mandag 30. mai 2011

«Svart som ravnen» av Ann Cleeves

Utgitt av Vigmostad & Bjørke, 2008

Vi er på Shetland, og det er midt på vinteren. Fran er ute og går i den dype snøen, da hun oppdager noen ravner som flokker seg om et eller annet i landskapet et stykke unna. Hun går bort for å se hva det kan være ravnene sirkler rundt, og oppdager at det ligger et lik der – ei ung jente, Catherine, som har blitt drept.
Mistanken til hvem som kan ha utført drapet retter seg snart mot einstøingen, den mindre begavede, eldre mannen Magnus Tait. Han var i politiets søkelys en del år tilbake, da ei lita jente ved navn Catriona ble borte. Den gangen ble det ikke funnet noe lik, og hva som hadde skjedd med jenta fant man ikke ut. Men nå finnes det spor, eller i alle fall indisier, som peker mot at det er Magnus som har tatt livet av Catherine; hun var nemlig på besøk hos ham like før hun ble drept.
Litt senere gjør Fran et nytt likfunn. Nå er det Catriona som kommer nærmest snikende opp fra torva, der hun har ligget begravd siden hun forsvant. Kroppen er godt bevart, og det kan sees at hun ble stukket i hjel. Hårbåndene hennes mangler, og da disse finnes i Magnus Taits hus, synes svaret å være gitt. Alle på stedet puster lettet ut – endelig er morderen tatt.
Men er virkelig løsningen på mordgåten så opplagt?

Starten på boka fenget meg – det var særlig stemningen, den uhyggelige, kalde vinterstemningen, som grep meg. Boka åpner også på en spennende måte handlingsmessig, men jeg synes ikke forfatteren klarer å holde denne spenningen oppe. Midtpartiet av boka føles langdryg – det skjer lite, politimannen som har ansvaret for saken, Jimmy Perez, farter hit og dit, snakker med en hel del folk, men det kommer lite ut av det. Og jeg opplever det som veldig opplagt at forfatteren pusher på for at vi skal tro Magnus Tait er skyldig, samtidig som mange andre får et mistenkelig lys satt på seg. Jeg skjønner med en gang at det ganske sikkert ikke er Tait som står bak drapene.
Når det kommer til miljøet i boka lot jeg meg riktignok forføre i starten av boka, men etter hvert kom jeg fram til at omgivelsene er svært utydelige, fordi de er for vagt skildret. Hvordan ser det egentlig ut på dette stedet? Er det landsbebyggelse? Tettsted? En blanding? Er det bare gårder der, eller er det også boligfelt? Det virker som om forfatteren ikke har hatt bilder inni seg, tydelige nok til å klare å beskrive og videreføre til meg som leser hvordan det ser ut der handlingen foregår.

Språklig er boka grei, men det rotes forholdsvis mye med tiden i boka. Den er skrevet i fortid, og når man forteller om ting som har skjedd før bokas tid, må man vise at dette er fortid av fortid. Jeg finner også feil/manglende bruk av futurum flere steder.
Eksempler:
S 33: «Moren ville bli med, hadde skyndt seg for å finne kåpen, men de sa at det behøvdes ikke.» Her skulle det stått: ”Moren hadde villet bli med, hadde skyndt seg for å finne kåpen, men de hadde sagt at det behøvdes ikke.”

S 49: «Det ville blitt en gutt. Svangerskapet var kommet så langt at de visste det.» Her mener jeg det skulle stått: ”Det ville ha blitt en gutt.” (Men det høres også litt rart ut, kanskje det var bedre med ”Det skulle ha blitt en gutt.”?)

S 59: «Da hun kom tilbake, satt han i nøyaktig samme stilling som da hun gikk.» Riktig skal være: ”Da hun kom tilbake, satt han i nøyaktig samme stilling som da hun hadde gått.”

S 78: «Varebilen som kom med lyktene og generatoren, var borte.» Det skulle vært: ”Varebilen som hadde kommet med lyktene…”

S 127: «Første gang hun møtte Robert og snakket med ham…» skulle vært: ”Første gang hun hadde møtt Robert og snakket med ham…”

S 141: «… og prøvde å huske Agnes slik hun var mens hun var frisk.» Skulle vært: ”… Agnes slik hun hadde vært mens hun var frisk.”

S 141: «Han hadde alltid vært klosset og treg, men hun var nett som en fugl…» skulle vært: ”… hun hadde vært nett som en fugl…”

S 175: «Hadde jeg vært i London, tenkte hun, ville jeg ha ringt til noen. Så kunne vi møtes på en bar…» skulle vært: ”… Så kunne vi ha møttes på en bar…”

S 178: «Hun plasket uti og tenkte at dette hadde Cassie elsket.» Skulle vært: ”… tenkte at dette ville Cassie ha elsket.”

S 178: «Her gikk det ikke an å snakke om slikt. Folk ville ikke forstå.» Skulle vært: ”… Folk ville ikke ha forstått.”

S 223: «Hun burde vel ha dårlig samvittighet fordi hun avtalte å møte Robert på den måten. Moren ville bli rystet.» Siden Sally ikke har tenkt å dele dette med moren, skulle det stått: ”Moren ville ha blitt rystet (om hun hadde visst dette).”

S 244: «Fran tvilte egentlig på at de noensinne ville få rede på hva Catherine tenkte seg…» skulle vært: ”… ville få rede på hva Catherine hadde tenkt seg…”, for Catherine er dessverre død og har følgelig sluttet å tenke.

S 281: «Da de danset sakte dans tidligere, kjente hun det mot låret.» Her skulle det stått: ”Da de hadde danset sakte dans tidligere, hadde hun kjent det mot låret.”

S 285: «Han husket hvordan øynene hennes lyste av begeistring fordi hun fikk være så lenge oppe...» Her skulle det stått: ”Han husket hvordan øynene hennes hadde lyst av begeistring for hun hadde fått være så lenge oppe…”

Annet pirk til slutt:
S 30: «… med beltet fylt med hestetagl om livet og den ene strikkepinnen stukket i det så den sto fast, mens den andre danset
Strikker Magnus’ mor med bare én strikkepinne?

S 74: «Den svingte til høyre og parkerte på gresset så andre biler kom forbi.» For det første synes jeg det skulle stått ”andre biler kunne komme forbi.” For det andre lurer jeg på hvor det ble av den dype snøen? Har den blåst bort eller smeltet, og gresset poppet fram?

S 139: Et litt dårlig bilde: «Hun skremte ham med den skingrende stemmen, den spisse nesen som hun kjørte inn i ansiktet på ham…»

S 140: «… hjalp moren med lage matlagingen…» skulle vært: ”… hjalp moren med matlagingen…”

S 196: «Bevisstheten var konsentrert om kroppen hennes under klærne, tungen mot tennene, huden på føttene mot innersålen i joggeskoene.» Jeg reagerer litt på at Sally går med joggesko midt på vinteren – og det uten sokker?

S 277 – et litt dårlig bilde: «En ung mann i sid, grå frakk satt på en oppreist ølkasse og maltrakterte en gitar.» Maltraktere betyr: mishandle, skamfere, ødelegge.
Det er kanskje slikt man sier/skriver hvis man skal være morsom, men den tonen passer ikke i denne romanen synes jeg.

S 283: «Han presenterte Sally for sin mor. Kanskje det var derfor han tok henne med hit. Han visste at Celia var her og ville at de skulle møtes.» Her er det noe feil – jeg tror forfatteren mente noe a la: ”Han tenkte sikkert å presentere Sally for sin mor; det måtte være derfor han tok henne med hit…”

Jeg tror lesere som liker tradisjonell krim vil like Cleeves. For meg var det en del i språket som trakk ned, og i midtpartiet dalte spenningen for mye – slik at leseopplevelsen ble ikke mer enn sånn passe for meg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar