onsdag 22. juni 2011

«Luremus» av Elin Rise

Utgitt av Cappelen Damm 2011

Siw Anette, eller Siwa som alle kaller henne, har regnet seg fram til at hun har knapt med tid til å finne partner. Det tar som kjent tid å bli godt kjent og helt trygg på den man skal stifte familie med, og Siwa vil ikke være for gammel når hun får barn. Idet boka starter er det 49 dager igjen av den tiden hun har tildelt seg selv, og hun må vel kunne karakteriseres som lettere panisk, i tillegg til at hun er skikkelig kåt, etter å ha stått over sex i ett år. Siwa mener nemlig at sex er noe man sparer til den rette har dukket opp. Siden hun er så kåt, og siden hun også må sjekke kandidatenes kvaliteter i ulike settinger, går hun gjerne til sengs med mennene hun sjekker opp, men slipper dem aldri helt innpå, om dere skjønner hva jeg mener. Derfor navnet «Luremus» – et høyst fortjent kallenavn, spør dere meg.
Siwa oppdager at det er nødvendig med ei liste over hvilke krav hun stiller til en eventuell partner – slikt som at han må kunne kline, han må ikke være yngre enn henne, han må ikke være lavere enn henne, og han må ikke være gift.

Jeg synes dette er en morsom, passe søt, lettlest og underholdende roman. Visst er Siwa ganske irriterende enfoldig, men på en sjarmerende måte som får leseren til å føle seg klok og vel bevart sammenlignet med romanens hovedperson. Situasjoner preget av forviklinger, misforståelser, tull og tøys oppstår gjennom hele romanen, og det skaper komikk. Jeg synes også at forfatteren er modig i sine beskrivelser av sex og intime scener – det er ikke så lett å skrive troverdig om slikt som man kanskje skulle tro.

Språklig flyter det lett og greit. Enda kunne man bearbeidet teksten og strammet den noe, ved å renske ut tomme småord og søkt større variasjon i uttrykkene. Men det ser ut til at forfatteren har valgt en litt muntlig uttrykksform, og da er det troverdig slik det er gjort.
”Uff” er et ord som gjentas en del i romanen. For meg er det et tegn på den muntlige stilen – slik ville man kanskje ordlegge seg om man la fram historien muntlig, eller man satt og tenkte gjennom hendelsene for seg selv. Akkurat ordet uff er negativt ladet, så jeg ville kanskje unnlatt å bruke det for mye i en tekst med positiv og lett grunntone. 
Jeg gir noen eksempler på hvordan ordet er brukt:
s. 43: «Uff, han kommer til å forstå at jeg fikk noia for et eller annet
s 124: «Uff, nå må jeg slutte å mimre
s 149: «Uff, og nå tror han sikkert vi har noe dypt og meningsfylt på gang
s 212: «Uff, hva er det egentlig jeg driver med?»

Eksempler på setninger som kunne vært enklere og strammere:
S 41: «Jeg liker egentlig ikke bananer, men da en fyr i sykkelshorts og hjelm tok en banan i hånden sin, valgte jeg å gjøre det samme
Det er ganske opplagt at mannen som tok en banan gjorde det med hånda, og sin egen hånd, så her kunne det stått: ”… tok en banan, valgte jeg å gjøre det samme.”
S 254: «Legg deg ned på sofaen og lukk igjen øynene dine
Hvilke øyne skulle hun lukke, om ikke sine egne? Og om hun lukker øynene, så er det underforstått at de lukkes igjen. Jeg mener ”Legg deg på sofaen og lukk øynene” holder.

Ved oppramsing av flere adjektiver etter hverandre pleier man å bruke komma mellom adjektivene. Jeg finner flere tilfeller i denne boka (særlig ved beskrivelse av hår) der forfatteren dropper slike komma:
S 22: «Hun er høy, TV-tynn og har langt lysebrunt slett hår
S 69: «En surfegutt, med halvlangt bustete brunt hår.»
S 101: «… og med en hipp blond kortklipt frisyre

S 36 kommer en klønete formulering: «… en sort Dodge med avrundede hjørner…».

Men dette er altså bare småpirk, og det er like gjerne korrekturleseren som forfatteren som kan lastes for det lille som er av feil.

Som debut betraktet er dette absolutt godkjent, og jeg vil gjerne lese mer av samme forfatter.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar