søndag 3. april 2011

«En morder lyver ikke alene» av Maria Lang

Utgitt av Silke forlag, 2011. Forlaget sendte meg et anmeldereksemplar, i håp om at jeg ville lese og blogge.

Maria Lang er psevdonym for Dagmar Maria Lange (1914-1991), svensk forfatter, kjent for sine kriminalromaner.
«Morderen lyver ikke alene» har vært utgitt på norsk tre ganger før, i 1950 (Cappelen) med tittelen «Det er ikke bare morderen som lyver», i 1974 (Dreyer) som «En morder lyver ikke alene» og i 1996 (Norild) med tittelen «Skjult identitet».
Nå er det Silke forlag som mener at Maria Lang bør være tilgjengelig i handelen igjen, og lanserer boka i sin serie «Silkeperle – våre favoritter».

Jeg kan huske at jeg har lest noen romaner av Maria Lang før, men ikke hvilke. De kan ikke ha gjort noe skjellsettende inntrykk, da – selv om jeg kan huske at jeg likte bøkene. Dette er ”kosekrim”. Riktignok skjer det mord – og slikt kan man aldri påstå er koselig – men vi spares for uhyrlige detaljer om likets tilstand og hvordan mordet har blitt gjennomført. Det er sikkert flere enn jeg som synes enkelte moderne kriminalromaner kan bli i overkant detaljerte i sine beskrivelser av drap og lemlestelse. Det er liksom ikke ille nok at noen dør, det må skje på verst tenkelige måte og beskrives til minste detalj hvordan det ille tilredte liket ser ut når man finner det. Men slik er det altså ikke i Maria Langs bøker. Noen dør, lik blir funnet, og det er tydelig at den omkomne har blitt drept, men så rettes fokus mot etterforskningen og løsning av mordgåten.

Hovedperson og jeg-forteller i «En morder lyver ikke alene» er Puck Ekstedt, etter hva jeg skjønner er dette en gjennomgangsfigur i Langs bøker. Hun blir bedt til et landsted – ei lita øy uten andre beboere enn dem hun skal besøke – sammen med noen andre venner. Hun gleder seg særlig, fordi hun skal få treffe igjen en høy, brunøyd fyr ved navn Einar, som hun har møtt før og svermer for. Så dukker det opp flere gjester, blant annet den forføreriske Marianne Wallman, og den hyggelige atmosfæren blir straks forstyrret. Snart skjer et mord, og det er uheldige Puck som finner liket. Puck får en slags observatørrolle i etterforskningen, mens den meget dyktige Christer Wijk dukker opp og går i gang med å sortere kortene.

Krimhistorien er grei, uten at vi opplever de helt store svingningene i spenningskurven. Språklig og innholdsmessig oppleves dette som lett; her er rikelig av måltider, spaserturer og passiarer underveis, slik at vi nesten kjenner at vi er der på øya og deltar i de hyggelige stundene som jo også finnes, selv om det har foregått mord.

Språket er lett og passer til historien. Gerd Hoffs oversettelse fra 1974 er bearbeidet av Kari Wærum. Jeg antar at hun har forsøkt å modernisere litt, men nøyaktig hva hun har endret vet jeg ikke, siden jeg ikke har sammenlignet med 1974-utgaven.
Jeg finner noen småfeil, som manglende fortid av fortid. Eksempel s. 63: «… Ann hadde ligget hjemme med hodepine, mens Rutger var ute i motorbåten.» Det skulle stått: ”… mens Rutger hadde vært ute i motorbåten.”
Og s. 211: «Christer var selvsagt mest interessert i hva vi foretok oss før han selv kom til Øya på lørdag.» Her skulle det stått: ”Christer var selvsagt mest interessert i hva vi hadde foretatt oss før han selv hadde kommet til Øya på lørdag.”

Jeg finner en del gammelmodige uttrykk, som ”tillokkende” (for innbydende/tiltrekkende), s 27: ”mektig veldet skogen frem”, s 195: ”ikke ringe kunnskap”.
Jeg finner også noen fremmedord, enkelte av dem vet jeg ikke betydningen av uten å slå det opp, men de kan jo være alminnelig kjente likevel? S 67: ”retirerte”, s 176: ”dekreterte”, s 198: ”minutiøse rapporter” og ”ostentativt væpnet”.

Alt i alt var dette en hyggelig bok – man får assosiasjoner til Agatha Christie, men selve etterforskningen og politiarbeidet er mindre vektlagt, slik at samvær og samspill hovedpersonene imellom får en større betydning.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar