onsdag 9. november 2011

«Ildmannen» av Torkil Damhaug


Utgitt av Cappelen Damm 2011

Jeg har før lest kriminalromanene ”Se meg, Medusa” og ”Døden ved vann” av samme forfatter. Gode bøker som gjorde at jeg hadde ganske høye forventninger til årets bok, ”Ildmannen”.

Dessverre ble jeg skuffet over denne – som forlaget presenterer som en thriller. Verken språk eller komposisjon virker optimalt gjennomarbeidet etter mitt syn, og jeg undres over om forlaget har hatt det litt for travelt her, og skrudd ned på kvalitetskravene for å få boka fort ut, tidsnok til årets julehandel.

Bokas handling er fordelt på tre tidsrammer – først et kort kapittel fra 1970-tallet, deretter to lange deler: Del I fra april 2003 og Del II fra april 2011.
Jeg synes handling og persongalleri er komplekst – og det er vanskelig å gi noen smakebit av handlingen som kan pirre nysgjerrigheten, uten samtidig å fortelle for mye. Jeg gjengir derfor det forlaget har valgt å sette på vaskeseddelen:

Stallen på Stornes gård antennes, nærmere tretti hester brenner inne. I ukene som følger går også menneskeliv tapt under flere voldsomme branner i nærheten. Alle stedene som rammes er knyttet til brannstifterens bitre oppvekst. Samtidig treffer attenåringen Karsten klassevenninnen Jasmeen i hemmelighet. Men de klarer ikke å hindre at hennes norsk-pakistanske familie oppdager dem. Frykten for deres hevn leder Karsten til en gruppe som er samlet rundt et felles mål: å forsvare vestlig kultur mot det de anser som den islamske trussel. I denne gruppen befinner også brannstifteren seg.

Når det gjelder språket er det særlig en ting jeg synes trekker ned, og det er manglende klarhet i hva som skjer i fortellingens tid, og hva som har hendt tidligere. Det er en god del tilbakeskuing i boka, der fortid av fortid burde vært brukt. 
Jeg gir noen eksempler:
S 42: «Ikke noe av det han leste dreide seg om ham. Første gangen han tente på, gikk han på barneskolen
Her skulle det stått: ”Første gangen han hadde tent på, hadde han gått på barneskolen.”

S 48: «Karsten stirret i pulten. Da han dro fra festen, var gulvet i gangen og stua dekket med glassbiter og skum fra brannslokkeren…»
Riktig skulle vært: ”Karsten stirret i pulten. Da han hadde dratt fra festen, hadde gulvet i gangen og stua vært dekket med glassbiter og skum…”

S 61: «Det var ingen barnehagen på denne tida. For tolv timer siden var huset fullt av barn
Det skulle stått: ”… For tolv timer siden hadde huset vært fullt av barn.”

S 426: «Etter minnestunden den gangen hadde Elsa Wilkins dukket opp i rekken av mennesker som ville si et eller annet trøstende. Hun presenterte seg som Adrians mor
Jeg mener det riktige skulle vært: ”… Hun hadde presentert seg som Adrians mor.”

Det kan jo være at forfatter og forlag synes det gis nok spor om hvilken tid vi befinner oss i, men jeg får en følelse av at man ikke har hatt helt kontroll på dette.

Enkelte ganger er det også brukt presens, i drømmer og gjenopplevelser av skjellsettende ting som hendte for lenge siden – men her merkes det tydelig at det er gjort bevisst.

Jeg finner også en del bilder jeg ikke synes fungerer spesielt godt, noe jeg også ser som et tegn på at teksten ikke er vasket tilstrekkelig.
Jeg gir noen eksempler:
S 225: «Det kjentes som om stemmen var flisete i kantene.»

S 285: «Av og til våknet han midt på natta, revet i filler av tanken på at han kunne komme til å miste Sara eller noen av barna. Som regel var det en drøm som hadde satt det i gang, og han ble liggende, hardt rammet, og visste…»

S 222: «Noen tynne nåler svevde i lufta da han gikk ut for å hente avisene, uvisst om det var regn eller harde snøfnugg.»

S 264: «Femten minutter senere avsluttet han med å ta en serie bilder av henne i den kjølige aprilettermiddagen og konstaterte at han fikk med yrnålene som glitret i det mørke håret

S 348: «… og det ørlille bittet i tonefallet røpet at hun ikke helt hadde tilgitt ham…»

S 386: Her snakker Adrian og Kai i telefonen:
«Pausen som fulgte nå var lang. Kai visste at Adrian alltid ble taus når han ble overrasket, at han trakk seg tilbake til nærmeste skjul, vurderte situasjonen før han kom ut og fortsatte framrykningen, eller trakk seg enda lenger vekk

S 419: «Gikk fram og tilbake langs brygga, tok inn på en kafé…»
Man pleier gjerne å si at man tar inn på hotell, men på kafé? – der ville jeg heller skrevet at han gjorde noe så enkelt som å gå inn på en kafé.

S 426: «Da hun skrittet nedover Grensegata…»
Jeg skjønner at forfatteren ønsker å variere og velger andre ord enn ”gå” – flere ganger i løpet av boka skritter personene. Jeg synes kanskje ”gå” fungerer bedre, og det finnes andre synonymer også, for eksempel: vandre, tusle, rusle, trave.

Når det kommer til handling og komposisjon, savner jeg at forfatteren har valgt seg én eller noen få tydelige hovedpersoner. Hvem er det viktig at vi skal følge, lære mest om og (kanskje) sympatisere med? Hvem er det egentlig vi skal heie på? Er det brannstifteren? Er det Karsten, som nokså tilfeldig havner i klemme mellom en gjeng voldelige pakistanere og en gjeng nasjonalpatrioter som vil bruke alle lovlige og ulovlige midler for å slå ned islam, som de ser som en trussel? Eller er det Karstens søster, som i bokas tredje del forsøker å finne ut hva som skjedde med Karsten, som bare forsvant sporløst? Eller er det journalisten Dan-Levi, eller politikameraten hans – Horvath?
Jeg synes persongalleriet er for stort, og de cirka 100 første sidene var slitsomme å komme gjennom – introduksjonen til romanen er altfor tåkelagt etter min mening. Jeg skjønner at det er gjort slik for at det skal være spennende, men jeg synes det mest av alt er forvirrende. Hvem er det egentlig som gjør hva, hvilke forbindelseslinjer har de ulike personene som dukker opp, og hva er den rødeste tråden i fortellingen?
Jeg synes en tydelig hovedperson og en tydeligere handling hadde gjort denne boka enklere og bedre. Slik det er lagt opp, med handling fra tre tidsepoker og altfor mange hovedpersoner, blir det for mye å holde styr på.

Jeg tror nok det kan finnes lesere som vil la seg begeistre, men for meg ble ikke dette den helt store leseopplevelsen.

2 kommentarer:

  1. Jeg skjønner godt at du ikke fikk noe ut av boka når det er denne type dissikering du driver med! Og du er ikke særlig ydmyk. Å tenke det er en ting, men å skrive "her skulle det stått" osv! Jeg mister munn og mæle. Men dette bare bekrefter min oppfattelse av bibliotekarer. Pirkete og detaljorienterte, uten sans for det litt uryddige og uoversiktlige og uten evne til å "go with the flow". Lykke til videre med lesingen din.
    Mvh Anette Ræstad

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Anette!
      Takk for en ærlig kommentar. Når du skriver at jeg ikke er særlig ydmyk, så mener du nok at jeg er frekk, og det kan godt være du har rett i det. I de konkrete tilfellene du nevner over - har jeg skrevet "skulle det stått" fordi jeg er temmelig sikker på at jeg har rett.
      Det kan være at mange bibliotekarer er pirkete og detaljorienterte; jeg kan ærlig innrømme at jeg kjenner meg igjen i den beskrivelsen - men du kan ikke skjære alle (hele yrkesgruppen bibliotekarer) over en kam. Det finnes mange bibliotekarer som ikke passer til den beskrivelsen du gir.
      Selv om jeg innrømmer at jeg er pirkete og detaljorientert, vil jeg ikke si at jeg mangler evnen til å gi meg over til en god historie eller la meg rive eller drive med. Som jeg har skrevet i beskrivelsen om meg (i forhold til denne bloggen) leser jeg med et skriveperspektiv. Etter å ha arbeidet med egne tekster kan jeg nesten ikke hjelpe for at jeg lettere oppdager mangler i andres tekster også. Av og til ødelegger det for at jeg kan la meg rive med av historier. Det kan ses på som en mangel ved meg (slik du kanskje gjør), men man kan også velge å se det som en ressurs. Jeg vet at jeg kan hjelpe til med å heve nivået i tekster/trekke ut større del av potensialet - men da må det tåles at jeg peker på svakheter og mangler. For denne konkrete boka du har reagert på omtalen av, er det for sent å gjøre endringer/rette opp - men kanskje kan andre skribenter forstå hva jeg mener og ha det i mente når de fortsetter sitt arbeid.
      Når dette er sagt vil jeg påpeke at det er ikke slik at jeg "ikke fikk noe ut av boka" Ildmannen - jeg skrev at det ikke ble den helt store leseopplevelsen. Jeg valgte å lese den fordi jeg har likt de andre bøkene av Torkil Damhaug. Jeg gikk i gang med Ildmannen og hadde ganske store forventninger, men så følte jeg altså at forventningene ikke ble innfridd.

      Slett