mandag 29. august 2011

«Kanskje kommer aldri» av Tania Kjeldset

Utgitt av Cappelen Damm, 2011 – første gang utgitt 2005.
I serien Reserleser – ”Det beste gode forfattere har skrevet for lesere fra 9 til 12 år”, skriver forlaget på baksiden av boka.

Teddy går i sjuende klasse, og flere ting er endret til det verre siden forrige skoleår. Ole – den beste kameraten hans – bryr seg tydeligvis ikke om ham lenger. De får en ny lærer i gym, Kvale, som ikke går av veien for å mobbe elever med mindre gode ferdigheter. Teddy finner det etter hvert best å skulke gymtimene, for å slippe å bli hengt ut. Da Kvale skriver brev hjem om skulkingen, underslår Teddy brevet og skriver i meldingsboka med forfalskning av moras underskrift, for å slippe unna mer trøbbel. Men selvfølgelig er det bare et spørsmål om tid før hele falskneriet blir oppdaget.
Teddy er flink til å spille trompet, men akkurat nå ligger trompeten mest på hylla.
Faren, som tydeligvis har vært en ganske opptatt og lite deltakende forelder, flytter hjemmefra. Hver gang Teddy spør om faren vil være med på noe, for eksempel om han vil komme og høre når Teddy spiller med korpset, er svaret ”kanskje”. Teddy blir lei av det svaret, for kanskje kommer aldri…

For meg var dette en ordinær og flat bok – det skjer for så vidt ting, men det virker så grunt og halvveis, og spenningen verken stiger eller synker noe særlig, slik jeg kjenner det. Det meste av det som skjer, virker opplagt – jeg overraskes overhodet ikke.
Og jeg stiller meg undrende til en opplysning vedrørende en av personene i boka – Høvdingen. Det står at han har mistet to fingrer på den ene hånda, derfor kan han ikke spille trompet mer – noe han var svært dyktig til. Undringen min går på om ikke Høvdingen kunne lært seg å betjene ventilene med den andre hånda – kanskje ville han ikke klare å bli like virtuos, men noe spilling måtte jo være mulig?

Språket er enkelt og greit, og ikke mer enn det. Det sprudler i alle fall ikke – forfatteren virker ganske uinspirert, og det smitter over på meg som leser.
Jeg finner en del bilder jeg ikke synes fungerer optimalt, eller som føles klisjepregede.
Eks s 148: «- Du er snill du, Teddy, hvisker mamma fra sengen, hun er blek, med et svakt grønnskjær over pannen.»

S 160: «Hun roper på Jørgen, og småløper bortover så de brede hoftene hennes svinger til hver side

S 172: «Mamma går et par skritt foran meg, klikker bortover korridoren på de mørkebrune støvlettene

S 184: «Agnes løper foran meg og prøver å klore til seg nok snø til å forme en snøball
Jeg synes det hadde vært bedre om det sto ”nok snø til en snøball,” eller ”nok snø til å lage en snøball.”

S 185: «- Bare gå inn i stuen og vent dere, sier Oscar…»
Her mangler et komma etter vent – nå høres det ut som om ungene kan vente seg et eller annet ubehagelig.

Forfatteren bruker en del kursiver for å understreke eller legge ekstra trykk til enkeltord eller hele setninger. Mesteparten av dette synes jeg er unødvendig.
Slutten av boka gjør at den virker uforløst; det er mer som om den feider ut.

Kanskje boka hadde vunnet seg på, føltes mer engasjert og troverdig, om den ikke tok opp så mange tema samtidig?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar