tirsdag 20. desember 2011

TEMA 1: Tanker om litteraturkritikk, bokomtaler og anmeldelser

For en stund siden kom jeg over en morsomhet på facebook – det var noen som stilte et spørsmål:
Er bibliotekarer mislykkede forfattere? 
Svaret var: Nei, det er litteraturkritikere som er mislykkede forfattere. Bibliotekarer er mislykkede litteraturkritikere!
Jaså, ja – bibliotekarer er og skal være nederst på rangstigen, altså…
Men spøk til side: Mange bibliotekarer er faktisk kvalifisert til å mene og snakke/skrive om litteratur. Kanskje til forskjell fra litteraturkritikere er bibliotekarenes oppgave å få folk til å lese, gjerne ved å gjøre dem oppmerksom på bøkene som ikke omtales oftest og mest i aviser og andre media.
Og hva er så litteraturkritikernes oppgave? Det er ikke sikkert det er noe entydig svar her, men jeg tror de kan ha som et overordnet mål å bidra til at et lands litteratur skal bli best mulig, og få fram i lyset de som best fortjener det?
Ved å bli kritisert og få påpekt mangler kan de som lager litteraturen (forfatterne med god hjelp fra forlagene) få noe å strekke seg etter, og kanskje gjøre ting enda bedre neste gang.
Eller skal anmelderne gi forbrukerinformasjon om litteratur? Kanskje du som leser innlegget mitt har en formening?

På bloggen min skriver jeg omtaler av bøker jeg har lest. Ja, jeg liker å kalle innleggene mine omtaler, for da føler jeg meg fri til å skrive akkurat så nøye eller overflatisk jeg vil, men jeg må nok gå med på at det jeg bedriver på lesebloggen min er en form for litteraturkritikk. Jeg gjør klart under overskriften Om Randi at jeg med årene har fått et skriverperspektiv som leser av bøkene jeg omtaler. Ting jeg påpeker og pirker på går kanskje over hodet på folk som ikke skriver selv, men jeg forsøker å begrunne og forklare på en slik måte at det i alle fall kan være begripelig for alle – selv om det kanskje ikke er like interessant for hvermansen å bry seg slik om detaljene.

Mange synes ikke at forfattere skal skrive litteraturanmeldelser, siden litteraturnasjonen Norge er så liten, og man fort kan regnes som inhabil – det er ikke bra om man anmelder folk man kjenner, eller har samarbeidet med profesjonelt. Ett eksempel er Knut Faldbakken, som anmeldte Levi Henriksens nyeste roman – og Faldbakken hadde tidligere hatt rollen som konsulent for Henriksen. Dette var det en del som reagerte negativt på, og jeg kan være enig i at dette ble et litt for tett forhold – siden Faldbakken er profesjonell kritiker.
På bloggen gjør jeg akkurat som jeg vil, men jeg vil fortelle om forholdet jeg har til forfatteren jeg omtaler, hvis jeg har noe forhold – for slike ting synes jeg man kan være ærlig rundt, slik at leserne av omtalene får legge til og trekke fra, etter hvilken retning de tror forbindelsen mellom anmelder og forfatter kan slå ut.
Jeg synes for øvrig det er fint at folk som har greie på litteratur, anmelder litteratur. Av og til kan kanskje profesjonelle litteraturkritikere bli vel teoretiske og virkelighetsfjerne, der bibliotekarer og andre litteraturformidlere kanskje har en mer praktisk/jordnær tilnærming, i forhold til at litteraturen de leser og omtaler til syvende og sist skal kobles til lesere, kanskje nettopp med bibliotekarenes/formidlernes hjelp.

Kvaliteten på anmeldelser i media varierer sterkt. Noen nøyer seg med å gjengi et grundig, nesten detaljert handlingsreferat. Det er ikke særlig smart, synes jeg – de røper gjerne det som er selve spenningsmomentet for en leser – nemlig: hva skjer? Hvorfor skal vi andre lese boka da, når anmelderen har gitt oss et (altfor) grundig resymé?

Andre anmeldere er nyttige idioter for forlag eller bokhandlere – de kommer med utsagn av typen ”Løp og kjøp!” eller ”Denne boka må under alles juletrær i år!” Og fremdeles uten å vurdere eller grunngi hva som gjør boka bra – hvor troverdig er det?
Ett eksempel her er Dagbladets omtale av Torkil Damhaugs ”Ildmannen”. «Denne mannen hører hjemme under juletrærne» (Jeg så for øvrig at noen hadde lagt på en kommentar om at det var vel strengt tatt boka til Damhaug, ikke Damhaug selv som skulle under juletrærne…)
«Sterk kandidat til årets beste norske krim» står det også. Da antar jeg at artikkelforfatteren har lest alt det som har blitt utgitt av norsk krim i år – så han vet nok om årets norske krimproduksjon til å sammenligne?
Kanskje kulturredaktørene i avisene rundt om kunne passe litt bedre på hva litteraturanmelderne driver med, og sørge for større profesjonalitet i det som blir levert?

Vi liker god litteratur, vi liker høye salgstall – det er gode nyheter. Da NRK1 i Dagsrevyen hadde to store oppslag om Lars Myttings salgssuksess «Hel ved» i løpet av samme uke - visste da NRK at de med dette var med på jobbe fram et enda større salg av boka?
Er NRK klar over at det å invitere populære forfattere til å delta i Skavlan eller gladoppslag i Lørdagsrevyen, er med på å markedsføre og fremme salget av forfatternes bøker?
Av og til er det som om media og forlag gjensidig mater hverandre i et slags symbiotisk forhold. Forlagene har gladnyhetene om de store opplagene, media tar imot med åpne armer og sprer det glade budskap – noe som igjen skaper større salg og nye overskrifter.
Jeg vet ikke om det forholder seg slik – men jeg får en følelse av at bestselgere står for stadig større del av boksalget i landet vårt, de leses og omtales mer. De andre – som er de fleste – fryser og tørker bort i skyggen av de stadig større bestselgerne. Alle (forlag, media, lesere og potensielle lesere) lar bestselgerne få vokse, vi lesere suggereres til å ville ha bestselgerne vi også. En bestselger er kanskje et godt produkt, men mest av alt er det et godt solgt produkt.
Litteraturkritikken kunne være en motvekt mot det ensidige skrytet og maset om hva du skal lese hvis du vil følge med, for å kunne regnes som en oppegående i kulturkjennergjengen. Kritikere kunne nyansere bildet av bestselgerne, ved å lete etter og påpeke mangler hos dem. Kritikere kunne også trekke fram andre forfattere og bøker, vise at det finnes annet å lese, som kan være akkurat like bra – og kanskje bedre – enn de som selger aller mest.

Men vi er ikke så glad i de kritiske røstene, er vi vel? Hvis du fulgte med på for eksempel årets utgave av Idol – la du merke til hvordan publikum buet når en av dommerne påpekte noe de mente ikke var helt på topp, for eksempel dårlig intonering, liten innlevelse, liten tilstedeværelse? Dommerne påpekte dette fordi de ville hjelpe utøveren, heve nivået, trekke ut mest mulig av potensialet artisten hadde, men den alminnelige publikummer vil bare høre skryt og ros, ikke innvendinger.
Er det slik med litteraturkritikken også? Blir de negative kritikkene buet til eller ignorert, mens de positive blir spredt videre, kanskje i form av at forlagene sakser panegyriske linjer og bruker i videre markedsføring av bøkene? Det er gøy å bli sitert, og som anmelder kan man kanskje få et navn på den måten – vi gir vel blaffen i om også vi blir nyttige, salgsfremmende idioter for salgsmaskinen?

Få høre hva du synes:
Hva synes du om kvaliteten på dagens litteraturkritikk? 
Hva ser du som litteraturkritikkens viktigste oppgave?

6 kommentarer:

  1. Dette innlegget fortjener en mer veloverveid kommentar enn jeg er i stand til å gi deg nå, men jeg ville bare vise at jeg har lest og likt. Takk for at du ga meg noe å gruble på :)

    SvarSlett
  2. Takk for kommentaren, ellikken! Jeg er heller ikke ferdig med å gruble på dette, og er spent på å få høre hva andre tenker. Håper du kommer tilbake med mer når du er klar for det! :-)

    SvarSlett
  3. Spennende innlegg, Randi. Jeg tror det er nokså delte meninger om hva som er litteraturkritikerens oppgave, og at det varierer ut fra hvilket medium det anmeldes i. Noen heller kanskje mot ren forbrukerinformasjon fordi det er det leseren ønsker? Her går det kanskje også et skille mellom kritikken av smal og bred litteratur.

    Det du er inne på med kort handlingsresymé og en avsluttende linje hvor boken anbefales (gjerne ledsaget av terningkast), går jeg ikke med på å kalle litteraturkritikk, selv om avisene anser det for å være det. Når man ikke vurderer noe som helst, har man heller ikke anmeldt. Men dette er avisenes/redaktørenes ansvar først og fremst, siden litteraturkritikerne jobber innenfor rammer de selv ikke har definert. Så jeg tror ikke kulturredaktørene nødvendigvis er de riktige til å "stramme opp" anmelderne når det gjelder dårlige anmeldelser.

    At forfattere ikke burde anmelde bøker, er jeg helt uenig i. En ting er at forfattere gjerne er svært kompetente lesere, men man ville dessuten fått problemer med å få tak i nok gode kritikere hvis forfattere ikke anmeldte. Men som forfatter bør man også avstå fra å anmelde bøker av forfattere man kjenner eller har et eller annet forhold til, som du nevner i eksempelet Faldbakken-Henriksen. Som konsulent er man involvert i prosjektet, med alt det medfører av eieforhold og engasjement. At man da skal anmelde resultatet i tillegg, nei, det går ikke. Likevel er det ikke det verste eksempelet jeg har hørt. Jeg vet om et par tilfeller hvor én forfatter har hatt noe utestående med en annen, og tar hevn gjennom anmeldelsen ved å slakte boken. Da undergraver man virkelig sin egen virksomhet.

    Jeg ble litt overrasket over det du skriver avslutningsvis om kritiske røster, for jeg har et annet inntrykk. Jeg synes mange kritikere både slakter og kritiserer underholdningslitteraturen som ikke holder mål (f.eks. Luremus-debatten og Ambjørnsens terningkast 1). Men når Solstad og Knausgård og andre "store" forfattere skal anmeldes, har jeg inntrykk av at det er på med silkehanskene og frem med forbeholdene.

    Jeg tar det som et godt tegn at vi har forskjellige inntrykk av tendensene, for da er realiteten kanskje ikke så dyster som vi tror. (Eller den er verre...:-))

    SvarSlett
  4. Takk for en velfundert kommentar, Line.
    Luremus-debatten og den angående Ambjørnsen har jeg fulgt bare overflatisk, men disse kan vel være eksempler på at rene SLAKT alltid vekker debatt og motstand. Dersom man mener at ei bok er dårlig, kan man si fra om det uten å ta fram slaktekniven, tenker jeg. Det er måten man sier det på, og at synspunktene bør grunngis.
    Noen av motinnleggene kan vel også ses på som ”buing” og ”Ut med dommeren!”-tilrop? Men her er det gjerne måten kritikken presenteres, som innholdet i den, som vekker reaksjoner.

    Silkehanskene er mange ganger på – der er jeg enig. Etablerte, godtselgende forfattere blir sjelden pirket på – dette har jeg sett mange eksempler på, og ikke minst innen underholdningslitteraturen. (Jeg tenker på krim og spenning.) Men er ikke dette nettopp et tegn på at kritiske anmeldelser er sjeldne, og kanskje er det slik fordi de ikke ”er ønsket”?

    Til hvem som er ansvarlig for at anmeldere får lov til å gjøre slett arbeid skjønner jeg ikke helt hva du mener med motsvaret ditt. Ligger ikke litteratur under kulturredaksjonene? Disse redaktørene definerer vel hvilke rammer anmelderne skal jobbe innenfor, eller er jeg helt på jordet? ”Stramme opp” er kanskje feil formulering, men noen kunne vel definere mål og rammer annerledes, og derved jobbe fram bedre anmeldelser? Eller er det slik at vi bare skal være glad til, for at det overhodet finnes bokomtaler i norske aviser?

    SvarSlett
  5. Du skrev: Kanskje kulturredaktørene i avisene rundt om kunne passe litt bedre på hva litteraturanmelderne driver med, og sørge for større profesjonalitet i det som blir levert?

    Mitt poeng var at det er nettopp kulturredaktørene som må gå noen runder med hvilke rammer anmelderne får mulighet til å arbeide innenfor. Når anmeldere leverer knappe og dårlig begrunnede anmeldelser er det neppe fordi kulturredaktørene ikke passer på, men at anmelderne har utført jobben slik de er blitt bedt om. Den dårlige kvaliteten kan f.eks. skyldes at de ikke får lov til å arbeide grundigere på grunn av knappe deadliner og liten plass. I så fall mener jeg det er kulturredaktørene som må svare for kvaliteten, for problemet er ikke nødvendigvis at ikke anmelderne ønsker eller er i stand til å levere bedre tekster. Jeg tror vi er enige, mitt poeng var bare at kritikken i første omgang bør stiles til redaktørene, ikke anmelderne. Da tenker jeg på den generelle kritikken, ikke den som gjelder enkeltanmeldelser.

    Håper det var oppklarende!

    SvarSlett
  6. Ja, Line - det var oppklarende. Jeg ser det slik at vi da på en måte er enige. Redaktørene er ansvarlige, enten de må gi bedre/klarere rammer for at anmeldelsene skal bli bedre (slik du mener), eller de må stramme inn tøylene - der de kanskje lar anmelderne løse oppgavene litt for enkelt uten at det får konsekvenser. Det vi kanskje er litt uenige i, er hva de dårlige anmeldelsene i hovedsak skyldes; dårlige rammevilkår, eller dårlige anmeldere. En kombinasjon, kanskje?

    SvarSlett