onsdag 24. august 2011

«Jeg kan se i mørket» av Karin Fossum

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Riktor er en middelaldrende mann, arbeider som sykepleier på et pleiehjem. Barndommen husker han nesten ingenting av, han har aldri hatt kjæreste, han har ikke familie, ingen nære venner. Når han har fri pleier han å gå tur til en park i nærheten. I parken setter han seg og observerer andre mennesker. Noen av dem ser han ofte, og disse føler han at han kjenner på et vis. 
Han ser på seg selv som spesiell. Han kan se levende vesen i mørket – de avgir et slags oransje lys. Han sover dårlig om natten, plages av innbilte lyder og lukter.
Riktor imponerte på sykehjemmet da han var der til ansettelsesintervju, og derfor ble han også ansatt, men han har dessverre en skyggeside. Denne er han godt klar over selv, men holder den skjult for andre. Han forakter svakhet, og i ubevoktede øyeblikk går han inn til de sykeste pasientene og plager dem fysisk. Han unnlater også å gi dem foreskrevet behandling om han får anledning til det; han skyller tabletter ned i toalettet, setter sprøytene i madrassen.
Noen må vel til slutt oppdage hva han holder på med? Hvor langt kan han gå i sine onde gjerninger – kan han komme til aktivt å ta liv?

Forlaget presenterer ikke dette som en kriminalroman, men får med at den er skrevet av en krimforfatter. På tittelbladet står det bare ”roman”, mens det på vaskeseddelen står: «Romanen skildrer en mann som uten skrupler følger sine laveste instinkter, en mann som føler seg ufeilbarlig. Hans vei fra hovmod til fornedrelse viser Karin Fossums styrke som krimforfatter; et litterært språk kombinert med stor psykologisk innsikt.»
Fossum har i mange romaner før utfordret krimsjangeren, ved i stor grad å følge forbryteren og vise hans virkelighetsoppfatning, der en tradisjonell krim ville startet med et drap og deretter handlet om politiets etterforskning av saken.
Jeg synes Fossums vinkling er interessant – både i denne og tidligere romaner, men tror at lesere som velger denne boka i håp om at det er en tradisjonell krim, kan komme til å bli skuffet.

Dette en roman om ondskap, om onde, kriminelle handlinger. En roman som forsøker å forklare hva som kan drive et menneske til å gjøre onde ting, og hvordan de etterpå kan leve med det de har gjort.

Det er Riktor selv som forteller, og det kommer tidlig fram at han vet om de mørke sidene sine.
Som s 9: «Det bor en ond liten satan i mitt indre, som av og til stikker hodet frem, det er ikke til å unngå, for det hender fristelsen blir for stor
Og s 11: «Men det finnes råtne individer, og jeg er et slikt råttent individ, jeg kan ikke annet enn å innrømme det, jeg kan i noen situasjoner være skrekkelig, i en grad som gjør meg forstyrret. Men det koster meg ingen ting å herme andre, herme høflighet og vennlighet og godhet. Det som er tungt, er å holde de onde impulsene tilbake. Ofte tenker jeg på alt som kan hende, hvis jeg mister kontrollen for alvor, og det hender fra tid til annen.»
Og s 13: «Foran huset lå det tidligere en vakker plen, men nå er den helt igjengrodd. Noen ganger i løpet av sommeren går jeg over den med en ljå, og jeg liker godt å være mannen med ljåen, da er jeg på plass
Jeg registrerer at Riktor har stor selvinnsikt på mange områder, og jeg lurer litt på hvor sannsynlig det er, at en person med slike problemer ser skyggesidene så tydelig og analytisk. Det kan hende det er sannsynlig, men jeg finner det litterært sett uklokt å legge mannens hemmeligheter fram for oss på denne måten, og helt i starten av boka. For meg er dette en lite spennende regi.
Bokas handling kan jeg i korte trekk oppsummere slik: Vi blir kjent med en mann som ”ikke er helt god” (dette uttrykket passer som hånd i hanske på Riktor!), vi blir ganske sikre på at uhyrlige ting skal skje, og vi får rett. 
Min mening er at historien kunne vært mer spennende presentert, for eksempel ved at forfatteren valgte å fortelle i tredje person, og mange av Riktors tanker kunne blitt holdt skjult for oss. Forfatterens valg er muligens tatt ut fra et ønske om å komme helt innpå Riktor, en nærhet som fyller leseren med ubehag.
Boka er i alle fall ubehagelig å lese, noe jeg altså antar var hensikten, og den setter tanker og følelser i sving. Boka er også velskrevet, slik vi kjenner Fossums gode, tydelige språk fra tidligere.

Jeg satt igjen med et litt blandet inntrykk etter å ha lest boka. Jeg opplevde at den tøtsjer tema som Fossum har skrevet om før, at hun er litt gjentakende. Boka utgjør også en utfordrende kombinasjon ved å være språklig lettlest, med god framdrift, men med svært ubehagelig innhold. Jeg antar noen lesere vil sky bøker som denne, som går inn i en ugjerningsmanns tanker og virkelighetsoppfatning.
Likevel er jeg ikke i tvil om at jeg vil anbefale boka, fordi jeg tror den kan lære oss noe om ondskapens mange ansikter. Kanskje den kan bidra til at vi lettere kan kjenne igjen det onde, i både oss selv og andre. Slik at vi kan være med på å bekjempe det onde og hindre at det kan spre seg.

2 kommentarer:

  1. Jeg klarte bare å lese de to første bøkene av Karin Fossum før jeg kastet inn håndkleet. Det du sier med lite spennende regi hadde mye med saken å gjøre. Jeg synes ikke hun er skarp nok til å kunne vie hele bøker til slike analyser som de du beskriver, men det er selvsagt mulig hun er blitt mye skarpere etter de første bøkene. Språket synes jeg heller ikke er spesielt godt. Jeg leste begynnelsen av "Den onde viljen" og syntes særlig dialogene var stive og kunstige. Nei, Fossum er ikke noe for meg! God omtale:-)

    SvarSlett
  2. Hei linesbibliotek!
    Hvilke to bøker mener du med "de to første"?
    Jeg synes de første kriminalromanene til Fossum med Konrad Sejer - "Evas øye" og "Se deg ikke tilbake" var fine - de skilte seg ut den gangen, i alle fall slik jeg opplevde det. Jeg liker psykologiske "vinklinger", men det kan helt klart bli for mye - når forfatteren tygger alt ferdig og forklarer fra a til å - noe må overlates leseren.
    Jeg synes Fossum skriver godt - enkelt og uten dikkedarer - og hun er en forfatter jeg følger med på. Men her er det mye smak og behag :-).

    SvarSlett