tirsdag 12. april 2011

«Min mangel på stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy» av Ingrid Schibsted Jacobsen

Utgitt av Silke forlag. Omtalen bygger på korrektureksemplar forlaget sendte meg, i håp om at jeg ville lese og blogge om boka. Den ferdige utgaven er ventet i salg fra 11. mai 2011.

Boka er Jacobsens debut, og for Silke forlag er dette også en form for debut; de har fra før bare gitt ut oversatte romaner. Jeg synes det er flott at forlaget vil satse på norske originalmanus, men å utgi en debutant den første gangen de satser originalt norsk, kan kanskje ha vist seg som et litt for stort steg for forlaget?

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å vente til den ferdige utgaven forelå – fordi jeg fant så mange feil og såpass mye dårlig språk at jeg ikke kunne tro dette var siste korrektur – men nå ser jeg at to bloggere har blitt stormforelsket i boka, (http://anettesbokboble.blogg.no/1302591856_min_mangel_p_stolthet.html og
http://mathildesskatter.blogspot.com/2011/03/mr-darcy.html)
så nå vil jeg likevel publisere omtalen min. Dette fordi jeg synes jeg må gi en motvekt til de positive innleggene, og da må jeg – dessverre – helle litt malurt i begeret. Etter dette kan jeg også bli ferdig med denne boka – som har gitt meg mye hodebry.

HANDLINGEN
Boka handler om 17 år gamle Ingrid. Hun er romantiker, som følge av at hun har forlest seg på kjærlighetsromaner av Austen og hennes like. Når hun finner ham hun gjenkjenner som sine drømmers Mr Darcy i småbyen Kragerø, hvor hun har vokst opp, opptrer hun slett ikke som de kjølige, reserverte heltinnene i de klassiske kjærlighetsromanene. Nei, hun starter en aktiv jakt på byttet sitt. Hun anser jo seg selv som en moderne kvinne. Hun vet hva hun vil ha – på en eller annen måte skal hun få tak i det.

Både forfatteren og hovedpersonen i boka heter Ingrid, altså gjetter jeg at boka delvis er selvbiografisk. Jeg finner spor på nettet som bekrefter dette: http://thesybariteweekly.wordpress.com/2011/03/09/no-sex-no-city-–-ingrid-schibsted-jacobsen-skriver-om-oppveksten-i-kragerø-om-kjaerlighetens-mysterium-og-det-a-finne-seg-selv/

Kanskje boka er særlig interessant for folk fra Kragerø, hvis de kjenner både omgivelsene det skrives om, forfatteren og Mr. Darcy?
Forlaget reklamerer med at dette er en oppvekstskildring, «Knausgård møter Bridget Jones på Karl Johan», står det på Silkes hjemmeside. Det høres i alle fall ut som litt av et kræsj.

TITTELEN
Tittelen på boka føles litt lang, og jeg spør meg selv om den ikke må ses på som en smule spekulativ. Vi er mange som elsker Jane Austens roman «Stolthet og fordom», med den sterke, mannlige hovedpersonen Mr Darcy. Å bruke både boktittel og navnet på hovedpersonen i denne verdensberømte boka, kan helt klart gi lesere positive assosiasjoner i en viss retning.
Men passer tittelen? Kan forfatteren stå inne for at boka handler om det den gjennom tittelen lover? Til dette spørsmålet vil jeg svare tja. Det mangler stolthet i Ingrids mannfolkjakt, men det mangler ikke fordommer. Mr Darcy blir for meg bare et navn hun gir den hun leter etter og bestemmer seg for å plukke. Riktig nok påstår hun at bokas Mr Darcy ligner på Colin Firth (som spilte Mr Darcy i BBCs TV-serie), men beskrivelsen Ingrid gir, får meg slett ikke til å gjenkjenne Colin Firth i Ingrids drømmemann.
Vi får ham beskrevet s. 24. Ingrid er på et utested i Kragerø, og har oppdaget at Mr Darcy sitter i rommet et stykke unna. Hun tenker seg at hun ser på ham gjennom en kameralinse, hun zoomer inn og studerer ansiktet hans:
«Jeg studerte trekkene i det bleke ansiktet gjennom den imaginære linsen. Den fremmede hadde lang, smal hals, høye kinnbein og en mellomstor nese med fregner på tuppen. Neseborene var store, og når han pustet, vibrerte de lett. Munnen var smal og trakk seg sammen i retning haken til en nesten arrogant mine.
Jeg fortsatte min ferd med kameralinsen. Plutselig stanset den. Omtrent midt på. Ved to mørke øyne som lyste opp resten av ansiktet. De lå i passe avstand fra nese og panne, kanskje ørlite granne tett, trygt skjermet av lange svarte vipper og et par grove bryn
Er det en god beskrivelse av en fyr som likner Colin Firth?
Hvorfor kunne ikke forfatteren gitt mannen et alminnelig navn i stedet, som Henrik eller Lars? Eller et annet alias, som Mr Right?

Det oppstyltede språket i boka – som jeg skal komme tilbake til – får meg til å tenke at forfatteren har forsøkt å improvisere over Austens roman, mens biter av fortellingen får meg til å tenke at det er Helen Fieldings og Bridget Jones’ jakt på Mr Darcy hun har vært mest opptatt av å gjøre gjenbruk av.

UFERDIG
Da jeg hadde lest omtrent halve boka, lurte jeg på om forlaget hadde gjort en feil og sendt en tidlig versjon av manus til setting og prøvetrykk – ikke siste korrektur. Jeg fikk inntrykk av at boka var ganske uferdig. Jeg syntes språket virket uvasket, eller i det minste dårlig vasket, og jeg syntes faktisk ikke boka virket ferdig redigert, heller.

Jeg ble også usikker på om forfatteren har gjort bevisste nok valg i forhold til stil og komposisjon. Nå har jeg skjønt at boka er selvbiografisk, og antar at forfatteren skriver om scener som virkelig har funnet sted. Selv om man skriver en sann historie, er det lov å gjøre grep som gjør den mer spennende og leseverdig. Man kan velge å utelate kjedelige passasjer, man kan forsterke og overdrive de gode. Her virker det som om man har fortalt handlingen rett ut av posen, slik det faktisk foregikk, og ikke greid å frigjøre seg virkelighetens utgangspunkt, gjøre dette til interessant fiksjon ved å gi verket en tydelig regi.

Enkelte passasjer i boka er kjedelige, på en selvsentrert, uinteressant måte – og de ødelegger framdriften i historien. Disse ville jeg luket ut.
Eksempel s 137: Ingrid har fått høre at hun har glemt igjen kåpa si i Darcys hus, etter å ha vært der på besøk, og siden hun vet moren kommer til å etterlyse kåpa, må hun dra og hente den.
«Dagen etter våknet jeg tidlig. Jeg pleide å sove svært lett, og selv i helgene våknet jeg tidlig. Men den morgenen våknet jeg ekstra tidlig, fordi de underbevisste tankene på den forestående kåpeprøvelsen gjorde kroppen rastløs og ute av stand til å hvile som vanlig.
Jeg slo øynene opp, og begynte straks å tenke på hvilke muligheter jeg hadde for å unnslippe. Jeg kunne alltids bruke den dyre North Sails-jakken min, som jeg hadde grått meg til året i forveien, fordi jeg ville se ut som en sportsinteressert soss. Men nå var jo situasjonen en helt annen. Jeg kunne spørre Natalia om å gå for meg, men da var jeg redd jeg ville bli for nysgjerrig. Hun visste allerede mye mer om Darcy enn meg. Det var tross alt fristende å vende tilbake til Darcys hus, så få løsninger var bedre enn å bare hente den gjenglemte. Og selv om jeg var nervøs, ville det å dra hjem til Darcy by på en åpning i vårt forhold. Å møte foreldrene er en stor greie. Selv når foreldrene ikke vet at det er et fremtidig svigerbarn de hilser på
Dette er for meg mange ord om fint lite. Eksempelet viser også hvordan forfatteren plutselig skifter til nåtid i sin fortidsfortelling. «Jeg kunne spørre Natalia om å gå for meg, men da var jeg redd jeg ville bli for nysgjerrig.» skulle vært ”Jeg kunne spurt Natalia om å gå for meg, men da var jeg redd jeg ville ha blitt for nysgjerrig.”
Eksempelet over har også en ”å”-feil. Å er infinitivsmerket, og skal stå så nære inntil verbet som mulig. Derfor heter det ikke «å bare hente», men ”bare å hente”.

La meg vise et eksempel til på en innholdsløs, kjedelig passasje:
«Da vi begynte å nærme oss myndighetsalder, var verden blitt et mindre sted og Down Town virket blass. Vi hadde opplevd mer og så på omgivelsene med ska(r)pere øyne. Vi hadde fått en ny, annerledes appetitt på klær, og av oss skulle helt nye merker og butikker erobres. Aller helst Tatler og Ferner Jacobsen. Og mindre butikker med dyre, feminine klær. Men vi nøyde oss gjerne med billigere merker som Kookaï, Morgan og Mango. Eller små vintageaktige skattkamre med interessant second hand. Det var ikke lenger et mål å gå kledd i kjedeklær, som alle andre. Vi var ikke helt sikre på hvem alle andre var, men skille oss ut fra dem, måtte vi
Pleier man å si at man har skarpe øyne? Skarpt blikk, tror jeg passer bedre.
Å begynne setninger med ”og” eller ”men” kan passe en sjelden gang, men her skjer det til stadighet. For meg er dette nok et bevis på at språket ikke er grundig gjennomarbeidet.
Eksempelet over viser også et trekk i Jacobsens språk, ved at setninger ofte får en passiv, baktung oppbygning. Som i avsnittet over, hvor det står: «… av oss skulle helt nye merker og butikker erobres.» Et forsøk på å få til en gammelmodig uttrykksform, kanskje?

Andre steder trekker forfatteren inn personer som ikke egentlig betyr noe i historien, disse kunne med fordel vært luket vekk. Et eksempel på dette er den lange dagen Ingrid haiker sammen med venninna Eirin fra Kragerø til Oslo – her får vi treffe, og blir presentert for, de ulike bilistene som var så snille at de tok med jentene et stykke hver, slik at de kommer til reisens mål til slutt. Disse bilistene har ingen betydning i historien, og blir som forstyrrende digresjoner i historien Ingrid egentlig holder på å fortelle.
Og hvorfor reiste Ingrid til Oslo sammen med Eirin? Sikkert fordi det var slik det skjedde, men for meg hadde det vært en smartere løsning å la henne reise sammen med Signe, som er ei jente vi allerede har blitt kjent med, og som jeg synes er en tydelig og artig karakter.
I siste kapittel av boka dukker det også opp en dørvakt/bartender, som Ingrid får en slags kontakt med. Han har ingen særlig funksjon i historien, bortsett fra at han vekker Ingrid når hun har sovnet og står i fare for å gå glipp av noe viktig – en endelig sammenkobling med Mr Darcy. Disse tilfeldige bipersonene bidrar til å gjøre regien slakk og mindre målrettet.

SPRÅKET
Er det bevisst at fortelleren ordlegger seg som en aldrende, fin dame fra Frogner?
Det virker stivt og gammelmodig med foranstilte eiendomspronomen: ”min søken”, ”deres liv og levnet”, ”mine venninner”, ”min munn”.
Det samme med former som: hengav, forstod og stod.

Jeg har fundert litt rundt dette med stilen, og som en mulig forklaring tror jeg det kan ha vært hensikten å etterligne den litt stive, høytidsstemte tonen hos Austen og andre jevnaldrende romanforfattere. Hvis det var meningen å etterligne den type gammelmodig språk, var det vel uansett ikke meningen at det skulle lyde akademisk og oppstyltet?

Jeg gir eksempel på hva jeg mener:
S 22: «Røyking var på den tiden en svært imageoppbyggende aktivitet…»
S 66: «… for å lære mer om ridderen i bohemrustningen
S 78: «… og da hun med svært langsomme bevegelser begynte å forberede antrekksutvelgelsen…»
S 116: «Trappen var heldigvis mer ufarlig nå som dagslys og edruelighet regjerte
S 136: «Men det var virkelig utgjort at jeg skulle glemme en så essensiell ting
S 291: «… med nøye planlagte legitimasjonsforberedelser

Det er forfatterens hang til å velge litt fremmede/stive synonymer, som gir språket en slags byråkratstil.
Kan hende bruddet mot jentesjargongen (for eksempel diskusjon om kukost s 57, flere flaue scener med urinering og oppkast) er tilsiktet?
Men: For meg henger ikke disse to ytterpunktene sammen, de er hver for seg for dårlig utført, det virker ikke planlagt, bare tilfeldig og planløst blitt slik. Og hvis man velger et stilbrudd, må man være veldig bevisst at man gjør det, og – ikke minst – gjøre det elegant.
Jeg tror det måtte ha vært en svært rutinert og språksikker forfatter som skulle greid å gjøre et slikt stilbrudd tydelig og vellykket – her blir det forvirrende og slitsomt for den som leser, og hovedpersonens karakter blir tåkelagt – hvem er hun egentlig?

Det usikre og stilbrytende språket er kanskje ment å lyde slik en 17-åring autentisk uttrykker seg? La gå, den kan jeg til nød akseptere. Men da kunne boka vært skrevet i presens, slik at vi skjønner at jeg-personen er 17 år da hun forteller, noe som forklarer det umodne språket.

Generelt om språket i boka, vil jeg altså si at det ikke virker som det er blitt tilstrekkelig vasket. Jeg finner mange bilder jeg ikke synes fungerer, eks s. 99: «Motløs sank jeg ned i en hard sofa. Whiskyen stirret olmt på meg gjennom det ripete glasset.»
En hard sofa kan du vel ikke synke ned i? Ned på, kanskje. Og whiskyen kan ikke bokstavelig talt stirre ondt på noen? Det kan muligens føles som om den gjør det.
Og s 77: «To lunkne, billige flasker rødvin fant veien ned i magene våre og spredde seg derfra ut i kroppens avkroker,…»
Det må vel være alkoholen, eller virkningen av den som sprer seg?
S 24: «Ved to mørke øyne som lyste opp resten av ansiktet
Mørke øyne kan dominere, tiltrekke oppmerksomheten, skimre gåtefullt, men lyse opp resten av ansiktet?

Boka inneholder også en hel del klisjeer:
Eks s 19: «Lokalet var fylt til randen»,
s 20: «smertelig klar over»,
s 83: «Så nært, men akk så fjernt
s 136: «Jeg hadde tross alt flyktet hals over hode…»
Klisjeer er til en viss grad greit i underholdningsromaner, synes jeg, men dette skal jo være en litt seriøs oppvekstroman, sier forlaget?

For min del kom språket i veien – jeg ble sliten av det. Jeg har brukt mye tid på å komme ordentlig inn i historien og forstå bokas ide. Etter hvert mener jeg at ideen er god, men utførelsen er altfor dårlig til at jeg vil anbefale boka. Jeg synes ikke Silke forlag har gjort nok for å få til et godt, fungerende språk, ei heller redigert historien til en stram fasong med driv. En debutant ser ikke tydelig nok selv, og trenger svært språksikker hjelp for å få til et best mulig resultat.
Jeg må bare håpe at forlaget har greid å luke vekk de verste feilene i den aller siste korrekturen.

3 kommentarer:

  1. Det var artig å lese din anmeldelse av denne boken.
    Jeg opplevde mye av det samme da jeg leste den, og ble ikke spesielt imponert. Synes det rett og slett var kjedelig lesing og dette tror jeg har sammenheng med det jeg opplever som et umodent språk. Dette minner om en tenårings beretning til en venninne, og ikke en roman.

    SvarSlett
  2. Hei Heidi, og takk for kommentaren! Jeg begynte en stund å lure på om det var bare jeg som leste altfor kritisk og surmaget. Da gjør det godt å høre at det er flere som har samme oppfatning! :-)

    SvarSlett
  3. Jeg må legge på en kommentar på eget innlegg:
    Da jeg var innom Silkes hjemmeside nå i dag oppdaget jeg at det står: "Knausgård møter Austen i Kragerø". Enten leste jeg feil på hjemmesiden deres da jeg blogget om boka, (jeg mener det sto "Knausgård møter Bridget Jones på Karl Johan") men jeg tror faktisk at Silke forlag har endret dette "slagordet" etter at jeg skrev innlegget mitt. Ikke at det spiller stor rolle, men jeg liker å gjøre/skrive ting riktig.

    SvarSlett