lørdag 19. mars 2011

«De ensomme» av Håkan Nesser

Utgitt av Gyldendal, 2011

Dette er Nessers fjerde bok med kriminalbetjent Gunnar Barbarotti som hovedperson. De tre første heter «Menneske uten hund» (2006), «En helt annen historie» (2007) og «Beretningen om herr Roos» (2009). (Jeg ser bøkene omtalt som «Barbarotti-kvartetten», men også «Serien om Barbarotti.» En salgssuksess kan man jo fristes til å forlenge utover det man planla i utgangspunktet?)
De to første fascinerte meg, «Beretningen om herr Roos» var jeg litt mer lunken til, og «De ensomme» traff meg dessverre enda mindre.

Plottet er for så vidt engasjerende – boka handler om en mann som blir funnet død i en kløft 35 år etter at samboeren hans døde på nøyaktig samme sted. Politiet etterforsket saken den gangen – var det selvmord, et uhell eller mord? – uten å komme til noen konklusjon. Og nå settes parhestene Gunnar Barbarotti og Eva Backman på saken.
Anslaget til romanen er bra – jeg blir nysgjerrig og kjenner at jeg gleder meg til fortsettelsen. Dessverre greier ikke Nesser å holde spenningen oppe, og det er mest på trass at jeg får til å fullføre boka.
Oppbyggingen av historien – med stadige tilbakeblikk til hva som hendte for 35 år siden og noe tid forut, med vennegjengen de to døde tilhørte – er grei nok. Informasjonen kommer til oss litt etter litt, og vi som leser vet hele tiden litt mer enn politiet. Det er mest den omstendelige og ordrike fortellerstilen som gjøre dette seigt og kjedelig i lange partier. Dialogene virker stive og kunstige, på det viset at man ikke kan tenke seg at ordene faktisk har falt på den måten de står beskrevet. En del av dialogene har også mange av de megetsigende tre prikkene… Man kunne luket ut en hel del av dem – pausene og nølingen i samtalen kunne man fått fram på en annen måte.
Enkelte deler i dialoger inneholder nesten ingenting, og kunne vært sløyfet. Eksempel s 118: «Kriminalbetjent Backman forklarte hva det gjaldt, og det ble stille i røret i flere sekunder.
«Hallo,» sa Backman. «Er du der?»
«Jeg er her,» bekreftet Gunilla Winckler-Rysth. «Jeg ble bare så paff. Han også? Hva… hva skal dette bety?»
«Det er det jeg gjerne vil snakke med deg om,» sa Eva Backman. «Har du tid i ettermiddag?»
«Ja… ja, det har jeg sikkert,» sa Gunilla Winckler-Rysth nølende. «Men vi bor i Lindås, og du ringer fra…?»
«Fra Kymlinge, ja,» sa Eva Backman. «Men jeg kjører ned på et par timer. Det er ikke noe problem. Skal vi si klokken ett?»
Gunilla Winckler-Rysth sa at det var greit klokken ett, og gikk i gang med en utførlig veibeskrivelse. Hvilket overhodet ikke var nødvendig, siden hun alleree hadde lagt adressen inn i GPS-en.
Men hun lot henne snakke ferdig, det virket av en eller annen grunn som om hun trengte det.»

Mange momenter repeteres til det kjedsommelige – slik de gjentas i avhør etter avhør. For eksempel hvor overraskende og sjokkerende det er, at de to avdøde omkom på samme sted, med 35 års mellomrom. S. 382 får vi det servert for n’te gang i et av de mange avhørene: «Men at han gikk hen og døde på samme sted som henne?»
Selve åstedet kalles Gåsaskrevan, Gåsastupet, Gåsaklyftan og Gåsaklinten om hverandre. Det gikk vel an å bli enig med seg selv om å bruke ett navn, selv om forfatteren har fått fram at naturformasjonen har blitt kalt forskjellig opp gjennom årene?

Språket er ikke veldig bra, om det nå skyldes en travel oversettelse eller en slapp original. En del ord som brukes virker gammelmodige, og det kan være fordi man ikke har brydd seg om å finne et mest passende norsk ord, men fornorsket det svenske – for eksempel: «hvisken» (lyder det ikke bedre med ”hvisking”?), «innforlivet», «ulykkeshendelse» (hvorfor ikke det enklere og norskere ”ulykke”?)
Et ord som brukes spesielt mye i denne boka, er nettopp ordet ”spesielt”. Om man tok seg tid, skulle man nok greid å variere noe på dette.
Eksempel s. 313: «”Men det var altså ikke noe spesielt som skjedde den kvelden i prestegården?”
”Nei. Vi spiste middag og konverserte, jeg tror ingen hadde det spesielt morsomt.”»
”Spesielt” kommer enda en gang litt lenger ned på siden, da er det Backman som tenker på noe som kanskje ikke var spesielt vanskelig.

Enkelte bilder/uttrykk fungerer dårlig.
Eksempel s. 165: «Satte seg ned ved sitt enslige kjøkkenbord og begynte å spise det lugubre måltidet.» Hva er så lugubert med oppvarmet pasta fra dagen før, uten salat, men med vin til?
S. 42: «Livet er et rasshøl.» Dette skriver Maria – en meget spesiell, ung kvinne. (Som jeg forresten ikke finner helt troverdig.) Kunne kanskje fungert, om det ble utdypet hva hun mente med en slik sammenligning?
S 166: «Marianne betraktet ham med lett oscillerende pupiller.»
s 467: «De lå i skje.» Hvis jeg ikke visste om denne liggeformasjonen fra før, ville jeg kanskje fundert på hvordan de lå. Vanligvis pleier man å si at ”De lå som skjeer i en skuff.”

Jeg stusser litt på at Barbarotti i 2010 brukte en båndopptaker med bånd – s 455: «Vi har all verdens tid,» sa Barbarotti og sjekket at båndet gikk rundt i båndopptakeren.» I vår moderne verden har jo de fleste lydopptaker på mobiltelefonen, som gir lydfiler man lett kan overføre og behandle videre på PC. Men det kan selvfølgelig være at politiet av særlige grunner skal gjøre det på gamlemåten?

Det får vel holde med pirk i denne runden, enda jeg har notert noen flere småting på lista. OK, jeg tar med én ting til: Forfatteren har en del rørete formuleringer rundt sex. Eksempel s. 210: «Ikke engang når de elsket pleide Anna å gjøre særlig mye vesen av seg, og etterpå var han som oftest nødt til å spørre om det hadde gått for henne eller ikke. To ganger av tre hadde det det, men han var aldri klar over når det skjedde.» Bare det å kalle akten for ”elsking” er i overkant gammeldags, og uansett interesserer ikke dette. Mente forfatteren at det var viktig for at vi skulle forstå personligheten til disse menneskene? Eller var det meningen at vi skulle bli pirret? Nei, dette kunne vi vært spart for.

Liker du tradisjonell, litt langsom og tørr krim, så kan du vel kanskje få noen hyggelige timers lesing utav denne boka, men les heller de to første bøkene om Barbarotti – for de var virkelig gode.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar