fredag 6. mai 2011

«Nu, jävlar!» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal, 2011

Av samme forfatter har jeg lest
«Under bordet»

(2002), «Juggel» (2004), «Resten av livet» (2007, som hun skrev sammen med søsteren Ellen), samt barneboka «Sug!» (2009). Jeg tror også jeg har lest barnebøkene «Jug» (2005) og «Myggstikk» (1998), men siden det i så fall var før jeg begynte å blogge, kjenner jeg at det er litt vanskelig å være helt sikker, og uansett husker jeg ikke særlig mye av dem.
Jeg liker måten Linde skriver på – jeg husker jeg leste «Under bordet» da den kom, og mente straks at Linde var et navn man burde merke seg.

«Nu, jävlar!» har fire hovedpersoner som alle bor i Kongsvinger, og som har noen få, felles berøringspunkter. Det viktigste berøringspunktet er Jessica – hun er venninne av høygravide Terese, som vi først blir godt kjent med, og som jeg – feilaktig – trodde skulle være handlingens midtpunkt alene. Jessica er datteren til Lydia, og har vært kjæresten til eksfotballspilleren Kevin. Terese, Jessica, Lydia og Kevin er de fire hovedpersonene i boka. De fire har hver sine ting å stri med; det er spennende å se hvordan det går med dem, så fortellingen har driv.
Siden hovedpersonene handler hver for seg, nesten ikke samhandler i boka, (jeg får assosiasjonen til små barn i sandkassa – de leker ikke sammen, men ved siden av hverandre) blir dette kanskje mer som fire romaner i én for meg, men dette kan også ha med mine preferanser å gjøre.
Jeg liker aller best konsentrerte fortellinger, gjerne med enkle, eller tett sammensatte tema og handlinger som forfatteren godt kan grave dypt i, og jeg liker best når bestanddelene i en roman henger sammen på en eller flere måter. Konsentrasjon er et stikkord for meg, tror jeg. Jeg er god til å konsentrere meg, og liker bøker som støtter opp om konsentrasjon.
På grunn av denne preferansen, ble jeg ikke topp begeistret for denne romanen, selv om jeg finner den både velskrevet og anbefalelsesverdig. Liker du romaner med flere hovedpersoner, så er dette romanen for deg.

Tittelen har jeg fundert en del på. «Nu, jävlar!» er et svensk kraftuttrykk som visstnok ikke skal være så ”alvorlig ment”. Da jeg forsøkte å skjønne uttrykket intuitivt, ville jeg gjettet at det betydde noe sånt som ”Nå skal du få!” eller ”Nå skal du få se!”, men det skal visst bety noe a la ”Kom igjen nå!” eller ”Kjør på!” Uttrykket var ikke ett jeg var fortrolig med fra før, og jeg kjenner fremdeles at jeg sitter og lurer på hva uttrykkets bruksområde, innhold og betydning er – og jeg derfor begriper jeg ikke helt hva Linde har ment med å velge nettopp denne tittelen. Men den er lett å huske, i alle fall – så noe uklokt valg er det neppe.

Språket er lett og godt, slik Linde pleier å ha det. Kapitlene der vi følger Terese, Jessica og Lydia er skrevet i en slags ”fin”, mer konservativ stil, mens vi i kapitlene om Kevin møter et røffere, mer avslappet språk, med a-endinger og dialektuttrykk.
Det er ikke mye å innvende på språket til Linde. Det glir greit og uanstrengt, slik jeg liker. Hvis jeg skulle nevne noe generelt som trekker ned, så mener jeg at Linde kunne fått et enda renere og bedre språk, om hun lette etter og kuttet ut unødvendige småord. Jeg nevner noen eksempler:
S 144: «…, og hun likte stemmen hans, det var det aller viktigste; den mørke stemmen hans som lagde lyder som beviste at han fantes der,…» Her mener jeg at ”hans” etter ”mørke stemmen” med fordel kunne utelates, selv om noen kanskje vil innvende at det er fint at forfatteren repeterer og understreker?
Og s 128: «Hun bestemte seg i går kveld da hun sto der i døråpningen og kjente…» ”Der” kan med fordel sløyfes. Hvis meningen var å stedsbestemme, burde man skrevet det annerledes, for eksempel: ”da hun sto i døråpningen til rommet sitt og kjente…”
Og s 33: «… uansett hva hun klarer å trekke på den sprengeferdige, opphovnede kroppen sin, så vil hun aldri ha sjans til å bli i nærheten av noe som kan minne om cool.» ”Sin” etter ”kroppen” er unødvendig – vi vet hvem hun mener å kle på.

For øvrig er det ganske mange lange setninger i Tereses kapitler, delt inn med kommategn, sikkert for å illudere tankestrømmer, tenker jeg. Linde kunne muligens lagt opp til å dele opp teksten mer med punktum, og gjort teksten noe lettere å lese.

Det er nesten umulig å utgi en roman helt uten feil, så jeg fortviler ikke om jeg møter en og annen liten feil i ei bok. Men i denne syntes jeg det var litt flere feil enn bare noen få. En runde til med korrektur hadde vært fint. Her kommer en lang sekvens i innlegget mitt, som man bør hoppe over, om man synes slikt småpirk er slitsomt!

S 40: «… når hun bøyer seg og trekker i den nederste døra, den til hurtigfryseren, og selv om det ikke er lenge siden hun avviste det, har det allerede kommet en tykk kant av is, …»
Og samme feil s 189: «Det smeller i kjøleskapet. Terese snur seg. Antagelig er det fryseren, den holder på å gro igjen, og selv om de har avvist den flere ganger den siste måneden…»
Det kan være man vil avvise fryseren, men det riktige her skal selvfølgelig være ”avise”.

S 57: «Ansiktet hennes er rødmussete og varmt.» Riktigere er det vel å skrive ”Rødmusset”.

Bokas tid er nåtid, og tilbakeblikk skrives i fortid, men iblant settes noen verb i fortid av fortid. Eksempel s 100: «Det hadde rista noe jævlig da de skulle lande. Kevin fulgte med på flyvertinnene som forsvant oppover midtgangen og inn i det lille rommet lengst der framme.» For å få samsvar, burde det stått: «Det rista noe jævlig da de skulle lande…»

S 101: «…, og Granåsen flira fornøyd mens han tok tak i bukselinningen bak og dro Levis-en enda lenger inn i aslet.» ”Aslet” er vel dialekt for rompe/ræv. Det er ikke et ord jeg er ekspert på, men jeg trodde det var vanligere å stave det ”aschlet”?

S 102: «… og mens han vippa opp krana med albuen og gnidde henda sine under vannstrålen…» ville fungert bedre enten slik: ”… åpna krana med albuen…” eller slik: ”… vippa krana åpen med albuen…”. Det er ikke bokstavelig talt krana han vipper på, nemlig, men hendelen som åpner krana.

S 104: «Han kunne leve med surt støy,…»
”Støy” er ikke intetkjønn, men hankjønn, så det skal være ”sur støy”.

S 125: « - Selvfølgelig var der, sa Jessica, - det var han som tok bildet!» skal være
” - Selvfølgelig var han der…”

S 129: «En gang for noen år siden, leste Jessica en avisartikkel om barn som hadde dødd og om rommene deres som i årevis, kanskje for alltid, ble stående urørt, som et slags museum.» Mener forfatteren egentlig ”mausoleum”?

S 131: «… det sørgeligste ikke er tanken på drømmene som ikke blei oppfylt…» Ellers i dette kapitlet er formen ”ble” brukt, så da burde det stått ”ble” her også, ikke ”blei”.

S 133: «… og hun forsøkte å skrive sin historie, Sakken og hennes sanne fortelling, men de hun skrev, kjentes aldri presise nok…»
Her er ikke samsvar mellom ”de” og det som ordet viser tilbake til, som står i entall. Man kunne for eksempel heller ha skrevet: ”… men de ulike utkastene hun skrev, kjentes aldri presise nok…”, eller ”det hun skrev, kjentes aldri presist nok”.

S 133: «… siden forsøkte hun seg på små noveller som skulle handle om dem to.» Det riktige skal vel være ”de to” eller bare ”dem”.

S 133: «… og hvordan skulle hun klare å formilde hvordan alt egentlig hadde vært
”Formilde” skal være ”formidle”.

S 138: «SAKKEN: Du må huske å alltid gå for det beste.» skal være ”Du må huske alltid å gå for det beste.” Denne korrigeringen fra meg kan avfeies, siden dette er en replikk hentet fra Jessicas dramatiseringer. Man kan argumentere med at Sakken ikke brydde seg om korrekt bruk av infinitivmerket, og uttrykte seg autentisk på denne måten.

S 162: «En flue surrer i vinduskarmen i gangen.»
Siden Linde bruker en hel del a-endinger, tror jeg kanskje hun ville skrive ”flua”, ikke ”fluen”, og da heter det ”ei flue.”

S 171 er det en setning jeg ikke forstår helt: «Hver morgen til middag og når hun står opp. Minst to glass.» Har det stokket seg litt, så det skal være: ”Hver morgen når hun står opp, og til middag?”

S 172 et bilde jeg ikke får helt til å se/høre for meg: «Linoleumen jamrer under Lydias føtter når hun går mot moras rom innerst i korridoren.»

S 190: «… tenkte Terese at det samtidig, når de kom til stykket, kanskje var henne selv som ville…»
Heter det ikke ”når det kom til stykket”, og skal det ikke være ”hun selv” her?

S 194: «… det var som hun føle hvordan vekten av sin egen kropp klemte mot det lille, myke barnehodet…» Her skal det stå ”… det var som om hun kunne føle…”.

S 221: « … langt igjen en beskjed…» skal være ”lagt igjen en beskjed”.

S 242: «… det altfor kort skjørtet…» skal være ”det altfor korte skjørtet”.

s 284: «… og der satt hun på kveldene…». Bedre med ”om kveldene.”

s 374: «… og det var en voldsom frihetsfølelse i alt hun foretok seg…»
”Voldsom” som gradsadverb er et ord vi ofte bruker når vi snakker, men når vi skriver ser vi tydeligere at det ikke passer helt. Det hadde vært bedre med et annet ord her, som beskrev hvor fantastisk fri hun følte seg.

S 375: «…, og det første som slo Jessica, var at det måtte være første gang hun var vitne til noen som rent bokstavelig rev seg i håret og ikke minst: hvor utrolig teatralt det virket
Jeg tror ordet ”teatralsk” er riktigere i denne sammenhengen.

S 377 er det igjen en setning jeg ikke forstår: «Jessica sto i en os av parfyme, det skulle gå flere minutter før hun fikk høre hvem offeret var, en svensk minister, og det var mindre enn et døgn til barna hennes skulle bli morløse.» Her snakkes det om flere dødsfall på samme side, så antakelig er det Diana som skal etterlate seg de morløse?, men dette kunne vært formulert tydeligere.

S 381: «… hun hadde sett utallige nyhetssender siden…». Her skal det stå ”nyhetssendinger”.

All pirkingen til tross, konklusjonen står ved lag: Dette er anbefalt lesestoff!

2 kommentarer:

  1. Lett å huske? Ikke helt - FORESPØRSEL: "Har dere: Hva nu djevel? av Hilde Lunde?" (t.o.m. Heidi Linde ble feil! :-)

    SvarSlett
  2. Nei, kanskje tittelen ikke er så lett å huske likevel? :-)
    Forfatternavn og titler er noe man lett kan rote med, det må sies - vi som jobber med bøker, og får spørsmål om ting kunder har lest om i avisa eller hørt om i radioen, har opplevd mye rart i den gata...

    SvarSlett