torsdag 3. november 2011

«Ismannen» av Anders Bortne

Utgitt av Tiden, 2011

Anders Bortne (f 1973) debuterte i 2005 med romanen «Et bra band». I 2008 ga han ut en novellesamling med tittelen «Natt’a der oppe, natt’a der nede», og nå foreligger hans andre roman - «Ismannen».
Jeg har tidligere lest novellesamlingen hans, men dette var før jeg begynte å blogge, så det er dessverre ikke mange detaljer jeg husker av den. Det jeg husker er at jeg likte det jeg leste. Enkelte av novellene engasjerte stort, og jeg syntes Bortne skrev godt.
«Ismannen» ble jeg oppmerksom på etter Solgunns blogginnlegg forrige måned.

12-åringen Marius forteller i «Ismannen». Han er en gutt litt utenom det vanlige. Han er ekstremt skoleflink, og med få venner. Moren har vært syk – en kreftsvulst ble operert ut av hodet hennes for en tid tilbake, mens faren har en spesiell og oppslukende hobby, ved siden av at han kjører ut mat til eldre, hjelpetrengende mennesker. Faren har nemlig evnen til å holde seg varm og levende, selv om han er nedsunket i is og isvann i lengre tid. Faktisk innehar han verdensrekorden i isbading. Han beskriver det som at han styrer kroppstemperaturen med viljen – ved hjelp av en slags indre, mental termostat.
Faren har tydelig en rastløsthet i seg; stadig er han på jakt etter nye rekorder å sette, nye prosjekt å hive seg uti. Det er som om han ikke enser konas strev for å holde familien samlet, eller bryr seg om at han setter familiesamholdet i fare, ved å risikere både helse og økonomi på å sette rekorder. Marius beundrer både moren og faren, og forsøker så godt han kan å tekkes begge.

Romanen er engasjerende, velskrevet, med et interessant og troverdig persongalleri, og det er ting både til å le og gråte av underveis. Historien kan leses i flere lag; jeg tror jeg kommer til å bære bokas ide i meg – lenge – siden den ga meg mange tanker jeg kan spinne videre på.

Boka er ført i et lett og behagelig språk – her kan man slappe av, la korrekturleseren i seg hvile, og gi seg helt hen og leve seg inn i historien. Det er bare ett lite moment jeg har merket meg, og det er at forfatteren i noen få tilfeller kunne ha luket enda mer av de ubetydelige småordene.
Jeg skal vise hva jeg mener med noen eksempler:

S 50: «Jeg følger han ut på trappen, ser han sette seg inn i den møkkete pickupen han alltid kjører rundt i.»
Her kunne det stått: ”… ser han sette seg i den møkkete pickupen…”

S 66: «Hun stanser opp brødsmøringen og gir meg blikket, de harde, brune øynene som sier at de ikke tror på meg
Her kunne det stått: ” … øynene som sier at de ikke tror meg.”

S 76: «Han kjøper en grillpølse, som jeg sluker i meg
Hva med å kutte dette ned til: ”… som jeg sluker.”

S 160: «Skjorten hans er kneppet skjevt og skjegget står ut til alle kanter
Jeg foreslår: ”…. skjegget står til alle kanter.”

Dette er jo bare pirk, men for meg kan fjerning av slike småord få teksten enda renere og mer kompakt.

Jeg anbefaler denne boka på det varmeste (eller kaldeste!, hvis du som Ismannen foretrekker kulde framfor varme) – og venter spent på hva mer vi får av engasjerende, tankevekkende lesestoff fra Anders Bortne.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar