mandag 11. april 2011

«Den syvende dagen» av Jens Høvsgaard

Utgitt av Bokforlaget 2011. Forfatteren er dansk journalist og forfatter. Han debuterte som kriminalforfatter i 2009 med «Døde prinsesser drømmer ikke». «Den syvende dagen» er andre bok med John Hilling som hovedperson, og forfatterens første bok i norsk oversettelse.
Bokforlaget sendte meg et anmeldereksemplar, og her kan dere lese hva jeg syntes om boka.

Journalisten John Hilling, romanens jegforteller, er tilfeldigvis i nærheten da en kjent predikant, kalt Jørgen Jesus, fra den Vestjyske frikirken ”Evangeliets ord” blir funnet hengt. Politiet konkluderer raskt med at presten har begått selvmord, men Hilling får en følelse av at dette ikke kan stemme. Han oppdager at to menn, hver for seg, har truet presten på livet, og prestens vakre kone bedro ham med den ene av disse mennene.
Journalisten gjør sine egne undersøkelser, og finner ut at presten hadde noen svin på skogen.
Hilling vikles også – tilfeldigvis – inn i en kidnappingssak. Flere små gutter, som ikke er etnisk danske, blir snappet fra barnehagene de går i.
De to sakene viser seg – beleilig nok for historiens utvikling – å ha forbindelseslinjer.
I tillegg til kriminalsakene Hilling sysler med, har han konflikter på jobben med den nye sjefen i avisredaksjonen, og privat har han også ting å bryne seg på. Kjæresten hans er gravid, og sjalu på flere av kvinnene han treffer gjennom arbeidet sitt. Selv er han gift med en annen kvinne, som forsvant for noen år siden. Antakelig er hun død, men det er ikke endelig bevist.

Jeg tror nok at noen kan synes denne romanen er grei lesning, men personlig finner jeg en del momenter som trekker ned, og jeg blir ikke helt frelst – hvis dere unnskylder uttrykket.

For det første synes jeg forfatteren har skapt en hovedperson som virker sammensatt og for så vidt troverdig, men som jeg ikke kan finne sympatisk – og derfor heller ikke får lyst til å heie på. Det er noe med den selvgode tonen – slik han er overbevist om at han, som dyktig journalist, er bedre i stand til å finne ut av ting og løse saker, enn hva politiet er. Nesten hver eneste politimann som dukker opp i historien blir direkte eller indirekte rakket ned på av fortelleren, og om de får et positivt skussmål, er det helst om de lekker informasjon til pressen, eller om de handler formelt feil – som på s 344, der politiet bryter seg inn (dirker opp døra) uten rettslig kjennelse, til en de mistenker kan stå bak kidnappingen av guttene.

For det andre synes jeg forfatteren har trukket inn et unødig stort persongalleri – for meg ble det uoversiktlig, vanskelig å skille mellom alle journalister, hjelpemenn og kilder Hilling er i kontakt med i løpet av romanen. Jeg tror historien hadde vunnet på at forfatteren hadde slått noen av disse personene/funksjonene sammen, slik at vi fikk færre personer og navn å holde rede på. Gjennomgående synes jeg forfatteren virker litt lite opptatt av at boka skal ha lesere – hva med oss, liksom? Han durer fram med sitt – selv har han vel oversikt, og gir blaffen i om vi holder følge. Litt større omsorg for leseren hadde gjort seg.

Boka har en prolog på én side som jeg ikke skjønner vitsen med. Den vekker fint lite nysgjerrighet hos meg, og da jeg leste den om igjen til slutt, skjønte jeg fortsatt ikke hva den skulle tjene til. Det eneste jeg se som en mulig forklaring, er de seksuelle undertonene som ligger og vaker i dette lille kapitlet; de kan muligens fungere som lokkemiddel for lesere som liker en dose sex i lesestoffet de velger?

Teksten er satt slik at den ganske ulogisk deles i avsnitt, på steder der det er sammenheng i scenenes utvikling. Slike mellomrom forbinder jeg med at det skal begynnes på noe nytt, et skifte av perspektiv i en scene, eller for å vise et lite hopp framover i tid, eller til en annen handling. Selv om jeg skjønte opplegget etter hvert (at jeg bare skulle overse disse doble linjeskiftene), føltes dette som stadige brudd i konsentrasjonen, fordi jeg gjorde meg forberedt på å skifte fokus – løftet blikket på en måte. Jeg ville foretrukket at teksten hang sammen der handlingen hang sammen, og at man sparte disse ”luftelinjene” til der man startet på noe nytt. Enkelte steder er disse hoppene rett og slett forvirrende, som for eksempel s 231 – der man før et hopp får presentert en person, og så: etter hoppet kommer et utsagn og en beskrivelse av en annen person. Da forsto jeg ikke straks hvem av de to som kom med utsagnet – vanligvis skal personkarakteristikkene stå sammen med det som sies, men her kommer et linjeskift imellom.

Vi får ikke noe begrep om hvor lang tid som har gått fra romanen starter til den slutter. Jeg føler at det er snakk om bare noen få dager der all handlingen utspiller seg. Men Hilling blir far, har sex med kjæresten som har født barnet (og det er ikke slikt kvinner normalt orker veldig snart etter fødselen), og helt til slutt snakker de om å lage et søsken til datteren sin – så det må jo ha gått noen måneder, uten at forfatteren gjør rede for det.

Forfatteren har som sagt et stort persongalleri, og måten han trekker nye personer inn i historien viser meg på nytt at han ikke har særlig omtanke for oss som leser. På s 116 dukker det for eksempel opp en Henry K. Mukabi. Vi som leser aner ikke hvem han er – vi har ikke hørt om ham før. Først en side senere tar forfatteren seg av en presentasjon, og vi blir fortalt hvem Mukabi er.
Dette opplevde jeg flere ganger under romanens gang. Hilling møter noen han kjenner fra før, men først etter at han har pratet eller gjort noe med denne nye personen, presenterer han den for oss som leser, noe jeg synes er for sent. Jeg opplevde denne måten forfatteren stadig kaster på oss nye personer som litt lite omsorgsfullt. Forfatteren er jo på en måte verten vår, som byr på historien han vil fortelle, og da må han sørge for at vi til en hver tid henger med, ellers synes jeg han er en dårlig vert.
Det er noe med måten hele romanen er skrevet på – som forfatteren ikke etablerer universet sitt for oss, ikke fra starten, og ikke underveis. ”Dere får bare henge med, så skjønner dere det nok etter hvert” – slik virker det som om forfatteren har tenkt.

Det er en del sex i boka – ikke alt virker like relevant for helheten i historien. Jeg har ingenting imot at personer i romaner ligger med hverandre – og de må gjerne gjøre det om det er en kriminalroman også, der kjærlighet og kjærlige handlinger ikke vanligvis spiller så stor rolle – men det må føles naturlig å ta det med i handlingen. Det synes jeg ikke det er hver gang i denne boka. Det blir som om forfatteren ikke har greid å motstå lysten til å slenge i litt ekstra krydder, selv om ingen har spurt etter det.

Romanen som helhet virker litt rotete og uplanlagt, og den tar opp kanskje litt for mange ting og problemer på en gang, særlig i Hillings privatliv.

Språklig har jeg ikke veldig mye å bemerke. Enkelte beskrivelser synes jeg faktisk er originale og gode. Eksempel s. 13: «Som i alle andre mindre og mellomstore provinsbyer ble gatene tomme samtidig som kassene med frottésokker til 29,95 ble tatt inn for natten

Men litt småpirk må jeg ta med til slutt; det kan du jo hoppe over, hvis du synes det blir for sært.
S 18: «Danske menn er påkledningsmessig generelt analfabeter
Bedre slik: «Danske menn generelt er påkledningsmessige analfabeter.»

S 36: «… jeg kastet et raskt blikk på forsiden og så at det var artikler inni om folk som hadde fått hjelp…»
Bedre med: ”… og så at det inneholdt artikler om folk…”

S 66: «… og hun begynte å fomle med neglerøttene sine.”
Kanskje det hadde vært bedre med ”… pirke på neglerøttene…”?

S 119: «… vi har noen skikkelig gode bilder av Gregers Sehested med skrårem og det hele
Skrårem – menes det bandolær?

S 168: «… klemte hardt rundt kjønnet sitt med det blonde håret
Kan misforstås, hva med: ”Klemte hardt rundt det blonde kjønnet sitt.”

S 198. Her begynner et nytt avsnitt slik:
«”Hva sa hun til puslespillet?”
Øgaard trakk opp buksene. Han hadde foreslått at vi skulle møtes bak bussterminalen. Han hadde ikke så god tid, men han hadde noe han ville gi meg
Slik Øgaard trekker opp buksene (han gjør det en eller flere ganger til i boka) begynte jeg å lure på om han har vært på do. Det var bedre om han ”heiste opp buksene”, kanskje?

S 208: «… en løs bluse med blomstermotiv
En løstsittende bluse, kanskje?

S 235: «… forsynte seg med te fra en termokanne med tut og trykknapp på lokket
Ja, termokanner har ofte tut i alle fall. Det hadde holdt med ”termokanne”, uten nærmere beskrivelser, synes jeg.

S 267: «… dro en tommefinger langs kanten…» Det skal sikkert være tommelfinger?

S 272: «Jeg stoppet og hev etter pusten for å overmanne smertene. Trakk pusten dypt et par ganger og fikk uventet hjelp. Duften av min datters hår og hud omsluttet meg og spredte seg som dop gjennom den verkende kroppen.»
Det er strengt tatt erindringen/minnet om duften av datteren som hjelper ham – datteren er ikke på samme sted som han.

S 313: «Egentlig var jeg stolt over at jeg nå kunne håndtere både å motta og sende SMS-er.» Dette synes jeg er litt sært – eller er Hilling atskillig eldre enn jeg tror? De fleste middelaldrene og eldre menn behersker vel å sende og motta SMS i dag?

Det rotes også litt med tida i boka – enkelte steder brukes ikke fortid av fortid, der det skulle vært brukt.
Eksempel s 277: «Det hadde banket på døren. Utenfor hadde det stått en kvinne i burka. Hun rakte Marie en lapp og truet med en pistol.» Her skulle det stått ”Hun hadde rakt Marie en lapp og truet med en pistol.”

Alt i alt ble ikke dette noen stor leseopplevelse for meg. Det ble tungt å lese når forfatteren durte i vei med sitt, uten å tenke på at jeg som leser skulle ha en sjanse til å holde følge.

2 kommentarer:

  1. God og grundig anmeldelse! Jeg har også fått boken, men vegrer meg litt for å bruke tid på den etter å ha lest flere mildt sagt lunkne anmeldelser. Spesielt i krimromaner synes jeg det er viktig at det flyter godt, for mye av poenget med krim er underholdningsverdi og spenningskurve. Det blir fort kjedelig å lese når man hele tiden rykkes ut av teksten.

    SvarSlett
  2. Hei linesbibliotek!
    Takk for hyggelig kommentar!
    Jeg har sett ett blogginnlegg som var positivt, ellers lunkne, som du sier.
    Smaken kan være ulik, men for lesere som liker god flyt, som du nevner, er ikke dette noen "höjdare".

    SvarSlett