fredag 10. juni 2011

«Det søte liv» av Siri Østli

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Dette er forfatterens andre roman, også denne innen feelgood-sjangeren. For den forrige boka «På høye hæler over Grønland» (2009) landet jeg på å gi tommelen opp, til tross for en del ting som trakk ned.

I årets roman er det også flere hovedpersoner – tre kvinner på 29-30 år. Den ene av dem følger vi tettest – Irmela. Vi møter henne idet hun nettopp har stukket av fra sitt eget bryllup, like etter at hun og Fredrik har sagt ja til hverandre. Det var der ved alteret – dessverre ikke tidligere – hun fikk kalde føtter og stakk. Iført brudekjole, uten penger eller bagasje, tar hun bussen fra Barkestad til Oslo. Hun oppsøker Mari – ei venninne hun ikke har hatt kontakt med på 13 år. De hadde en heftig krangel den gangen – de to og den tredje venninna, Charlotte. Da Irmela kommer til Mari, har Mari nettopp blitt forlatt av ektemannen Petter – feigt nok har han ikke snakket med henne eller forklart seg, bare lagt igjen et brev undertegnet «Mvh Petter». Mari er naturlig nok knust, og hun som er alt annet enn uthvilt og på høyde med ting, siden hun fikk barn for bare fem måneder siden.
Charlotte og Irmela var det som egentlig røk i tottene på hverandre for 13 år siden (på grunn av en mann) – Mari tok parti med Charlotte etterpå. Charlotte er freelance-journalist og målet er å få fast ansettelse et sted. 

I likhet med opplevelsen jeg hadde da jeg leste forrige roman av Østli, ble jeg overveldet av starten. Også denne boka har en pang-start – her er tempo, snert, kvikke replikker og masse humor. Etter å ha lest omtrent en fjerdedel av boka la jeg den fra meg og gledet meg til jeg skulle få anledning til å lese videre. Da kjentes det egentlig godt med en pause – humoren og tempoet krever litt av leseren, om man skal få med seg hvert eneste poeng og være helt med på notene. Jeg får en assosiasjon til å være på klassisk konsert der orkesteret åpner med en sats spilt i forte fortissimo – det er sterkt og mektig, men du håper at orkesteret skal dempe seg etter hvert – at musikken også har svakere partier for variasjonens skyld. Det samme håpet jeg for «Det søte liv», og da jeg tok boka fram igjen var faktisk noe skjedd. Tempoet og lydnivået var justert ned. Dessverre kjente jeg da at historien ikke fenget like mye. Det er viktig å ha i mente at selv om man roer ned tempo og spiller svakere, må intensiteten og tilstedeværelsen være like høy, om det man framfører virkelig skal fenge. 
Som for forrige roman synes jeg også denne er noe ujevn, (et svakt midtparti) men forfatteren har hatt en positiv utvikling – det er mindre som trekker ned i denne boka. Mange lesere vil nok ikke merke noe negativt, (de velvillige leserne er ikke like strenge som de kritiske) og kommer virkelig til å kose seg med historien.

Historien innbefatter et ganske stort persongalleri, og jeg tror jeg kan si at hver eneste en er ganske endimensjonale og enkelt beskrevet. Det er mer typer enn personligheter – selv de tre hovedpersonene. Men det mener jeg er lov i denne type roman. Kanskje boka kunne greid seg med litt færre personer?
Enkelte medvirkende er nærmest som rekvisitter å regne, slik som Maris datter Lilja. Det er som det er mest om å gjøre å ha henne der, for at vi virkelig skal synes synd på forlatte Mari, og for at Irmela kan låne babyen når hun oppsøker kjekke advokater på deres kontor – stinkende av gulp og bleiefyll – det åpner jo åpenbart for misforståelser og komiske opptrinn. For min del måtte forfatteren gjerne utelatt hele babyen – jeg kjenner jeg mest av alt blir nervøs for hva slags stell hun får, slik Irmela farter byen rundt med henne på ryggen, uten å bry seg særlig om måltider eller bleieskift. Og Mari som koker speltgrøt til den fem måneder gamle babyen og blander i vanlig melk – da jeg hadde spedbarn lærte jeg at kumelk ikke skulle introduseres før ved ti måneders alder?
Miljøskildringene er vage – mye av handlingen foregår på Grünerløkka i Oslo, men etter mitt syn kunne dette vært hvor som helst i verden – handlingen kunne like gjerne foregått i London. Faktisk er det noe unorsk med stemningen og typegalleriet i boka. Enkelte hissige kvinnepersoner av eldre garde minner meg faktisk om personligheter i P.G. Wodehouses bøker – kanskje noen av de forvirrede mannspersonene også.
Handlingen sett under ett føles ganske usannsynlig, men siden dette er mest å regne som ei underholdende skrøne, så gjør ikke det noe særlig.
Generelt kan jeg si at humoren kan skape en slags udeltakende avstand. Personlig kunne jeg ønsket meg større følelse for romankarakterene og større nærhet til deres indre liv. Men også her er det en positiv endring i forhold til forrige bok: I større grad enn første bok kjenner jeg at jeg heier på noen, nemlig Irmela – som jeg oppfatter som romanens hovedperson.

Språklig flyter boka greit av gårde. Generelt er det en ordrik stil Østli dyrker, og nå og da kan det føles litt pratsomt og omstendelig.
Ett eksempel fra s 5:
«Først og fremst at den lekket. Den lekket små styrtsjøer når bladene bøyde seg for vannet, og de styrtsjøene fant veien nedover ryggen hennes, hvor de la seg pent til rette over trusestrikken. Der hadde det samlet seg en liten dam.
I skoene derimot, hadde hun en stor dam. En gang hadde de vært pene, hvite silkesko, uten hæl, så hun ikke skulle bli høyere enn Fredrik. Det, hadde Fredriks mor forklart, passet seg ikke. Det passet seg ikke at bruden var høyere enn brudgommen
En mer ordknapp stil kunne fått fram meningen mer rett på og med atskillig færre ord.

Det rotes med tiden, slik som i Østlis forrige roman. Når romanens tid er fortid, må ting som skjedde før romanens tid fortelles i fortid av fortid. Dette slurves det med hele romanen igjennom. Forfatteren har valgt å ta med en del ting som har skjedd før bokas historie begynner å løpe, og noen ganger brukes det fortid av fortid, andre ganger ren fortid, og veldig mange ganger en blanding. Jeg har en følelse av at forfatter og forlag ikke har sett dette, men det kan også være et valg de har gjort? Kan de ha tenkt: ”Det er ikke så nøye. Leserne forstår det uansett.”
Jada, stort sett forstår vi, men av og til åpner det for misforståelser eller usikkerhet. Som s. 50: «Charlotte ville bli reiseskribent.» Jeg blir usikker med en gang – jeg kjenner ikke Charlotte særlig godt på dette tidspunktet i romanen, men etter å ha lest hele boka er jeg ganske sikker på at det skulle stått: ”Charlotte hadde villet bli reiseskribent.” Dette var noe hun ønsket i ungdommen, det er ikke målsetningen hennes nå lenger.
Noen setninger har en blanding av fortid og fortid av fortid. Eks s. 112: «Men da en musefamilie forbauset stakk hodene opp av stoppen, hadde hun gitt fra seg et hyl, grepet Lilja og en langkost og dyttet hele stolen ut på gata.» Riktig skulle vært: ”Men da en musefamilie forbauset hadde stukket hodene opp av stoppen…”
Det er mye av dette tidsrotet – jeg har notert en hel rekke eksempler; jeg kan gi dere to til:
S 111: «Og fortsatt sto alt mer eller mindre som det gjorde da bestemoren inntok huset for cirka sytti år siden.» Her skulle det stått: ”Og fortsatt sto alt mer eller mindre som det gjorde (evnt hadde gjort) da bestemoren hadde inntatt huset for cirka sytti år siden.”
S 112: «Og selv om huset ikke bar preg av det, hadde Mari og Petter et enormt oppussingslån. (Noen hull i taket var umulig å ignorere.)» Det skulle stått: ”(Noen hull i taket hadde vært umulig å ignorere).”
Forfatteren kunne også i denne romanen gitt oss flere spor i forhold til hvor lang tid som går mellom de ulike scener og hendelser. Noen måneder går det nok fra boka begynner til den slutter, siden det er vinter(?) i starten og vår eller sommer når den toner ut – men tidsforløpet kunne vært gjort tydeligere rede for.
Forfatteren har en brukt en del store bokstaver midt i setninger for å understreke. Eks s. 108: «… og Nicolai var mentalt forberedt på Alvorlige Forretninger.» Og side 159: «Eller mestret kunsten å Koke Poteter Helt Perfekt.» Kanskje en morsom gimmick? Personlig synes jeg dette like gjerne kunne vært sløyfet.

Innvendingene til tross mener jeg dette er en fin feelgood-bok. Forfatteren har utviklet seg i positiv retning siden forrige roman, noe som borger godt for fortsettelsen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar