søndag 4. desember 2011

«Fittekvote» av Axel Hellstenius & Morten Skårdal

Utgitt av Cappelen Damm, 2010

I denne ungdomsromanen blir vi kjent med Victoria og kjæresten Christian. Christian reiser til Rena der han skal delta på opptaksprøve til befalsskolen. Victoria følger ham dit, men på veien har hun en overraskelse til ham: Hun har nemlig også søkt om opptak, og skal delta på samme opptaksprøve. Blir ikke det fint – så slipper de å bli atskilt for lange tider?!
Det viser seg at Christian ikke blir særlig glad for Victorias overraskelse. Det er ikke tillatt å ha et forhold til en annen elev på skolen, hevder han, og kanskje mener han også at jenter ikke har noe i forsvaret å gjøre – at uten kravet om en viss kvinneandel (= fittekvote) hadde det ikke vært jenter i forsvaret i det hele tatt? Han forsøker å overtale Victoria til å reise hjem, men hun velger å bli med på opptaksprøva likevel. Er hun motivert nok til å ha noe i forsvaret å gjøre? Og vil forholdet til Christian tåle påkjenningene det utsettes for?

Først litt om tittelen:
Normalt er jeg ikke veldig glad i titler som spekulerer i å sjokkere, vekke oppsikt, eller hva det kan være som gjør at forfattere velger å bruke denne typen ord i tittelen på boka si. Men når det gjelder akkurat denne romanen, synes jeg tittelen passer og fungerer, siden den er med på å slå an romanens tone, som gjenspeiler tonen som (trolig) hersker i et mannsdominert miljø som forsvaret har.

Det er Victoria som forteller i boka, og til tider synes jeg kanskje hun framstår vel mye som en mann i kvinnekropp, i den forstand at jeg ikke føler det er like troverdig hele veien hva hun tenker, sier og gjør. Men så er det samtidig tydelig av Victoria er ei ”guttejente”, som liker å trene, være fysisk aktiv og holde seg blant guttene, så kanskje det rå, direkte språket ikke er så usannsynlig likevel.

Språket i boka er direkte, muntlig, enkelt og av og til bikker det over mot lettvint, raskt og regelrett slurvete. Omtrent som jeg forestiller meg språket i ukeblad beregnet for hardbarkede menn – røft, rett på, og ”er det så nøye, da – alle skjønner jo hva jeg mener?” 
I starten syntes jeg boka ble noe skjemt av hastverksspråket, men enten vente jeg meg til det i fortsettelsen, eller språket bedret seg utover i boka, eller jeg ble rett og slett så fenget av handlingen at jeg glemte språket.

Innledningsvis virker det som om forfatterne ikke greide å bestemme seg for om boka skulle skrives i nåtid eller fortid.
S. 9 brukes nåtid: «Mange av de eldre damene betrakter meg mens jeg jobber her. Ofte merker jeg misunnelse og sjalusi i blikket deres
S. 10 fortsetter nåtid, for plutselig å gå over i fortid: «Hun trakk stadig leppene ned, og grimasene avslørte…»
Ellers slurves det med bruk av fortid kontra fortid av fortid, som for eksempel s. 54: «Støvlene, som var svarte og blankpussede da de ble snørt på…» Det skulle stått: ”Støvlene, som hadde vært svarte og blankpussede da de hadde blitt snørt på…”
Eller s 140: «Den alltid utadvendte Eriksen spurte hvordan de to traff hverandre,…»
Riktig skulle vært: ”… Eriksen spurte hvordan de to hadde truffet hverandre…”

Jeg finner noen klisjeer, som sixpack-magen til Christian (s 17), brede skuldre har han selvfølgelig (s 18), men det står også: «Men heldigvis hadde kroppen hans fortsatt noe av det spinkle og sårbare jeg falt sånn for første gang han stod naken foran meg.» For jenter ser selvfølgelig ikke bare på musklene til mannfolkene – de leter etter noe mer, noe mykt, hos partneren sin.
Dette er også et eksempel på manglende fortid av fortid, for her skulle det stått: ”… spinkle og sårbare jeg hadde falt sånn for første gangen han hadde stått naken foran meg.”

Jeg finner enkelte uttrykk som ikke virker veldig gjennomtenkte:
Eks. s 11: «Jeg rakk så vidt å nikke før far og sønn braste inn i salongen og fylte den med testosteron og lukten av dyr after shave

Eller s 18, der Victoria våkner med bakrus: «Tequilaen og den jævla bloody mary-en flyttet seg til bakhodet da jeg stavret bort og åpnet klesskapet.»

Eller s 133: «Salimi fleipet mye med sitt opphav
Her menes det at Salimi fleiper med at han er av pakistansk opprinnelse, men slik setningen er formet, kunne det like gjerne bety at han fleipet mye med foreldrene sine.

Selv om jeg ikke ble imponert over språket i boka, synes jeg for så vidt det står i stil til tema, persongalleriet og miljøet. Uansett er jeg ganske sikker på at både gutter og jenter vil like og bli oppslukt av handlingen som er spennende presentert og bygd opp – de færreste som velger denne boka vil vel bry seg så mye om språket fortellingen presenteres i. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar