torsdag 22. desember 2011

«Dødens skygge. Skorpionen : bind I» av Jacob Weinreich

Plott og idé: Jacob og Martin Weinreich
Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Gyldendal 2011

 Ida har denne høsten begynt på videregående skole, uten å være topp motivert. Hun har en ekstrajobb på hotell ved siden av skolen, og en kveld hun er på jobb havner hun midt oppi en farlig hendelse på et av hotellrommene. Hun redder en ung mann ved å gi angriperen hans et velrettet karatespark, og hjelper ham med å rømme unna de bevæpnede mennene som er etter ham. Den unge mannen heter Daniel, og dette blir starten på et bekjentskap/vennskap. Hun kjenner en dragning mot ham, og de innleder etter hvert et slags forhold. Idas mors kjæreste, Erik, arbeider i politiet. Han sier til Ida at hun bør ligge unna Daniel – han er under oppsikt av politiet for ulovlig aktivitet. Men hører hun på Erik?

Denne spenningsromanen for ungdom er forholdsvis kort (195 s) og lettlest. Ekstra lett går det siden teksten er satt med halvannen linjeavstand. Fortellingen har bra driv, og gir deg lyst til å sluke boka fort. Språket er greit, men enkelte passasjer virker mindre gjennomarbeidet. Jeg synes særlig det gjelder scenene der spenningen trekkes opp – her blir noen setninger korte, noe som gir følelse av tempo, men jeg synes ikke forfatteren strammer nok inn i forhold til hvor han har fokuset. Eksempel s 29-30, Ida og Daniel har nettopp unnsluppet kjeltringene på hotellrommet, men forfølges: 
«”Ned den lille trappen der!” Hun pekte. Den unge mannen fulgte bare etter. Han hadde tilsynelatende akseptert at det var hun som bestemte, fordi hun var kjent på stedet. Eller så var han så redd at han ikke hadde overskudd til å blande seg inn. Nå var de fremme ved ei ny dør. Et øyeblikk var Ida redd for at den skulle være låst. Hun hadde ingen nøkler til døra. Men heldigvis var den åpen, og de skyndte seg inn. De kom inn i et trimrom. En eldre dame satt på en ergometersykkel inne i hjørnet. Hun smilte fornøyd og vinket til dem. Ida og den unge mannen styrtet gjennom rommet og fant fort en utgang i den andre enden. I neste øyeblikk sto de ute i en korridor
Den smilende damen på ergometersykkel satt der sikkert, og Ida rakk muligens å reflektere over hvorfor Daniel lar henne lede an, men dette avsnittet burde vært kortet ned og strammet inn, slik at vi fikk enda sterkere følelse av å sitte med hjertet i halsen, engstelige for om det unge paret skal greie å komme seg unna.

Ett eksempel til på at forfatteren ikke holder fokus slik han skal: S 109 får vi en miljøbeskrivelse: «Solen skinte fra en klar, blå himmel. Bare noen få, nesten gjennomsiktige skyer var å se. Det luktet blomster og nyslått gress. To gutter spilte tennis litt lenger nede i veien. De hadde bundet en grevlinghund til en lyktestolpe. Den gjødde som om den gjerne ville være med.»
Det er helt greit med miljøbeskrivelser og at det inngår noen statister i fortellingen – som de to guttene og hunden – men forfatteren må skjønne at vi glemmer disse like fort som handlingen trekker oss videre og forbi disse statistene. Når guttene og hunden dukker opp igjen på s 116, har jeg ganske riktig glemt dem, siden det har skjedd dramatiske ting i mellomtiden som har tatt all konsentrasjon: «Tilbake ved bilen stoppet Ida og bare nøt å puste inn den friske luften. Guttene hadde sluppet grevlinghunden løs nå, og den fór rundt etter tennisballen
Jeg måtte bla tilbake for å huske, enda jeg skjønte vel egentlig at dette ikke hadde noen betydning for historien jeg fulgte.

Mer pirk:

S 31: «De kunne så vidt skimte den store komfyren og alle hyllene og reolene med kasseroller…» Hyller og reoler regnes vel i mange tilfeller som synonyme, så dette blir litt smør på flesk.

S 33: «Plutselig hørte hun at hun ropte: …»
Det er bare en ”hun” til stede, nemlig Ida, så jeg skjønner at hun her blir overrasket over sitt eget utbrudd, men jeg synes likevel at dette kunne uttrykkes bedre, med for eksempel: ”Plutselig hørte hun seg selv rope…”

S 35 gjengis forklaringen Ida ga til sjefen sin på hotellet, da han lurte på hvor det hadde blitt av henne den dagen hun hadde havnet i trøbbel og flyktet sammen med Daniel. Denne forklaringen synes jeg er såpass svak både i innhold og presentasjon – hva med å droppe den helt og bare referere at Ida ga sjefen en falsk, kanskje litt usannsynlig forklaring, som han likevel sa seg fornøyd med?

S 33 kommer ordet ”tydeligvis” to ganger ganske tett på hverandre: «Fyren hadde tydeligvis ikke regnet med at hun skulle reagere på den måten. Blikket hans flakket. Tusen tanker fór tydeligvis gjennom hodet hans.» Dette kunne forfatteren (eller oversetteren?) variert.
Det samme gjelder s 45: «”Kommer du på introfesten på fredag?”» Den ene på-en kunne rett og slett vært sløyfet, slik at det sto: ”Kommer du på introfesten fredag?”

Jeg finner noen tilfeller av manglende fortid av fortid.
Eksempel s 40-41: «Hva var det egentlig som skjedde i går? Var alt sammen bare noe hun hadde drømt?»
Her er ikke samsvar mellom første og andre setning; riktig skulle vært: ”Hva var det egentlig som hadde skjedd i går?”
S 137 forteller Ida om noe som har hendt før – at hun var litt sammen med en gutt som het Alexander. I starten angis dette riktig med fortid av fortid: «Ida hadde aldri hatt noen ordentlig kjæreste. Det nærmeste hun hadde vært, var nok Alexander i begynnelsen av niende. Det hadde vært på kino sammen et par ganger, og én gang hadde de ligget sammen.» For så plutselig å bli til ren fortid: «Det var andre gang for Ida. Det var først og fremst et kick…» Riktig skulle vært: ”Det hadde vært andre gang for Ida. Det hadde først og fremst vært et kick…”

S 193: «De satt inne i forsetet nå
Med denne setningen er det noe som skurrer. Man sitter ikke inne i et forsete, men man kan sitte inne i en bil, på/i forsetet, eller man kan rett og slett sitte i forsetet på bilen.

Disse språklige tingene er ikke ”farlige”, men for meg er det et tegn på at teksten kunne vært enda bedre gjennomarbeidet. Jeg tror ikke det skorter på ferdigheter og kunnskaper, men muligens på tiden? Fort skal det gå. Da er det godt at oversetteren har stor kapasitet. På hjemmesiden til Norsk oversetterforening fant jeg denne oversikten som viser at Bjørnson har oversatt hele 19 titler i 2011. Noen av disse er tynnere barne- og ungdomsbøker, men andre er solide mursteiner, som Nessers siste. Når hun arbeider i dette tempoet, skjønner jeg at språket ikke kan bli like gyllent hele veien.

Innvendingene til tross – boka er spennende og har bra driv. At en del av det som foregår virker usannsynlig, ødelegger ikke spenningen. Jeg tror det vil være mange unge som kommer til å like denne spenningsromanen, som altså er første bind i en serie.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar