mandag 16. mai 2011

«En sannsynlig historie» av Karin Alvtegen

Utgitt av Cappelen Damm, 2011

Av Alvtegen har jeg tidligere lest «Skyld» (2002), «Savn» (2003), «Svik» (2004), «Skam» (2006) og «Skygge» (2008). En-ords-titlene, alle på S, gjør det vanskelig å huske eller skille dem fra hverandre bare ut fra titlene. Men bøkene skiller seg klart fra hverandre når vi går nærmere inn på handling og tema. Aller best likte jeg «Savn», men jeg har i grunnen likt dem alle.

Helena, sammen med mannen Martin og datteren Emelie, har flyttet fra Stockholm til Norrland, der de har kjøpt en gård for å drive hotell. Da handlingen i «En sannsynlig historie» begynner, har Martin flyttet tilbake til byen. Helena vil ikke slippe drømmen om å få hotellet til å leve, og skilsmissen er et faktum.
I bygda der hotellet ligger, var Helena hver sommer som barn, og hun har mange gode minner derfra. Naboen, Anna-Karin, var da ei litt eldre jente hun fikk være sammen med og se opp til om somrene før – nå arbeider Anna-Karin litt på hotellet og er stadig innom Helena for å prate. Like bortenfor gården bor en spesiell, eldre mann ved navn Verner. Anna-Karin liker ham ikke, og Helena har ikke forsøkt å bli kjent med ham, da hun har inntrykk av at folk flest i bygda forsøker å unngå ham.
Anders kommer helt tilfeldig til Helenas hotell for å leie rom for natta. Han sliter med livet sitt – selv om han er vellykket forretningsmann og rik, er han ikke lykkelig.
Dette tilfeldige møtet mellom to mennesker, som hver for seg er i vanskelige faser av livet sitt, viser seg å være til hjelp for dem begge.

Jeg likte boka – den er lettlest, handler om interessante menneskemøter, og fortellingens intensjoner er å gå i dybden, slik den lar oss bli kjent med hovedpersonene utover det rent overfladiske. Om Alvtegen lykkes i å pløye dypt på en troverdig måte denne gangen, er jeg ikke helt sikker på, og jeg synes nok av og til at forfatteren balanserer hårfint på kanten til å bli sentimental. Enkelte tema og biter av fortellingen oppleves også som klisjeer, eller i alle fall klisjepreget. Jeg vil ikke ramse opp hva jeg mener her, fordi det ville røpe for mye av handlingen, men den gamle originalen Verner er jo i seg selv en klisje; sære originaler skal liksom være med, når vi har en fortelling fra bygda foran oss.
Det kan være at Alvtegen tar fram for mange problemer og vanskeligheter på en gang? Det skal gjerne mer plass til for å kunne gå dypt nok, og leseren kan slite med å engasjere seg like mye i alt som dukker opp, når det blir for mye av det vonde og vanskelige.

Språket er hovedsakelig godt, men jeg opplever det som noe ujevnt – ikke like godt bearbeidet hele veien.
Blant annet rotes det med tiden i boka. Bokas handling foregår i fortid, og da Anders og Helena minnes ting som har skjedd før bokas tid løper, er det ikke angitt med overskrifter eller annen ”merking”, eller ved at verbene settes i fortid av fortid. Av og til kan dette åpne for misforståelser, for eksempel i kapittel 7, der Anders skuer tilbake på barndommen.

Da jeg kom et stykke ut i boka begynte jeg å legge merke til at det er usedvanlig mye fnysing i samtalene som gjengis – noe jeg synes forfatteren kunne forsøkt å variere.
S 202: «Han ga fra seg et fnys, eller kanskje et sukk
S 211: «Hun fnøs
S 218: «Faren fnyser, en ubehagelig lyd som skremmer henne like mye som ordene hans
S 220: «Nå var det moren som fnøs
S 269: «Verner ga fra seg en lyd, en mellomting mellom et sukk og et fnys

Noen ordvalg er litt svenskpreget? og sære.
Som for eksempel «selvbestaltet» s 103. ”selvbestaltet” kunne godt vært byttet ut med ”selvoppnevnt”, synes jeg.
«Higenen» s 150, kunne vært byttet ut med det litt mindre poetiske ”higingen”.
Noen steder er ordstillingen noe haltende:
Eksempel s 173: ”«Så gjør ikke det, da.»” Det kommer seg kanskje av at man på svensk sier noe sånt som: ”Så gör inte det, då.” 
På norsk virker det mer riktig å si: ”Så ikke gjør det, da.” eller kanskje aller helst: ”La være (med det, da.)”

Et par bilder som kanskje kunne fungert bedre:
S 138: «… så hun Anna-Karin forsvinne opp mot den trettekjære gården sin.» Gården har en trettekjær eier, men er gården trettekjær av den grunn?
S 139: «På åkeren bort mot skogen sto en prektig elgku.» Det er noe med ”bort mot skogen” som kjennes rart. Kanskje ”På åkeren nedenfor skogen” eller ”borte ved skogen” hadde vært bedre?
”Prektig" er også et ord jeg forstyrres litt av, fordi det kan ha flere betydninger. Hva med ”praktfull” eller ”majestetisk” i stedet?

Boka slutter med et tydelig, eller kanskje rett og slett overtydelig bilde:
«Hun sto på kjøkkentrappen da han kom hjem, med ansiktet mot solen, og så ned mot innsjøen.
”Se, Anders,” smilte hun. "Ser du? Isen har gått.”
»

Alt i alt var dette en grei leseopplevelse. Hvis Alvtegen er et ukjent navn for deg, og du har lyst til å undersøke hva hun har på hjertet, vil jeg anbefale at du begynner med for eksempel «Savn».

2 kommentarer:

  1. Elsker at du strør om deg med sitater du henger deg opp i underveis i lesningen - Måtte le høyt nå som jeg enda husker boken så godt! Jeg kjenner meg veldig igjen, for å si det sånn :)

    Til forskjell fra deg likte jeg derimot den siste setningen veldig godt. Overtydelig budskap, å ja, men den fungerte for meg likevel.

    - Ellers ser det ut som vi har temmelig lik oppfatning av boken og forfatteren :)

    SvarSlett
  2. Ja, det er vel for så vidt et godt bilde forfatteren byr på som sluttsekvens - dette at isen går, men for meg ble det altså litt for mye :-)

    SvarSlett