk med pengar og kontaktar, som tykkjer det er eit godt hovud på guten. Han får undervisning i tysk og latin, og seinare får han koma til Oslo for å verta student. Diverre: I Oslo kjenner han seg og utanfor. Han er ikkje som byfolka (sønene av embetsmenn og frå borgarskapet), jamvel om han prøver å prate, te og kle seg som dei, men han vil helst ikkje bli sett på som ein bondestudent, heller – bondestudentane er nemleg ikkje så fjonge og sjølvsikre som dei ”rettelege studentane”.
Daniel slit rett og slett med å finna seg til rette i livet – han kjenner seg utanfor, anten han er heime i bygda eller i byen.
Det er vondt å vera fattig og avhengig av andre si miskunn for å kunne verta til noko – dei som betalar for han, vil gjerne og ha eit ord med i laget om kva veg han skal velja. Det gjeld å halde seg inne med dei som kan hjelpe, tute med den eine ulven fyrst, så den andre. Om ein vil fram, må ein ikkje vera for stolt eller stri, men bøye og føye seg, og koma innanfor med dei som tel.
Boka fortel oss at det gjekk, den gongen og, å realisere draumar, men det kosta. Korleis kjendest det å vende ryggen til oppkomet, te og kle seg annleis, og ikkje minst: prate annleis? Det nyttar ikkje med bygdemål, når ein skal studere. Bygdemålet strekk ikkje til, når ein skal uttrykkje seg akademisk. Misser ein ikkje noko av seg sjølv, når ein legg vekk morsmålet sitt?
Grundtvigianaren og kapellanen Hirsch skriv til Daniel mot slutten av boka: «Men eg hev meir og meir lært å sjå, at den rette måten å vekkje folket på, det er ikkje å sende bonden til byen, der han ofte vert utskjemd og gløymer både «Moders Maal og Faders Skikk»; nei; bonden må vera bonde, og få daning – sann daning, ånds- og hjartedaning – på heilt upp heimsleg grunn. Difor hev eg ikkje hjelpt andre enn deg til å studere; eg hev heller sendt deim på folkehøgskulen.»

Boka var interessant, tykkjer eg – mangt å tenkje over her.

Romanen er skriven i klangfull, gamalmodig og dialektprega nynorsk. Av dialektprega ord finn eg slike som: studdere (for studere), gamall, greidur, jønnskrap (jernskrap), embættsmennene, yvi, bøkar, skyna, rimelegt, samt uttrykk som: vart inspirera, vart konfirmera. Språket gjer boka tunglesen – det er ikkje vanskeleg å skjøna kva som står, men det tek tid å koma gjennom.








Portrett av Arne Garborg

torsdag 20. januar 2011

«Kongekronen» av Margit Sandemo


Utgitt sammen med «Nøkkelen»

Vakre, men blyge og unnselige Anniken studerer keltisk. Det samme gjør den selvsikre jentebedåreren Martin. Gjennom en felles venn blir de begge involvert i en spennende tur til vestlandet, der de tyder ogam-skrift sammen, samt gjør flere spennende funn.
Før denne reisen har Martin veddet med noen kamerater, at han skal greie å nedlegge Anniken allerede den andre gangen de treffes. Dessverre for ham får Anniken vite om veddemålet, og greier lett å motstå alle de iherdige framstøtene hans.
På vestlandsturen møter hun en annen spennende mann – Ron. Han er angivelig skotte, og dødssyk, så han kan ikke komme nær andre mennesker – da kan han bli smittet og få et enda tidligere sorti. Anniken kjenner en veldig dragning mot denne mannen, men de kan vel aldri bli noe par, kan de vel?

Som jeg skrev etter å ha lest «Nøkkelen», så kreves det at man ser mellom fingrene på språket i disse bøkene, hvis man skal klare å gi seg over og hygge seg med historien. Jeg finner en del svenske ordstillinger og banale trykkfeil – for meg er det tydelig at forlaget ikke har anstrengt seg for å finpusse på språket. Det har nok heller ikke vært nødvendig, siden disse bøkene har solgt, uansett. Nok en gang undres jeg over hvorfor vi skribenter, som forsøker å komme innenfor med et forlag, arbeider så intenst for å få språket best mulig, når forlagene – gjennom utgivelser som denne, viser at språket – i mange tilfeller – ikke betyr en døyt.
Skiller forlagene på hvor mye arbeid de legger i språkvask og korrektur, når de arbeider med det de anser som seriøse romaner, og det som er reinspikka underholdning? Er det likegyldig om språket er dårlig, når bøkene bare er ment som underholdning?

fredag 14. januar 2011

«Nøkkelen» av Margit Sandemo


Boka er utgitt sammen med «Kongekronen» i serien Margit Sandemos beste.

Katja arbeider som sekretær i et firma – nærmere bestemt Svantessons papp og kartong. En dag overhører hun en samtale inne i arkivet – noe om en nøkkel, og en flyger – Jonas Callenberg – som skal tas av dage. Katja tror først det må ha vært et skuespill i radioen hun hørte, men det viser seg at det ikke er slik det henger sammen. Snart er Katja midt oppe i et spennende eventyr – dødelig spennende…

Jeg liker å lese kjærlighetsromaner og feelgood, og da jeg var ung ville jeg gjerne lese mest mulig av det Margit Sandemo skrev. Bøkene hennes har ofte en dramatisk, spennende handling, i tillegg til kjærlighetshistorien, som stort sett er lett å leve seg inn i. Og Sandemo formidler en naiv ståltro på kjærligheten og at det gode skal seire, som gjør godt å lese.

Av og til når jeg virkelig vil koble av, kan jeg lese slike bøker som dette. Her er det bare å gi seg over og drømme seg vekk. Det vil si: Hvis du klarer å skru av den kritiske leseren, som leter etter dårlig språk og logiske brister…
Jeg må innrømme at jeg ikke helt klarte det denne gangen. Så vidt jeg kjenner til, skriver Sandemo alle sine bøker på svensk, for så å få dem oversatt til norsk. Når jeg leter etter navn på oversetter i boka, kan jeg imidlertid ikke finne det, så helt sikker kan man ikke være. I alle fall ligger det igjen en tydelig svensk undertone i teksten – til en viss grad sjarmerende, men det klinger ikke alltid like godt. Jeg finner også en del trykkfeil og slurv, enten det skriver seg fra forfatteren selv, oversetteren eller forlagets manglende korrekturlesing.
Plotet var litt søkt i denne boka, men som tidtrøyte og underholdning fungerte det, likevel.

mandag 10. januar 2011

«Min venn Stieg Larsson» av Kurdo Baksi


Stieg Larsson er mannen bak Millennium-trilogien - «Menn som hater kvinner», «Jenta som lekte med ilden» og «Luftslottet som sprengtes». Jeg har lest disse tre bøkene med iver og interesse, syntes de var annerledes og spennende, og jeg er nysgjerrig på hvem mannen bak bøkene var.

Larsson døde året før den første boka kom ut, og fikk aldri oppleve den enorme suksessen bøkene har oppnådd, både i inn- og utland.
Det er trist å tenke på at han ikke fikk se hvordan det gikk med ”barna sine”, og enda sørgeligere er det at vi ikke fikk flere bøker fra denne mannen, som sikkert hadde hatt kapasitet til å skrive mange flere romaner. I følge Baksi hadde Larsson planer om å skrive en hel serie om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander - kanskje så mange som ti. (En fjerde bok var påbegynt da Larsson døde, men familien hans er blitt enige om at den ikke skal utgis, leser jeg på Wikipedia.)

Baksi ønsker med denne biografien å vise mer av en annen side ved Stieg Larsson, nemlig hans store politiske engasjement. Larsson var opptatt av menneskerettigheter, fremmedfrykt, kvinnesak og generelt opptatt av de svakes stilling i samfunnet.
Jeg siterer fra boka, s 55: «Tidlig i vennskapet mellom oss forsto jeg hva det var som drev Stieg: rettferdighet – uansett kjønn, etnisitet og seksuell legning. Det er umulig å si hvor mange ganger han uttalte dette: «Alle er like mye verdt.» Gang på gang. De fleste av oss er riktignok enige i det, men jeg har aldri hørt noen uttale disse ordene med en slik tyngde og oppriktig overbevisning. Rettferdighetsbegrepet var som en innebygd del av hans vesen, jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.»
Før Larsson skrev bøkene om Salander og Blomkvist, var han med på å skrive fire debatt-bøker, om høyreekstremisme, feminisme, rasisme.

Baksis biografi er nøktern og virker meget troverdig. Baksi underslår ikke Larssons negative og stridbare sider, han vektlegger ikke bare det positive eller skjønnmaler. Larssons åpenbare styrke var et veldig engasjement og stor arbeidskapasitet. Hans svakhet at han ikke alltid greide å opptre profesjonelt – det hendte han blandet kortene, tok parti der han skulle vært objektiv, og handlet i strid med presseetiske regler. Og han var egenrådig, ikke alltid så enkel å samarbeide med, da ting skulle være etter hans hode.

Larsson brant sitt lys i begge ender – han drakk uhorvelige mengder kaffe, røykte jevnt og trutt, jobbet støtt og fikk antakelig altfor lite søvn. Det er mye som tyder på at han slet med søvnvansker – kanskje ikke så rart, med alt koffeinet og nikotinet i blodet.
Millennium-bøkene skrev han antakelig om nettene de siste årene han levde. I følge Baksi skrev Larsson på de tre bøkene parallelt, slik at tråder og sammenhenger omhyggelig ble tatt hånd om under skapelsen av bøkene.
Larsson skrev visstnok skjønnlitteratur for å avreagere – denne type skriving var noe Larsson hygget seg med. Larsson skal ha skrevet andre romaner før Millennium-bøkene, men forkastet dem; de var ikke noe gode, mente han.
Millennium-bøkene derimot, dem hadde Larsson tro på. Det kan godt være at han visste at de kom til å falle i smak og selge godt? Likevel opplevde han én refusjon – Piratförlaget takket nei, men Norstedts forlag forsto gudskjelov bøkenes potensiale, og fra dette forlaget opplevde Larsson å motta ros for det han hadde skrevet. Det er jeg i alle fall glad for – at Larsson fikk oppleve positive tilbakemeldinger for bøkene sine, og sikkert følte forventning til hva utgivelsene ville frambringe av reaksjoner.

Stieg Larsson døde 9. november 2004, 50 år gammel. Han skal ha takk for alt han rakk å gjøre i sitt altfor korte liv – det var ikke lite det han gjorde, og det var ikke ubetydelig.

fredag 7. januar 2011

«Knus» av Liv Frohde


Denne barneboka handler om Tora, datter av norsk mor og marokkansk far. Faren døde like etter at Tora ble født, og mora sørget så tungt at hun etterpå har hatt psykiske problemer. Tora har i en periode bodd i fosterhjem, mens mora var på psykiatrisk institusjon. Tora er engstelig for mora, synes hun må passe på henne, særlig siden mora er gift med en voldelig mann, Trond. Trond er tidligere svømmer, og har vunnet bronse i et OL. Han lever på minnene om de gamle bedriftene, og alle synes Trond er så kjekk og ungdommelig – han må jo være den beste stefaren noen kunne ha! Det ingen vet er at Trond er sykelig sjalu, drikkfeldig, og slår kona når han får en av sine raptus.

Boka fenget meg, og den var lett å lese. Samtidig synes jeg den er litt tung tematisk, til å være ei barnebok, og forfatteren sprer seg på mange tema og fasetter de tilmålte sidene, med kanskje litt for mange vanskeligheter og problemer. Det er ikke bare den voldelige stefaren Tora har å slite med. Det er det marokkanske opphavet, som får henne til å føle seg utenfor og annerledes, et hissig temperament som gjør at hun gjør dumme ting av og til, hun har ingen venner på skolen, bare nysgjerrige, sladderinteresserte Rita. Mattelæreren nærmest mobber Tora, og Trond tvinger henne til å trene svømming, enda det er fotball Rita liker aller best.
Dessuten har skolevenninna Martine, og Martines bror Wille sitt å stri med – faren deres flytter sammen med ei anna kvinne og skiller seg fra mora deres.
I ei forholdsvis tynn barnebok er det vanskelig å behandle så mye tungt på en tilfredsstillende måte. Jeg synes kanskje forfatteren kunne holdt seg til å skrive om den umulige stefaren, og forholdene rundt det. Det er her det ligger mest stoff til interessante konflikter, etter min mening. Det er greit at Tora er halvt marokkansk, men forfatteren behøvde ikke nøste så mye rundt det – det kunne holdt som en beskrivelse eller en saksopplysning, nærmest.
Slutten virker også litt hastverkspreget og overflatisk behandlet. Heldigvis slutter det godt, men kanskje ikke så godt som det burde?

Hvor gammel er Tora?, lurte jeg på, mens jeg leste. Det står ikke eksplisitt, etter hva jeg kunne finne ut, men et stykke ut i boka fant jeg et spor: Da Tora slutter på skolen før sommeren dette året, skal hun begynne på ny skole neste år, i ny klasse. Derfor antar jeg at Tora er 12-13 år når handlingen pågår, og står foran overgangen til ungdomsskolen.

Språklig fungerer boka stort sett greit, men det kan se ut som om en liten runde til med språkvask og korrektur kunne vært på sin plass. For eksempel er det en del bilder jeg ikke synes fungerer – når jeg begynner å tenke etter hva som egentlig står, blir det komisk. Eks s. 5: «Hun klemmer ørene sammen.» Dette gjør Tora, fordi hun ikke vil høre, men jeg tror ikke hun bokstavelig talt bruker hendene til å klemme ørene sammen (og uansett: hvordan ville det artet seg) - siden hun går sammen med klassevenninner og neppe vil vise dem at hun ikke orker å høre på dem. Har hun da noen supermuskler i ørene, som gjør at hun kan klemme dem sammen?
S 7: «Det lange beinet til kronprinsesse Mette-Marit lander på den røde løperen
S 14: «Hun slokker lampa. Glir ned under dyna og blir liggende og følge dagen som langsomt bryter fram gjennom sprekken i gardinet.» Jeg synes dette ville sett bedre ut, hvis det sto for eksempel noe slikt: ”… merke hvordan dagen langsomt våkner, ved å følge med på hvordan lyset bryter fram gjennom sprekken i gardinet.” Poenget mitt er at det virker pussig at en dag kan bryte fram gjennom sprekken i en gardin – det er dagslyset, eller synet/opplevelsen av dagen som merkes gjennom gardinsprekken.
S 37: «Strammer musklene bak panna og presser leppene sammen.» Musklene bak panna? Menes det tinningene, eller er det i overført betydning ”muskler i hjernen”?
S 75: «Tora titter på ham under regnhetta.» Her burde det stått ”… titter på ham fra under regnhetta” for det er Tora som har regnhette på, ikke Wille.
S 84: «Det er som om bildene av faren printer seg inn i hodet.» Mener forfatteren ”prenter”, eller forsøker hun å lage et nytt og originalt uttrykk?
S 102: «Saira har laget kylling og en form med poteter og grønnsaker.» Det er ikke helt enkelt å lage kylling, men kyllingrett, kanskje?
S 105: «Hun holder ansiktet litt på skakke. Som om hodet er skrudd skjevt på den tynne halsen.» Jeg tror det hadde vært bedre å skrive ”… som om hodet er plassert/satt skjevt på…”. Riktig nok har vi hørt om reservedelsmennesker, men hodet er jo ikke - bokstavelig talt - skrudd på kroppen.
S 109: «Ser gropen i nakken og den lyse hestehalen med en strikk med en rød og rosa sommerfugl.» ”Med en” kommer to ganger tett på hverandre, hva med: ”… den lyse hestehalen med en strikk som har en rød og rosa sommerfugl på.”
S 110: «Mosen er våt og klissen.» Jeg synes ikke klissen passer så godt til våt mose, men det er kanskje mest en smakssak.
S 117: «Noen har brodert stjerner på himmelen
S 133: «Mamma reiser seg så brått at bordet skumper og den ene tekoppen velter.» Egentlig er det vel slik at mamma reiser seg så brått at hun skumper borti bordet?

Enkelte ord kunne vært vurdert byttet ut med andre:
S 11: « - Det er jo nobelt av ham, sier mamma…» ”Nobelt” er kanskje et litt fremmed ord for barn? Kunne man brukt ”fint”, ”edelt”, ”vennlig”, ”snilt”?
S 129: « - Farmor har laget det, sier hun. – Hun er dritflink.» Dette er det Tora som sier, og det er greit at 12-åringer ordlegger seg slik, og forfatteren vil vel gjerne gi et autentisk inntrykk. Likevel synes jeg kanskje hun kunne brukt et annet ord enn ”dritflink”, som for øvrig dukker opp et par andre steder i bokas gang også.
S 130: «Etterpå sitter de i sofaen og drikker mintte og prater.” Ordet ”myntete” hadde vært bedre, kanskje?

Noen slurvefeil fant jeg også – og nå har nok de aller fleste gitt opp å lese innlegget mitt hele veien ned…:
Eks s. 19: «De får igjen matteprøven. Antonsen går nedover langs radene og deler dem ut…» Her er det ikke samsvar – dem viser tilbake til ”matteprøven”. Det må enten stå ”matteprøvene”, eller ”deler den ut”.
S 155: En setning skulle ikke stått i kursiv: «Tora skriver Livet med stor L.»
S 156: «Hun hekter jakka ned fra knaggen og går ut den piskende stormen.» Preposisjonen ”i” mangler i setningen.

Til sist må jeg nevne at forfatteren liker å skrive ufullstendige setninger. Det kan vel forsvares at man bruker det, der setningene illuderer en persons tanker, eller det gjengis dialoger. Når man tenker eller snakker, formulerer man gjerne en del ufullstendige setninger. Likevel er jeg ikke tilhenger av å bruke for mye av dette i en tekst, og særlig ikke i ei barnebok. Det barn leser, vil ofte fungere som modell for hvordan de selv kan formulere seg skriftlig. Det er bedre at de får lese hele setninger, etter min mening.
I alle fall må man unngå at det oppstår misforståelser. S. 109 gjør en ufullstendig setning at jeg er usikker på hvordan jeg helt konkret skal tolke det som står: «Tora sier ikke noe, sitter bare ved siden av henne på trappa til gymsalen.
Ser på Cecilie som deler ut bursdagskort til noen av jentene i klassen
.» Selv om det har liten betydning hvem som ser på Cecilie, så skjønner dere poenget. Ufullstendige setninger kan bli utydelige eller tvetydige.

Det ble mye jeg pirket på her, men boka var ikke dårlig – den engasjerte meg og jeg måtte lese den ferdig for å se hvordan det gikk.
Boka er utgitt i serien 10:12, og passer nok best for de større barna, nesten ungdom, for eksempel barn i alderen 10-13 år.

søndag 2. januar 2011

«Når ein først skal skyte nokon» av Arnfinn Kolerud


Eg trur at denne romanen kan lesast anten som eit kampskrift for nynorsk, der det diskuterast kva som skal til for å halde nynorsken i live, og kva som kan reknast som aksepterte metoder for å arbeide for saka/saki.
Eller boka kan lesast heilt enkelt som ei morosam soge om nokre rare bygdetullingar.

Ein rekke sentrale personar i bygda Vassbygda/Vassbygdi freistar ved hjelp av ulike metoder, å styrke nynorsken sin sjanse til å overleve. Handlinga foregår i noko ein må forstå som eit framtidsNoreg, der Vassbygda/Vassbygdi er einaste stad i Noreg som framleis held på nynorsk som hovudmål. Reisten av Noreg har for lengst gjeve seg over til bokmål eller engelsk.
Boka er humoristisk, med snålt persongalleri, merkelege hendingar og rare dialogar.

Boka er noko episodisk bygd opp, det vil seie at hovudpersonane på ein måte driv med kvar sine ting i kvar sine kapittel, og så stussar dei borti kvarandre innimellom, slik Orm Åkerstein blir hyra av Vassbygda og Vassbygdi vel til å hente ein pistol i Bergen og seinare til å skyta bjørnen Ivar i dyreparken, slik at ikkje denne Ivar-bjørnen skal skugge for den største Ivar i verda, nemleg Ivar Aasen.

Innbyggarane i Vassbygda/Vassbygdi er eit sta folkeferd. Dei hevdar stridt at staden dei bur ikkje er ei bygd, men ein landsby, og dei kan ikkje bli samde om a- eller i-endingar. Difor er det på skulen paralleller som heiter a- og i-klasser. Eg trur kan hende at bodskapen til forfattaren går rundt dette at nynorsken er eit lite språk, og om det skal overleve, må ein kan hende ikkje krangle om småtinga, men verta samde om å bruke og synleggjera nynorsken mest mogleg, anten ein skriv konservativt nynorsk eller meir avslappa nynorsk.

Forfattaren skriv, etter kva eg kan sjå, eit avslappa, dialektprega(?) nynorsk. Han brukar til dømes ord som ”først, den (der ein elles brukar han, ho eller det – etter kva det peikast attende på), gjenfortalte, tar, tilbake, fra, igjen, da, sånn, utgitt.”
Kapitlet som byrjar på s 116 heiter «Det vakkar på seg.» Vakke er eit ukjent verb for meg, og det står heller ikkje i nynorsk-ordboka – difor sluttar eg at forfattaren brukar dialektord der han finn det brukeleg.

Eg tykkjer denne romanen er annleis – den skil seg ut i positiv forstand – for det kvikkar alltid opp med noko humoristisk, noko å le av. Samstundes er det ofte slik at humor fører med seg avstand, og det er vel det einaste eg tykkjer trekkjer noko ned for boka – eg blir av og til usikker av humoren. Er forfattaren verkeleg glad i nynorsk og nynorskfolk? Er han verkeleg glad i bygdenoreg og bygdefolk, eller gjer han narr av dei? Ler han av dei, eller med dei?