torsdag 28. april 2011

«Ingenting å angre på» av Trude Marstein

Utgitt av Gyldendal, 2009

Av Marstein har jeg fra før lest «Plutselig høre noen åpne en dør» og «Elin og Hans». Begge disse bøkene gjorde inntrykk på meg, men særlig husker jeg «Elin og Hans» som en spennende leseopplevelse.

«Ingenting å angre på» beskriver to døgn i Vegard og Heidis liv. Sommerferien har startet, Vegard og Heidi skal på hytta med de tre døtrene sine. Det er bare noe Heidi må ordne på jobben før hun kan ta ferie, så Vegard og jentene skal reise i forveien. Heidi skal ta toget dagen etter. Dette hun skal ordne på jobben viser seg å være løgn – det hun skal er å møte Mikkel, en mann hun har truffet gjennom et jobbseminar og som hun akkurat har innledet et forhold til.
I boka veksler Heidi og Vegard på å fortelle i annethvert avsnitt/kapittel, hva de gjør og strever med hver for seg disse to døgnene.

Dette er ei bok som vekker tanker og følelser hos meg – den utfordrer meg på en måte jeg liker. Men boka er tung å lese. Marstein beskriver detaljert hvordan alt ser ut rundt hovedpersonene, alt som skjer med dem av smått og stort, tanker de får, hva de sier til hverandre. Vanligvis pleier man å plukke ut de kjedelige øyeblikkene når man skriver, for å gjøre handlingen stram og spennende, i denne boka er det stikk motsatt. Alt det trivielle, kjedelige er med, på en realistisk, betydningsfull og tyngende måte. Det gir en sterk følelse av å være der, på samme sted som hovedpersonene – du ser og opplever det samme som dem.

At trebarnsmora Heidi velger å gjennomføre et slikt sidesprang provoserer og irriterer meg. Jeg synes hun er dum som risikerer så mye, bare for å gi etter for forelskelse og kåtskap rettet mot en mann hun knapt kjenner. Nettopp fordi jeg synes Heidi er dum, fordi jeg skulle ønske hun ikke gjorde alt hun gjør med Mikkel i løpet av boka, er det som en sakte pine å komme seg gjennom alle de 357 sidene.

Bokas tunge tema ville uansett gjøre lesingen til en utfordring, men boka kunne vært noe lettere å lese hvis man hadde valgt å legge inn litt luft i teksten, ved å putte inn linjeskift nå og da, og markere alt som er direkte utsagn. Jeg ville foretrukket om man gjorde det – teksten gir et svært kompakt, nesten avskrekkende inntrykk i starten, før man kommer inn i det.
Jeg tror også at boka med fordel kunne vært kortet noe ned. Rundt midten av boka følte jeg at det skjedde veldig lite, og det ble mye drøvtygging – kanskje man kunne utelatt noen kapitler?

Jeg fant noen få feil, blant annet er det to ganger brukt galt navn.
Side 72 får Heidi en SMS fra Anna, det riktige skal være Matilde.
Side 258 står det: «… når Mikkel sier dem, er det bare irriterende.» Riktig navn her skal være Vegard; Heidi sitter og snakker med Mikkel og skryter av at ting høres logisk ut når han sier ting.
S 136: «Hepser på skuldrene for at den skal falle på plass.» ”Hepse” er ikke et ord som gir treff i ordboka. Jeg skjønner hva han gjør, men man kunne kanskje valgt et ord som ”heiser”, ”løfter” eller lignende.

Jeg stusser av og til på uttrykk og tanker i Vegards kapitler; jeg føler at tankene er for kvinnelige til ham. Men det er jo slikt man ikke kan vite, og uansett er det irrelevant for det boka ønsker å ta opp.
Jeg synes også det virker litt underlig og umotivert at Heidi har dette sidespranget – motivasjonen for å gjøre det er ikke forklart – men det betyr heller ikke noe for de tankene som settes i sving, rundt kjærlighet og utroskap.
Boka slutter litt i det blå, og det er helt greit; jeg synes det passer godt at vi som leser får lov til å gruble på hvordan dette gikk til slutt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar