tirsdag 9. august 2011

«Lenket» av Christopher Grøndahl og Arne Svingen

Cappelen Damm, 2010

Kriposetterforsker Lucinda Mørk har gjort noe dumt. Og ikke bare dumt, det var regelrett ulovlig. Hun stjal noe konfiskert narkotika, ble oppdaget, tatt og dømt. Idet boka starter er hun på vei til Fron for å sone med fotlenke på gården Mørk, der hun kommer fra. Ikke uventet havner hun midt i en kriminalsak, eller egentlig flere. Først blir det funnet skjelett etter to døde personer, da det graves like ved bygdas asylmottak. Litt senere dukker det opp et ferskere lik – ei ung kvinne ved navn Tale blir funnet kvalt i ei hytte, naken og bundet. Og det er Lucinda som finner liket, etter å ha fått et anonymt tips på telefonen.

Dette er en kriminalroman som ikke engasjerte meg. Språket fungerer, men ikke mer enn det. Jeg får en følelse av at dette er venstrehåndsarbeid, lite påaktet, og derfor lite gjennomarbeidet. Plottet føles konstruert og vrient i betydningen ikke spesielt troverdig, og det krydres med halvhjertede beskrivelser av og hentydninger om sex. Det beste med romanen tror jeg må være hovedpersonen, som ikke er typisk på noen måte. En kvinnelig antihelt med ADHD har jeg ikke vært borti i noen bøker før. Men heller ikke hovedpersonen klarer å gjøre meg særlig begeistret eller engasjert. Forlaget kunngjør at dette skal være første roman – uvisst av hvor mange – om Lucinda Mørk. For min del tror jeg at det holdt med denne ene.

Jeg skal gi noen eksempler på ting forfatterne kunne formulert bedre:
S 13: «Hun hadde med vilje gjort seg flid med utseendet i dag: En åpen, hvit bluse, tynn nok til at man kunne skimte BH-blondene gjennom stoffet
Pleier man å gjøre seg flid med utseende uten at det er med vilje?
Og hvis blusen var åpen, da så man vel hele BH-en?

S 25: «- Det ordner seg nå, sa han, tok et glass vann og satte det under springen uten å ense laget med støv
Her skal det stå at han tok et vannglass.

S 78: «Lucinda kjente et søkk av barndommen, følelsen av at det var trangt her, til tross for utsikten fra Mørk-gården, dalen som strakte seg i begge retninger.»
Hva med: ”Det søkk til i Lucinda, med ett var uvelkomne følelser fra barndommen tilbake i henne. Følelsen av at…”

S 107: «Likfunn var ikke dagligvare i Gudbrandsdal politidistrikt
Det passer vel bedre å si ”dagligdags”?

S 169: «Hun strammet kjevebeinet…»
Hun strammet kjevemusklene, kanskje?

På samme side står det at hun trekker på seg slitte jeans og hettegenser etter en dusj. På neste side avbrytes hun mens hun står i telefonen. Da står det at hun tar på seg morgenkåpe og går ned for å åpne. Scenen avbrytes uten at vi har fått vite hvem som kom, bare at det er overraskende besøk. Så hopper vi over til noe annet, men på s 172 er vi tilbake på Mørk-gården, og da står det: «Da Lucinda kom ned igjen i klærne, satt han ved kjøkkenbordet…» Dette må bety at da hun snakket i telefonen var hun naken, uten at vi har sett at hun tok av seg klærne? Man trenger selvfølgelig ikke ta med alt av dagligdagse detaljer i en roman – faktisk er det greit å kutte ut mye av den slags – men når man først sier A, så må man også si B, ellers blir det rotete.

S 192: «Han var vokalisten i et populært band på åtti- og nittitallet som onanerte med et tau rundt halsen
Dette kan misforstås – dette kan leses som at hele bandet onanerte med tau rundt halsen, men det var antakelig bare vokalisten.

S 223: «Påloggingsskjermen kom opp
Jeg ser for meg en skjerm som kommer stigende opp gjennom et hull i skrivebordet... Bedre å bruke ordet  ”påloggingsskjermbildet.” 

S 234: «Ingmar så på ham og krøllet panna

S 250: «… hun kunne se for seg lensmannen riste på hodet, blank i øynene og med et krater av en krøll over neserota.»

Forfatterne synes også å ha en forkjærlighet for verbet ”stappe”, fremfor å bruke ”putte”, eller ”legge” – dette kunne de forsøkt å variere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar