lørdag 6. august 2011

«Kjære, jeg må fortelle deg...» av Louisa Young

Oversatt av Truls Holst Kopperud
Silke forlag, 2011

Omtalen bygger på et korrektureksemplar jeg mottok fra forlaget, da de håpet jeg ville lese og blogge om boka. Romanen er ventet i salg fra 10. august 2011.

Vi er i England under første verdenskrig. Riley Purefoy er forelsket i Nadine Waveney og har gode grunner til å tro at følelsene hans blir besvart. Dessverre er Nadine av en litt høyere samfunnsklasse, og han erfarer at familien hennes gjør hva de kan for å holde dem vekk fra hverandre. En seksuell hendelse med en annen ung mann fyller ham med skam og andre ubehagelige følelser, og som en flukt melder han seg til krigstjeneste, uten å vite eller reflektere særlig over hva han begir seg ut på.
Krigen varer lenger enn de fleste kunne tro da den startet. Den holder mange elskende langvarig adskilt, og mange menn kommer aldri tilbake fra slagmarken. Av de som kommer tilbake er mange skadd både fysisk og psykisk.
Riley og Nadine finner sammen under en av Rileys permisjoner, og de har hverandre å tenke på for å holde ut den vonde hverdagen. Så blir Riley skadd. Han sender melding til Nadine om at det ikke er noe alvorlig, men det er en forholdsvis alvorlig ansiktsskade han har fått, selv om den ikke er dødelig. Han tror han gjør henne en tjeneste ved å avvise henne, når hun kommer for å besøke ham. Han tenker at hun skal få slippe å bli ved hans side, bare av medlidenhet…

Dette er en fin og fengslende kjærlighetshistorie. De uhyrlige krigsscenene som bakteppe, gir historien en ekstra dimensjon og gjør den uforutsigbar og ekstra spennende. Forfatteren har tydelig satt seg inn i historiske fakta rundt den spede begynnelsen på plastisk kirurgi. Personlig synes jeg det blir litt vel teknisk når hun beskriver kirurgenes metoder. Man kan ha mye kunnskap inne som forfatter, uten at man trenger å vise alt til leseren – leseren vil likevel stole på at forfatteren vet hva hun skriver om.

Bokas prolog opplevde jeg som forvirrende – en rekke bilder ramset opp som jeg ikke hadde forutsetning for å skjønne. De ga meg ingenting, pirret ikke, slik jeg regnet med var intensjonen med prologen. Og da første kapittel fortsatte litt på samme måte, med at historiens persongalleri presenteres, i en slags hulter-til-bulter-oppramsing av handlinger, beskrivelser av utseende og væremåter på person etter person, holdt jeg faktisk på å legge boka fra meg. Heldigvis gjorde jeg ikke det. Etter hvert er forfatteren ferdig med å flagre rundt, og begynner å fortelle konsentrert om en bit i senn – da blir interessen min fenget.

Gjennom hele boka forekommer det en rekke setninger i kursiv. Dette skal forestille personenes tanker. Jeg er usikker på hva jeg synes om dette – noen ganger virker det forstyrrende, andre ganger er det for så vidt interessante momenter som trekkes fram, men forfatteren kunne fått det med på andre måter?

Stort sett bruker forfatteren et nøkternt, beskrivende språk, som overlater til leseren selv hva h*n kan tenke eller føle om det som skjer. Bare av og til blir teksten noe svulstig og sentimental, kanskje steder der forfatteren selv har følt ekstra sterkt, og er redd leseren ikke skal følge henne til helt de samme høyder. 
Jeg gir et eksempel: Sykepleieren Rose – også en viktig person i boka, uten at jeg har nevnt henne i resymeet – har for en stund siden lest opp et brev for Riley. Brevet var fra Nadine, og det er gjengitt i sin helhet i teksten, slik at vi selv kan bedømme dets ”litterære kvalitet”. På s 229 kommer Nadine til sykehuset, i håp om å få treffe Riley (hun vet ikke at han vegrer seg fra å la henne se seg), og Rose har tatt imot henne:
«Nadine var som en vimsete og kjærlig hund, vridde seg på stolen, forsøkte å sitte stille når hun fikk beskjed om det, klarte det ikke, mer vrikking der hun satt… ”Si at det er jeg som er kommet.” Hun smilte.
Du av alle mennesker, tenkte Rose. Du vakre, forunderlige, guløyede pike som skriver brev så fulle av liv og kjærlighet at han legger dem ulest til side. ”Jeg skal forsøke,” sa hun, reiste seg og forlot værelset. (…)”
Sitatet viser hvordan forfatteren – gjennom å bruke Roses tanker – får understreket at vi som leser bør anse Nadines brev som noe helt utenom det vanlige. (Hvilket de - tross alt - ikke er.) Sitatet kan også vise hvordan tankene til Rose til en viss grad sinker framdriften i fortellingen.

De små innvendingene til tross: Dette er ei god bok. Liker du historiske kjærlighetsromaner? Da kan dette være boka for deg.

4 kommentarer:

  1. Ja til historiske kjærlighetsromaner;)
    Flott omtale, jeg kjenner jeg får lyst til å lese boken!

    SvarSlett
  2. Hei May Brit - takk for hyggelig kommentar! Jeg sier også klart og tydelig Ja! til historiske kjærlighetsromaner.

    SvarSlett
  3. Jeg sier også ja:). Jeg har før notert meg denne boken.

    SvarSlett
  4. Hei Askeladden - det høres bra ut! :-)

    SvarSlett