mandag 24. oktober 2011

«Et stille, umerkelig drap» av Lene Kaaberbøl og Agnete Friis

Utgitt av Gyldendal, 2011
Oversatt av Elisabeth Bjørnson

Dette er bok nummer to om Røde Kors-sykepleieren Nina Borg. Den første boka het «Gutten i kofferten», og den likte jeg godt.
«Et stille, umerkelig drap» oppleves som noe tyngre å komme inn i, den er også mer omfangsrik (ca 100 sider lenger), men denne er også veldig spennende.
Nina Borgs mann – Morten – reiser til Nordsjøen hvor han skal være på jobb i fjorten dager. Han ber henne holde seg unna frivillig arbeid for det hemmelige nettverket hun står i kontakt med – han vil ikke at hun skal vikles inn i noe farlig mens han er borte. Hun lover, men snart dukker det opp en sak hun ikke kan si nei til. Flere ungarske romfolk gjemmer seg på et verksted, og barna har blitt syke – her må hun bare hjelpe til, synes hun. Nina blir selv syk, og skjønner etter hvert at dette dreier seg om noe langt farligere enn matforgiftning eller omgangssyke forårsaket av virus…

Opptakten til romanen føltes litt vrien – ikke før en god bit ut i boka synes jeg at jeg har fått oversikt over brikkene – hva de skal forestille og hvordan de skal høre sammen. Det er som å komme på kino et stykke inn i filmen – ingenting av persongalleri eller miljø er etablert for deg, men du må bare prøve å finne ut av det.
Men da jeg først får kartlagt de ulike sidehistoriene, blir boka faktisk veldig spennende.
Slutten og oppklaringen av saken synes jeg trekker litt ned igjen. Slutten er overraskende, men virker litt usannsynlig.

Språklig er det ikke mye å pirke på, selv om jeg av og til synes det skinner litt for tydelig igjennom at bokas originalspråk er dansk. For eksempel skrives det konsekvent ”betød”, for fortid av verbet ”betyr”. Det er ikke ofte jeg ser denne bøyningsformen, og for meg virker det litt gammelmodig/stivt. Men i det minste er oversetteren helt konsekvent når det gjelder dette ordet.
Når det gjelder gata/gaten derimot: på s 114 er bøyningsformen ”gata” brukt, og på s 115 ”gaten”. Her blir det veldig synlig at man ikke er konsekvent, når ordene står på motsatt side av hverandre.

Noen bilder jeg ikke syntes fungerte helt optimalt:
S 130: «Han vinket kort og skarpt med den ene hånden…»

S 145: «Han var fullt påkledd, men tydelig syk. Øynene var matte og rødsprengte midt i det ubarberte ansiktet…»

S 288: «… mens han skrollet nedover et eller annet pekefingerkrampelangt dokument

S 299: «… spiss tunge frem mellom de tobakksbleke leppene…»

Noen uheldige ordvalg:
S 367: «… så han den asbestkledde skikkelsen snu seg…»
Skikkelsen er ikke kledd i asbest, men i en beskyttelsesdrakt til bruk ved fjerning av asbest.

S 368: «… med Sandors usamarbeidsvillige fingre
Her synes jeg det var bedre om man skrev ”lite samarbeidsvillige”.

Men alt i alt: En helt grei spenningsroman, og jeg er spent på hva neste bok om Nina Borg skal handle om.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar