tirsdag 5. juli 2011

«Anfall» av Guro Hoftun Gjestad

Utgitt av Aschehoug 2011

Ella er gift med Filip og mor til Bess. Idet boka tar til er den lille familien på vei hjem til Ellas foreldre på vestlandet for å feire jul. I barndomshjemmet ligger mange minner om en bror hun mistet for mange år siden – han tok livet sitt.
Ella har vært utro – hun har ligget med en kollega, Kristian. Etter jul fortsetter hun å møte elskeren. Hun oppdager etter hvert sider ved ham som skremmer, men ikke før Bess blir alvorlig syk, greier hun å gjøre det slutt.

Romanen er spennende bygd opp og godt skrevet – det var vanskelig å legge boka fra seg. Jeg merker at temaet utroskap er noe jeg finner svært ubehagelig å lese om. Det er uforståelig og opprørende når noen går bak ryggen på partneren sin, og når det attpåtil er barn inne i bildet, setter man altfor mye på spill.

Hva er det som gjør at noen tar slike sjanser? God sex – bedre enn det man får hjemme? Spenningen? Eller er det en form for undergrunnskrefter vi kan ha i oss – krefter som kan få oss til å ødelegge oss selv på ulike måter, eller rett og slett utslette oss selv?

Romanen forsøker å gi noen forklaringer på hvorfor Ella handler som hun gjør. Disse forklaringene/kommentarene synes jeg er romanens svakeste punkter. Siden jeg ikke forstår at noen kan handle som Ella, utfordres jeg når jeg leser og får inntrykk av at slike ting kan faktisk bare skje. ”Leilighet gjør tyv” sies det – det kan sikkert skje den beste at man gir etter for en fristelse én gang, og siden fanges av det man har gjort? Faktisk synes jeg det er bedre at jeg som leser utfordres til å finne mulige forklaringer selv, i stedet for at forfatteren skal tolke eller forklare.
Sidetemaet med den døde broren blir for meg et litt forstyrrende element. Jeg skjønner at Ella er preget og formet av det hun har opplevd i oppveksten, og at det for forfatteren kanskje er en del av forklaringen på hvorfor Ella handler som hun gjør. Jeg tror boka kunne vært like god, og kanskje bedre?, uten dette sidetemaet.

Litt småplukk:
På s 140 er blir det nevnt at en ser ”molefunken” ut. I følge ordboka skal ordet skrives ”molefonken”.
S 147 og 228 står det ”håndkledet”. I følge ordboka skal dette skrives ”håndkleet”, i entall ”håndkle”, ikke ”håndklede.” Mulig at dette er dialekt?

Romanen er Gjestads debut som forfatter, og jeg er imponert over resultatet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar