søndag 30. oktober 2011

«Mus» av Gordon Reece

Utgitt av Gyldendal 2011
Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Snart 16 år gamle Shelley blir plaget på skolen av sine tre tidligere venninner – som nå helt klart har endret seg til det verre og ”vokst fra henne”. 
Shelley tenker om seg selv at hun er ei mus – redd og liten forsøker hun å pile vekk og gjemme seg, i stedet for å stå opp mot de slemme og si fra at hun ikke vil finne seg i behandlingen de gir henne. En av plageåndene går til slutt så langt at hun tenner på Shelleys hår, og hun får brannskader i ansiktet. Episoden blir et vendepunkt – til nå har hun holdt mobbingen skjult – til og med for moren, men nå blir den synlig for alle. Shelley tror at etter dette vil de skyldige få sin straff, men ingenting kan bevises, så de går fri. 
Shelley tenker om moren at hun også er ei mus – hvorfor greier hun ikke å slåss for Shelley, lage bråk og skremme maktpersonene til å oppføre seg mer redelig?
Etter denne episoden slipper Shelley å dra tilbake til skolen. Hun og moren flytter et stykke utenfor byen, til et koselig hus som ligger landlig til, og Shelley får hjemmeundervisning. Fra nå av opplever hun livet som ren idyll.
Men dagen før Shelleys 16-årsdag hender det noe som presser henne og moren til det ytterste, og det viser seg at også mus kan opptre som villdyr…

Videre i dette blogginnlegget kommer jeg til å røpe mye mer av handlingen, slik at spenningen vil bli ødelagt for deg om du har tenkt å lese boka selv, bare så du er advart!

Åpningen av boka pirrer interessen. De slemme jentene som plaget Shelley burde virkelig få straff, tenkte jeg, og håpet det var den retningen historien ville ta. Jeg liker også godt måten teksten er satt, med halvannen linjeavstand. Det gjør teksten luftig, og behagelig å lese. 
Men etter en ganske spennende innledning, flater det ut, og så oppleves hele resten av boka som nokså ujevn. Forfatteren blir ofte refererende – det er mye som har skjedd før bokas handling tar til, som skal gjøres rede for; det blir litt oppramsende. Og han tværer på spektakulære hendelser etter at de har funnet sted, antakelig for at vi virkelig skal få smurt inn hvor fælt Shelley har det. Forfatteren må ha hatt et ønske om å skape troverdighet, men dessverre får han det ikke til. Det blir bare kjedelig, repeterende, masete – det føles som historien stadig mister tempo og går på tomgang. Forfatteren ville nok at Shelley skulle framstå som reflektert?, mens jeg finner henne stadig mer ufølsom og egosentrisk. Eller kanskje forfatteren mente å gjøre det slik? Ville han vise hvordan hendelsene virker inn på Shelley og fører til at personligheten endrer seg?

Dagen før Shelleys 16-årsdag skjer det altså noe fælt – en narkoman innbruddstyv vekker Shelley og moren midt på natta, binder dem, truer dem med kniv og rundstjeler dem. Han er ruset og sløv, men veldig skremmende. Han sjikanerer også Shelley – sier noe sånt som at han kunne tenkt seg et knull, men ikke med noen så stygg som Shelley.
Shelley lykkes i å komme løs fra repet hun er bundet med. Det siste tyven tar med seg er morens fødselsdagsgave til henne – en ny laptop. Dette var noe hun ønsket seg, men ikke våget å si til moren en gang, fordi hun tenkte det ville bli for dyrt. Da tyven forsvinner ut, klikker det helt for Shelley. Hun løper etter ham, griper kniven han i suseri har glemt igjen på bordet inne, tar ham igjen og stikker kniven i ryggen hans. Det blir slåsskamp – han følger etter henne inn på kjøkkenet, forsøker å kvele henne. Moren kommer inn og dreper tyven med en marmor skjærefjøl hun klasker i hodet hans.
To mus ble presset opp i et hjørne, av dette ble de villdyr og drepte en innbruddstyv.
Så kommer et langt parti hvor vi får høre om hvor slitne Shelley og moren blir av strabasene den natta – de graver ned tyven, vasker og skrubber kjøkkenet, gjemmer alle spor. Moren sminker bort blåveisen sin og drar på jobb dagen etter, Shelley har vondt i halsen etter kvelningsforsøket, men tar imot privatlærerne og later som ingenting så godt hun kan. Hun er livredd for at politiet skal komme – i lang tid etter ugjerningen. Det er her jeg begynner å like boka stadig mindre. Verken Shelley eller moren synes å ha moralske skrupler fordi de har tatt livet av et menneske – han var jo bare en narkoman drittsekk – det verste som kan skje er om de blir tatt av politiet og må sone for drapet – som man egentlig burde se på som skadedyrutrydding. (Mine ord, men dette leser jeg mellom linjene.)
Selvfølgelig er det interessant å forestille seg hva som kan skje når ei mus slutter å være mus. Det er også interessant å forestille seg hvordan man moralsk kan falle sammen når man først har gjort en veldig gal ting – hvor stor terskel er det for å fortsette å gjøre gale ting?
Men Shelleys tanker blir for selvgode. Utviklingen fra å være et mobbeoffer til å bli en kaldblodig morder føles ikke troverdig for meg. Hun som har opplevd så mye vondt burde være mer reflektert over andre menneskers smerte, synes jeg. Dette kan sikkert diskuteres, men slik ser jeg på saken.
En stund etter at innbruddstyven ble ryddet av veien, dukker det opp en ny fare: Tyven hadde en medarbeider, som var med på stedet den skjebnefulle natta, og vet hva Shelley og moren har gjort. Han forsøker å presse dem for penger, og de bestemmer seg for å kvitte seg med ham også.

Det skumleste med denne boka er den tvilsomme moralen og menneskesynet den presenterer.
Vold framheves som svaret, om du ønsker å få slutt på mobbing.
S 371 sier Shelley at hun vil begynne på skolen igjen. Hun er ikke lenger redd Teresa Watson, en av plageåndene.
«Jeg tenkte på hvordan jeg hadde tatt kniven fra spisebordet og kjørt den i ryggen på Paul Hannigan; jeg husket hvordan jeg hadde jaktet på tjukkasen nedover oppkjørselen med blodtørstighet i hjertet. Hvis Teresa Watson rørte meg, ville jeg kjøre henne opp mot veggen og knuse strupehodet hennes før hun skjønte hva som foregikk. Når hun så meg inn i øynene, når hun skjønte hva jeg var i stand til, ville hun løpe milevis av gårde. Jeg hadde drept to menn; jeg kom ikke til å være redd for en skolejente
Og litt lenger ned på s 371: «Det var ingen mus som snakket lenger, det var ikke lenger snakk om å haste bortover langs gulvlistene på leting etter et trygt gjemmested, aldri mer sitte musestille i håp om ikke å bli oppdaget. Jeg følte meg sterkere, mer selvsikker, mer livsdyktig enn jeg hadde følt meg før. Livet var brutalt. Livet var hensynsløst. Livet var en krig. Jeg skjønte det nå. Jeg godtok det nå

Når det gjelder språket vil nok det for de fleste lesere fungere helt greit. Personlig synes jeg det er litt vel ordrikt, enkelte setninger er nesten svulstige, og blir på en måte for mye av det gode; språklig snirklete og melodramatisk innholdsmessig.
Eksempel fra s 197: «Det var bekmørkt da mamma kom hjem klokken halv åtte. De svarte regnskyene hadde kvalt de siste lysflekkene på himmelen, men uværet de varslet om, hadde ennå ikke brutt ut. Isteden hadde det dukket opp en lunefull, larmende vind ute som brølte melodramatisk i peisen og fikk vindusrutene til å klirre i karmene

Eller s 199: «Månen var ikke annet enn en liten negleflis på himmelen og med jevne mellomrom ble den slukket av de farende, svarte skyene som den ulende vinden jaget over himmelen som en flåte av spøkelsesgallioner

Jeg finner unødvendige småord:
Eks s 6: «Det var ikke det peneste huset vi hadde sett på…»
Jeg mener man heller kunne skrevet: ”Det var ikke det peneste huset vi hadde sett…”

S 246: «… da hun skjenket en sjenerøs slump opp i glasset sitt
Like gjerne kunne det stått: ”… da hun skjenket en sjenerøs slump i glasset sitt.”

S 311: «Det var mørkt som bare faen ute den natta…»
Hva med: ”Det var mørkt som bare faen den natta…”

S 314: «Så neste dag, lørdag, kjørte jeg tilbake ut hit…»
Bedre med: ”… kjørte jeg tilbake hit…”

S 323: «Han hadde ikke bodd her nede mer enn noen få måneder...»
Bedre med: ”Han hadde ikke bodd her mer enn noen få måneder…”

Jeg finner noen bilder/uttrykk som skurrer:
S 6: «… det var få biler som våget seg inn dit…» 
Biler kan ikke våge eller la være, men sjåførene kan.

S 69: «... jeg var deprimert på grunn av arrene som fortsatt klamret seg til pannen og halsen min...»

S 87: «Ørene lette utenfor soveromsdøren …»

S 91: «… og han var like bak mamma med en brutal kniv

S. 188: «Alle musklene skrek av smerte…»

S 218: «Jeg kunne fortsatt ikke la være å tro at alt sammen ville ende med blinkende blålys og kvalmende banking på døren
(Uttrykket ”kvalmende banking” gjentas s. 222

S 306: «… en rynke som en mursprekk over pannen hennes…»

Et favorittuttrykk er ”om igjen og om igjen” – dette begynte jeg å legge merke til s 191, fordi jeg da visste jeg hadde sett det flere ganger før. Videre utover i boka kom det på nytt s 213, 282, 313 og 323.

Konklusjon:
Denne boka uttrykker en svært tvilsom moral, og gjennomføringen av fortellingen er så som så – følgelig er ikke dette ei bok jeg vil anbefale.

2 kommentarer:

  1. Hei, kjempe fin oppsummering av boka. Mye jeg er enig, men jeg er ikke enig konklusjonen. For ungdom er dette en svært spennende bok. Den gir en spennende handling der man bare vil lese videre. Det er mange ungdomsbøker det ikke er sånn spenning i det, i det hele tatt. Ungdom leser boka som en helhet, de søker ikke etter feil. De feilene du skrev, er små og man finner dem vis man gransker boka. For ungdom er dette en ganske spennende bok, kan jeg tenke. Men..hver sin smak.

    SvarSlett
  2. Hei Anonym! Takk for at du legger igjen en kommentar!
    Jeg gjetter at du er ungdom, er du det? Synes det er interessant å høre at du synes denne boka har så spennende handling at du vil anbefale den til andre.
    Jeg er enig med deg i at språket ikke behøver å bety noe - det som er av mindre bra språk, er bagateller om handlingen trekker deg med.
    Da jeg endte opp med ikke å anbefale boka, var det nok mest på grunn av moralen, som jeg synes er tvilsom. Men kanskje er det slik at når man lever seg inn i hovedpersonen og det hun utsettes for av mobbing og plaging, så ønsker man at dette skal hevnes, og synes slutten er fin slik den er?

    SvarSlett