torsdag 14. april 2011

«Jeg tenker nok du skjønner det sjøl : historien om Christoffer» av Jon Gangdal

Utgitt av Kagge forlag, 2010.

Du har kanskje lest om Christoffer i avisene? – gutten som døde åtte år gammel etter å ha blitt mishandlet av stefaren. En fryktelig, vond og sørgelig sak. Stefaren ble dømt til åtte års fengsel, idet boka sluttføres er moren også anmeldt, hun for omsorgssvikt og mulig medvirkning til Christoffers død. I 2010 ble denne saken henlagt på grunn av bevisets stilling.

Forfatteren spør seg selv i første kapittel:
«Hva skjedde egentlig? Og hvordan kunne det skje?»
og videre:
«Hvem vil egentlig lese en hel bok om noe så grusomt som en stefar som ifølge dommen har slått i hjel en åtte år gammel stesønn?»

Kanskje vi skal lese boka for å lære det forfatteren skriver s 7 – «… at slikt nettopp kan og får skje med noen mennesker, fordi alle vi andre ikke orker å tenke oss muligheten av det, og derfor lukker både ører og øyne?»

Det virker åpenbart at flere burde ant uro og gjort noe for å finne ut om Christoffer hadde det som han skulle hjemme. Noen få mistenkte at noe kunne være galt, men den ene bekymringsmeldingen barnevernet skulle fått, stoppet et sted i systemet over assistenten i skolens SFO, som mente å ha sett faresignaler.

Christoffer selv fortalte ingenting – uvisst av hvilken grunn. Kanskje var han truet og skremt til å holde munn? Han trakk seg unna spørsmålene om hvordan sår og skader hadde oppstått, ved å si at han ikke husket. Ved noen få anledninger strakk han seg så langt som til å si: «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl
Christoffer fikk ADHD-diagnose, og stefaren tok mye ansvar og var pådriver for at gutten skulle få ritalin og andre medikamenter som kunne roe ham. Gutten var – i følge foreldrene – så slitsom å legge og roe om kveldene, og stefar tok seg av den tunge oppgaven det var, å sette grenser og føre kontroll med at alle rutiner ble fulgt. Stefaren og Christoffer alene på guttens soverom – hva skjedde der, kveld etter kveld? Det vet vi ikke, men Christoffer slet ikke mindre med å roe seg om kvelden, etter at tiltakene ble satt i verk. Og han ga uttrykk for at han ikke ville hjem igjen, etter å ha vært hos besteforeldrene på besøk.

2. februar 2005 døde Christoffer. Obduksjonen viste at gutten var påført skader han ikke under noen omstendighet kunne påført seg selv; stefaren og moren hevdet nemlig at Christoffers skader var selvpåført, og dessuten var han – i følge dem – klosset, snublet og slo seg stadig vekk.
Obduksjonen viste at hodeskallen var sprukket fra tinningen til bakhodet – bruddet var 17 cm langt. Det må ha vært påført med en kraft tilsvarende 50-90 km i timen.
Det var ingen andre der enn stefaren og moren – en av dem, eller begge, måtte ha påført gutten denne og andre skader, som førte til at han døde.

Det kan virke ufattelig at mennesker kan utføre slike onde handlinger – men det skjer. Vi må ikke lukke øynene til det som er ubehagelig å se, eller lukke ørene til det som er ubehagelig å høre. Vi må våge å bry oss, om vi ser noe som får oss til å mistenke overgrep, mishandling eller omsorgssvikt.

Jeg kom til å tenke på Arnulf Øverlands dikt 
Du må ikke sove, der det blant annet står:

«Du mener, det kan ikke være sant,

så onde kan ikke mennesker være.»

og

«Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!»



4 kommentarer:

  1. Huff, jeg husker denne saken godt fra avisene. Jeg synes det er et viktig poeng i forordet, det at man ikke må la være å lese om saken fordi vi ikke orker å tro at mennesker kan gjøre sånt. Det er tragisk å tenke på at ikke bare moren, men også de slappe omgivelsene, fikk slippe unna med det. Stakkars gutt.

    Veldig bra innlegg, og en utmerket anledning til å trekke frem Øverlands dikt.

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelig kommentar, linesbibliotek! :)

    SvarSlett
  3. Jeg har lånt denne på biblioteket, og har faktisk tenkt å bruke litt av arbeidsdagen min på å lese boka (jeg jobber i fosterhjemstjenesten). Jeg synes det er viktig at slike historier kommer frem. Barnemishandling har mange ansikter.

    SvarSlett
  4. God ide, Beatelill!
    Som du skriver er det viktig at slike historier kommer frem - fordi vi kan lære av dem.

    SvarSlett