søndag 27. mars 2011

«Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant» av Jonas Jonasson

Utgitt av Piratforlaget, 2010

Boka har hatt stor suksess, og er solgt til 15 land, kan jeg lese av bokomslaget. Liza Marklund er også sitert: «Den morsomste boken jeg noensinne har lest.» Man går unektelige i gang med ei slik bok med en ganske stor forventning, selv om jeg prøvde å tøyle den. For store forventninger kan av og til ødelegge, har jeg erfart.

Boka innleder med at Allan Karlsson – på sin 100-årsdag 2. mai 2005 – klatrer ut av vinduet fra rommet på aldershjemmet han bor på, og forsvinner. Straks havner han i trøbbel, ikke så uventet kanskje – han har tilsynelatende hatt lett for å havne i trøbbel hele sitt lange liv. Det virker som om han er den rene, skjære katalysatoren på bråk og dramatiske hendelser.
Boka er ikke helt enkel å plassere sjangermessig, men den kan beskrives som en komisk farse, med usannsynlige hendelser som følger tett på hverandre, både i nåtid (2005) og gjennom hele Karlssons liv, som vi får oppsummert i egne kapitler. Fortellingens form krever også et omfangsrikt persongalleri, som blant annet teller mange kjente størrelser fra historien, men også enklere karakterer (klisjeer) som fyller funksjoner underveis, i forfatterens skrøner.

Språket i boka er omstendelig, ordrikt og nesten dvelende. Av og til opplever jeg dette som negativt – det føles seigt, handlingen utvikler seg sakte, jeg kan iblant kjenne en utålmodighet, fordi flere poeng og artige scener mister tempo, på grunn av den omstendelige måten ting fortelles på.
Eks. s 19: «Allan satt der han satt med den nystjålne kofferten, visste ikke hva han skulle si og orket heller ikke si det. Men han så ufravendt på sikspensmannen og ventet på hans første trekk. Det kom ganske umiddelbart, og ikke så truende som det først hadde sett ut til. Mer avventende.
-          Hvem er du, og hva gjør du ved min perrong? sa sikspensmannen.
Allan svarte ikke, han kunne ikke bestemme seg for om han hadde møtt en venn eller fiende. Men så tenkte han at det kunne være klokt å la være å krangle med den eneste innenfor synsvidde som kunne tenkes å slippe ham inn i varmen før kveldskulden fikk overtaket helt. Derfor bestemte han seg for å si det akkurat som det var.»

En hel del av handlingen og dialoger blir også gjengitt/referert, noe som jeg synes skaper en viss distanse og gir mindre liv.
Eksempel s. 101: «Allan begynte rådslagningen med å spørre Julius om han hadde noen idé som, i motsetning til det han hittil hadde hatt å komme med, ikke ville terge gallefeber på Den skjønne. Julius svarte at det eneste som antagelig kunne ordne opp i det hele, ville være å tilby Den skjønne å bli en eller annen form for deleier i kofferten. Allan var i og for seg enig, selv om han innvendte at det neppe ville være bra å fortelle en person om dagen at Julius og Allan stjal kofferter fra folk, tok livet av dem når de ville ha tilbake det som var deres, og plasserte liket pent i en trekasse for videreforsendelse til Afrika
Avsnittet over viser også noe av den omstendelige stilen, med innskytelser/digresjoner som ”i motsetning til det han hittil hadde hatt å komme med” og nokså tomme småord/vendinger som ”i og for seg” og ”en eller annen”. Slike småord modererer ofte betydningen av det som kommer sammen med dem, og legger man inn mye av dette i en tekst, så borger det ofte for en unødvendig lang tekst, med mange ord per innholdsenhet, om dere forstår hva jeg mener.
Kjenn etter hvor mye sterkere og renere ”Allan var enig” lyder, eller ”å tilby Den skjønne å bli en form for deleier i kofferten.”

Jeg finner noen få småfeil i teksten, som manglende fortid av fortid.
Eksempel s. 28: «Det ville jo ikke være bra om den unge mannen gikk hen og våknet og fortsatte der han var før han sluknet.» Det riktige skal være ”… fortsatte der han hadde vært før han hadde sluknet.”
Jeg finner også noen trykkfeil/slurvefeil:
Eksempel s 16: «Der hadde på den annen siden en spinkel ung mann…». Skulle stått: ”Der hadde på den annen side…” eller ”… andre siden…”.
S 94: «innstallert» – riktig skal være ”installert”
S 112: «brennevinn» – riktig skal være ”brennevin”
S 112: «… og hvordan han hadde reddet livet på general Franco.» Det riktige skal være ”livet til…”.

Boka er absolutt underholdende, og den skiller seg ut – så jeg konkluderer med at jeg anbefaler den.
Men jeg må også innrømme at jeg syntes det ble ”for mye av det gode”, og den siste fjerdedelen av boka skummet jeg, bare for å bli ferdig. Kanskje boka kunne holdt enda bedre på interessen min om språket hadde vært litt mer effektivt, og om skrønene hadde vært færre og mindre utrolige.

2 kommentarer:

  1. Takk for god omtale. Jeg har denne stående i hylla og skal nok lese den med tid og stunder.

    SvarSlett
  2. Hei knirk!
    Takk for hyggelig kommentar! Håper du vil kose deg med boka! :-)

    SvarSlett