søndag 3. juli 2011

«Søsteren min på peishylla» av Annabel Pitcher

                                                Utgitt av Cappelen Damm 2011
Oversatt av John Grande

Jamie på ti år er fortelleren i denne boka. Han har to søstre, tvillingene Rose og Jasmine, eller Jas, som hun kalles. Rose har vært død i fem år; det istykkersprengte legemet hennes ble brent til aske og står nå på peishylla i ei urne. Foreldrene sørger fryktelig fremdeles, og forventer at Jas og Jamie også skal sørge, vise sorg og oppføre seg ærbødig. Særlig Jamie synes det er vanskelig å sørge nok - han var jo bare fem år da Rose døde og husker henne knapt. Roses aske har foreldrene forsøkt å spre flere ganger, men de har ikke greid å gi slipp på det lille de har igjen etter Rose. Moren føler at faren vil legge skyld på henne for at Rose kom ut for den bomba i søppeldunken i London – til slutt orker hun ikke mer, er utro med en annen mann, og forlater faren, Jas og Jamie. Faren flytter med barna ut av London, men han sliter med å gi dem omsorgen de trenger. Han trøster seg med alkoholen, klarer ikke å se annet enn sin egen sorg, sitt eget store tap. Jas sulter seg uten at faren ser ut til å merke noe eller bry seg, og Jamie må også greie seg som best han kan, der han seiler sin egen sjø. Han savner moren, venter og lengter etter at hun skal ta kontakt. 
På den nye skolen blir han kjent med muslimske Sunya. Hun er vakker, klok og tøff, men siden faren legger skylden på muslimene for at Rose ble drept, forsøker Jamie å unngå henne. Da de likevel blir venner, synes han at han må holde vennskapet skjult for faren.

Dette kan høres fryktelig dystert og melodramatisk ut, men faktisk oppleves boka som lett, av og til lystig, bevegende og engasjerende. Boka er godt og følsomt skrevet – det skjer mye hele veien og jeg blir spent på hvordan ting utvikler seg. Følgelig slukte jeg boka i løpet av et par kvelder.

Jeg må sitere litt fra s 96, hvor Sunya forklarer Jamie hvorfor hun går med hijab (den beste forklaringen jeg har hørt/lest til nå):
«En hel bunt med hår hadde løsnet fra det rosa hodetørkleet til Sunya. Jeg hadde aldri sett så mye før. Det var tykt og blankt og mye finere enn håret i alle de sjamporeklamene med damer som driver og kaster på hodet. Og jeg sa at det var trist at hun var nødt til å dekke til håret på grunn av Koranen, som om det var noe ondt. Sunya slurpet i seg den siste skvetten med milkshake og sa Jeg dekker ikke til håret fordi det er ondt. Jeg dekker det til fordi det er godt. Jeg skjønte ingenting, så jeg holdt munn og blåste sjokoladebobler. Sunya satte fra seg glasset og sa Mamma lar bare pappa få se håret hennes. Ingen andre menn. Det blir mer verdifullt på den måten, og jeg spurte Som med en gave, og hun sa Jepp. Jeg tenkte på hvor mye bedre det hadde vært om mamma bare hadde latt pappa få se håret hennes, og ikke Nigel også. Skjønner, sa jeg.»

Sitatet viser også hvordan replikker er vist i teksten med kursiv. Slik blir den spunnet inn i teksten og alt går som i en strøm, sammen med Jamies tanker og opplevelser. Dette fungerer helt fint.

Boka handler altså om en tiårig gutt, og kanskje kan boka fungere som lesestoff for lesere som er like unge. Men aller best tror jeg boka passer for ungdom og voksne.

2 kommentarer:

  1. Fantastisk sitat du har valgt! Denne boken får jeg bare bedre og bedre inntrykk av jo flere omtaler jeg leser.

    SvarSlett
  2. Ja, ikke sant det var fint? Det er ei veldig rørende, klok og fin bok - håper du får anledning til å lese den! :-)

    SvarSlett