søndag 23. oktober 2011

«Det beste i livet» av Rona Jaffe


Utgitt av Silke forlag, 2011.
Oversatt av Waldemar Brøgger, oversettelsen bearbeidet av Børge Lund.
Forlaget sendte meg denne boka i håp om at jeg ville lese og blogge om den.

Boka handler om fem unge kvinner som bor og arbeider i New York i 1950-årene – tre av dem – Caroline, April og Barbara – er de mest sentrale, mens de to siste – Mary Jane og Gregg – vies en litt mindre plass. I hovedsak ligger historiens tyngdepunkt i scenene som dreier seg om kvinnenes kjærlighetsliv – les: jakten på en kjæreste, men også noe om strabaser på jobben og vennskap dem imellom.
Rona Jaffe debuterte med denne boka i 1958. På norsk kom den i 1959, og Silke relanserer den nå i år.

Språk, handling og tema gjør at du føler deg hensatt til en tid som definitivt er forbi. Konsekvent omtales kvinnene som ”piker” – selv Barbara som har vært gift og er småbarnsmor. På denne tiden var kvinnenes mål å bli gift – mens de ventet på at den rette dukket opp, jobbet de. Da de giftet seg, skulle de være urørt – sex før ekteskapet var ikke akseptert.
I «Det beste i livet» merker vi at man hadde kommet til en brytningstid på 50-tallet når det gjaldt sexmoral, og i forhold til dette at kvinner faktisk kunne ønske å arbeide, ikke bare gjøre det fordi de var nødt.

Som jeg har vært inne på i bloggen min før, er jeg ikke mest begeistret for romaner som har for mange hovedpersoner, siden konsentrasjonen brytes når vi hopper mellom dem. For denne romanen tror jeg forfatteren har hatt et budskap (kvinnesak) – hun ønsket å gjøre oppmerksom på ulike vansker/skjebner kvinner på den tiden kunne ha å slite med.
For meg hadde «Det beste i livet» blitt strammere og mer konsentrert om for eksempel sidehistorien med Mary Jane hadde blitt droppet – denne antar jeg mest er med for å vise hvordan de ”normale pikene” skulle oppføre seg og hvilket livsløp de skulle ha, om de gjorde det som ble forventet.
Gregg spiller en litt mer innfløkt rolle, med sin nesten sykelige forelskelse. Kanskje hadde hun behøvd litt større plass for at ikke skjebnen hennes skulle bli for overflatisk behandlet?
Alt i alt er det kanskje fordelingen av plass mellom de fem jeg kunne tenkt meg noe annerledes.
Når fem personers historie skal avrundes blir det lett noe hastig og summarisk over avslutningen – slutten på denne romanen opplevdes ikke som spesielt godt regissert; det føltes som det enda var noen løse tråder jeg kunne ønsket ble samlet.

Tonen i boka er litt munter innimellom, men i hovedsak behersket, sindig og lavmælt, og absolutt behagelig å lese.

Jeg synes boka er engasjerende – særlig kjærlighetshistoriene.
Selv om 1950-årenes New York kan føles fjernt for oss i dag, handler boka om universelle ting som vi godt kan kjenne oss igjen i. Menneskene, følelsene og dumhetene var de samme den gangen som nå.

Til slutt et sitat fra s 125 – et litt muntert sitat om hvor vanskelig det kan være for enslige mødre – som Barbara – å finne en mann.
«Barbara Lemont hadde latt Hillary være igjen hos moren og hadde tilbrakt ferien – hun hadde en hel ukes ferie – på et sommerpensjonat hvor hun hadde truffet en hel del unge menn, alle riktig kjekke og tiltalende og omtrent like interessert i å underholde henne og barnet hennes som de ville vært i en tur til månen uten surstoffmaske.»

11 kommentarer:

  1. Denne boken har jeg lest og likte den godt - selv om språk og handling er litt gammeldags. Kommer ikke til å huske mye av den til neste år, men jeg lot meg underholde da jeg leste den.

    SvarSlett
  2. Hei Groskro!
    Ja, jeg leste innlegget ditt - du var tidlig ute med å omtale romanen.:)
    Boka er absolutt engasjerende. Jeg har tenkt litt på hvorvidt jeg kunne sette en sjanger-merkelapp på boka, men synes ikke jeg kan kalle dette f.eks. feelgood eller kjærlighet. Den har for alvorlig undertone/tema til det - eller hva synes du?

    SvarSlett
  3. Hei Randi,

    Jeg synes også det er vanskelig å plassere denne boken i en sjanger. "Feelgood" er det i hvertfall ikke synes jeg, til det er det for alvorlig, men "kjærlighet" synes jeg er langt bedre. For det er jo både lykkelig og ulykkelig kjærlighet blant disse "pikene" i forlaget.

    Jeg synes vel at det er det typisk dame-roman, så da kan en vel kalle den chick lit, eller er det en sjanger som en bruker om bøker fra 1990?

    Gro :-)

    SvarSlett
  4. Jeg leser denne nå, holder på med de siste sidene og lurer på om dere har sett serien Mad Men?

    Jeg er enig i mye av det dere skriver, om at det nødvendigvis ikke er en roman som fester seg, men for meg som er en stoooor Mad Men fans så er dette ypperlig lesestoff. Jeg ser alt så utrolig godt for meg, serien foregår i et lignende setting.

    SvarSlett
  5. Hei Karin, jeg har ikke sett Mad Men, men jeg tror jeg ville ha likt serien. Jeg leste litt om den etter at jeg leste boka skjønner du, nysgjerrigheten tok overhånd. Men nå er det laget så mange sesonger at jeg orker ikke å starte en gang...

    :-)

    SvarSlett
  6. Den anbefales Gro, det er bare kommet fire sesonger enda, femte kommer ikke før neste år, men jeg skjønner litt hva du mener;-)

    Uansett, jeg tror at serien gav meg en ekstra fin leseopplevelse og jeg mistenker at produsentene må ha lest denne boka grundig.

    SvarSlett
  7. @Groskro: Chick-lit-sjangeren dukket opp på 90-tallet, i følge Wikipedia. "Det beste i livet" kan sikkert regnes som en forløper, selv om jeg altså tenker på romanen som litt for alvorlig ment til helt å passe i noen underholdningssjanger.

    @Karin: Jeg har heller ikke sett Mad Men, men leser litt om hva serien dreier seg om nå, og skjønner koblingen. Er sikkert en serie jeg kunne likt. :)

    SvarSlett
  8. Ser at det er en stund siden du publiserte denne anmeldelsen, men jeg har nettopp lånt denne boken på biblioteket og har i den forbindelse et kort spørsmål. Jeg ser at boken er basert på en forkortet utgave. Jeg er i utgangspunktet veldig skeptisk til det, og lurer på om du noen ide om hvorfor dette er blitt gjort? Og hvor mye som er tatt vekk i den norske versjonen vs den opprinnelige? Jeg er usikker på om jeg heller bør lese en ikke-oversatt utgave slik at jeg kan få med meg hele boken...

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Marianne!
      Jeg var ikke klar over at boka er basert på en forkortet utgave - hvor er det oppgitt?
      Silke forlags utgave er Brøggers oversettelse, den samme som i 1959-utgaven, bare språklig bearbeidet/modernisert (slik oppfatter jeg det) av Børge Lund.
      Jeg synes det er rart om utgaven er forkortet uten at det er oppgitt i boka. (Jeg har ikke boka her nå, så jeg kan se om det står noe om akkurat dette.) Jeg har sjekket Norsk bokfortegnelse, og ingenting er notert der om at oversettelsen er en forkortet utgave av den engelske.
      Når det er sagt, kan det jo hende at forlag forkorter uten å oppgi det, selv om det neppe kan sies å være god folkeskikk...

      OM boka er forkortet, må vi nesten høre om det er noen andre som har lest og sammenlignet norsk og engelsk utgave. Disse kan kanskje gi svar på det du lurer på, om hva som evnt er tatt ut?
      Du kan evnt henvende deg til Silke og forhøre deg der?

      Slett
  9. Hei! Takk for raskt svar! Det står i starten av boken at den er basert på Stabenfeldts forkortede utgave fra 1959. Jeg ser også at den norske utgaven er på 380 sider, mens den engelske har 448 sider (uten at det bør bety så mye, det kan jo være helt forskjellige fonter og layout som gjør at forskjellen blir såpass stor).
    Tror jeg kommer til å kjøpe den engelske utgaven, så er jeg sikker på å få med meg alt:)

    Ha en god helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette var spennende, Marianne! Nå ble jeg også nysgjerrig! Jeg håper du leser begge utgaver og finner ut hva det er som er kuttet ut i den norske oversettelsen - og deler det du finner med oss! :-)

      Slett