mandag 1. august 2011

«Fangesøstre» av Gayle Forman

Cappelen Damm, 2010. Oversatt av Gry Wastvedt

16 år gamle Brit blir regelrett lurt av faren sin. Han har sagt at de skal på ferie til Grand Canyon, sammen med lillebror og Stemonsteret (navnet Brit har gitt stemora si) – han og Brit kjører bil alene, angivelig fordi bilturen blir for lang for lillebror – så lillebror og mora skal ta fly.
Så skal de slett ikke på noen ferietur, viser det seg. Brit blir plassert på Red Rock, en institusjon for vanskelige jenter – der skal hun være til hun skikker seg ordentlig. Enda Brit har ikke vært spesielt utagerende i følge henne selv (det er Brit selv som forteller i boka) – hun har farget håret og spiller i band, men ikke gjort noe galt og henger tålelig bra med på skolen. Så hva er det som skjer – hvorfor har hun fortjent dette? Det må være Stemonsteret som står bak!
Red Rock viser seg å være rene fangeleiren, og personalet bygger jentene ned, heller enn å hjelpe dem inn i en god utvikling.

For meg føltes institusjonen og hele plottet i boka usannsynlig, og det virker også usannsynlig at ikke Brit får kraftigere reaksjoner (fortvilelse, desperasjon) på farens svik, hjernevaskinga i leiren og alt annet fælt som skjer der. Det virker også rart at andre jenter i leiren – som Brit blir kjent med – har et veldig reflektert syn på hva som egentlig foregår, har oppdaget smutthull som kan gi dem en kveld fri utenfor murene iblant, og enda ikke gjør noe for å slippe fri eller ødelegge forretningen for de som driver institusjonen, ved å fortelle til utenforstående hvordan det faktisk er der.

Det usannsynlige ved fortellingen trekker ned helhetsinntrykket for meg, men boka er engasjerende og spennende også. Og forfatteren forteller i etterordet at hun ønsker å sette søkelys på behandlingstilbud/institusjoner hun har kjennskap til, som ikke gir ungdom nødvendig hjelp og støtte, men heller har fokus på å straffe og bryte ned.
Dessuten mener jeg det er lov å smøre tykt på med dramatikk, for å gjøre en god historie enda bedre.

Språket i boka er greit, men kunne vært enklere, med tanke på målgruppa. Blant annet serveres vi en del uttrykk og sjargong som jeg ikke tror alle er like fortrolige med eller kjenner betydningen av. Eksempel s 54: ”Catch22-situasjonen”, s 37: ”Ikke bli helt OC”, s 39: ”terapeutisk Club Med”, s 71: ”Stockholmssyndrom”, s 78: ”… du er vel en Kiehl’s-jente...” og ”… du er bare så M.A.C.”

En liten ting:
På s 44 blir håret til kjekke Jed beskrevet som ”sjasket”. Jeg vet ikke, men jeg tror kanskje at ”tjafset” hadde passet bedre – det kan oppleves som både sjarmerende og samtidig virke som en likeglad look, mens ”sjasket” er mer negativt ladd.
Jeg ble ikke heltent på boka, men den var heller ikke så verst. Jeg er ganske sikker på at mange ungdommer vil finne den engasjerende.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar