tirsdag 13. desember 2011

«Pepperkakehuset» av Carin Gerhardsen

Utgitt av Vigmostad & Bjørke 2008
Oversatt av Henning Kolstad

I denne kriminalromanen stifter vi aller først bekjentskap med Thomas, som var et stakkars mobbeoffer da han var liten og gikk i førskole. Som voksen møter han tilfeldigvis igjen Hans – en av plageåndene fra førskolen – følger etter ham og ser ham gå inn i et hus…
Hans kommer aldri ut igjen fra huset – ikke i levende live – og politimannen Sjöberg settes på saken.

Jeg har sansen for psykologisk krim, der årsaken til og bakgrunnen for forbryterens onde gjerninger antydes, tas opp til ”diskusjon” eller delvis forklares. Jeg likte også opptakten til romanen, der vi får innblikk i Thomas’ barndom, blir opprørt og på en måte ønsker at noen skal få svi for det fæle som skjedde.

Dessverre synes jeg romanens ide ikke blir tatt godt nok hånd om, og det mangelfulle språket gjorde boka treg å komme gjennom. Etterforskningen redegjøres det for på en knusktørr og omstendelig måte som får meg til å huske hvorfor jeg av og til synes krim kan være noe av det mest kjedelige lesestoffet som finnes. Politimannen Conny Sjöberg tar opp telefonen, drar hit og dit, snakker med den ene først og deretter en annen, spør om ditt og datt, og det er da fint lite av betydning som kommer fram?
Jeg gjengir et eksempel på et avsnitt som fint kunne vært strøket, uten at romanen hadde tapt seg – snarere tvert om:
«Han slo seg ned ved skrivebordet, løftet telefonrøret og slo nummeret til Westmans mobil. Hun svarte nesten med det samme, og Sjöberg spurte henne hvem i telefonselskapet hun hadde snakket med om telefonjournalen. Hun ga ham de opplysningene han trengte, og han forklarte at han gjennom mange år hadde erfart hvor nødvendig det var å stå på hvis man ville ha noe utrettet i slike sammenhenger. Petra Westman lo respektløst av sin utålmodige overordnede og ønsket ham lykke til. Han ønsket henne det samme og ringte politiets kontaktperson i telefonselskapet. Det viste seg å være en dame med Göteborgsdialekt, og hun bedyret at hun satt med opplysningene foran seg og akkurat skulle til å fakse dem til politiet. Han byttet den myndige kriminalkommisærstemmen med en mildere og mer menneskelig variant, unnskyldte seg for bryderiet han sikkert hadde forårsaket, og takket for hjelpen. Så gikk han ut i kopieringsrommet og ventet til faksen begynte å surre og de etterlengtede papirene ble spyttet ut av maskinen.»
Boka har mye utenomsnakk – det gjøres rede for mat som spises, innredning i boligene man kommer til og klær folk har på seg. Noe kan være fint for å tegne miljøet, men her virker det mange ganger påklistret og overdrevet.

Jeg overraskes til slutt, da morderen blir avslørt, men det er mest fordi forfatteren – etter min mening – nærmest har lagt ut ”falske spor”. Jeg sitter ikke igjen med tanken ”Oi, så fiffig!”, i stedet kjenner jeg meg lurt.

Språket i romanen er ikke stort å rope hurra for. Jeg finner en del uttrykk som virker rare – som om man  bare direkte har gjort en fornorsking av de svenske, kanskje? – som s 22: ”fullt oppvokste hager”, s 25: ”fotriktige innesko”, s 36: ”vi er på hilsefot”, s 50: ”nyblevne enken”, s 51: ”underrette enken”, s 55: ”hjemmegjort”.
Tidvis smøres det på noe voldsomt med adverb. Eksempel s. 30 ”totalt konsentrert” og ”sto i noe kolossalt”, s 31: ”skrikende behov” og ”morgenene var uutholdelige…”
Hadde dette vært avsnitt viet den fortvilte morderen kunne det vel passert, men det er faktisk beskrivelser av politimannen Sjöbergs strabasiøse hjemmeliv – han har hele fem barn, må vite.

Andre steder puttes det inn tomme småord som jo og nok. Eksempel s 14: «… og så var han jo ikke nødt til å gå med lue, men likevel… det der var nok ikke hovedårsaken. Det var ganske sikkert noe galt med personligheten hans allerede da. Som riktig liten gutt hadde han jo vært glad og utadvendt.»
Som jeg har vært inne på før, er det litt smak og behag det der med bruk av småord, men jeg synes ofte de modererer og gjør betydninger slappere.

Det skilles ikke særlig godt mellom fortid og fortid av fortid i denne romanen, og når det fortelles en god del om ting som har foregått før romanens tid, blir det mye tidsrot.
Eksempler:
S 12: «I dag holdt han faktisk på å bli budt på bløtkake på jobben.» Riktig skulle vært: ”I dag hadde han faktisk holdt på å bli budt…”
S 13: «Moren døde da han var ganske liten, faren var skiftarbeider på et trykkeri…» Her skulle det stått: ”Moren hadde dødd da han var ganske liten, faren hadde vært skiftarbeider…”

Dialogene flyter ikke spesielt godt, og av og til føles det rett ut useriøst, som s. 177 der politimennene Sjöberg og Sandén snakker sammen, og Sjöberg sier både ”Ikke kødd” og ”Din tullebukk” til kollegaen sin. Og s 218: ”Har du driti på draget nå igjen?”
Vi skjønner at de har en uformell omgangstone, men dette var kanskje i overkant umodent?

«Pepperkakehuset» er en kriminal jeg tror mange har likt, jeg har i alle fall hørt andre snakke om den i positive ordelag, men for meg ble det for mye som trakk ned.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar