mandag 10. januar 2011

«Min venn Stieg Larsson» av Kurdo Baksi


Stieg Larsson er mannen bak Millennium-trilogien - «Menn som hater kvinner», «Jenta som lekte med ilden» og «Luftslottet som sprengtes». Jeg har lest disse tre bøkene med iver og interesse, syntes de var annerledes og spennende, og jeg er nysgjerrig på hvem mannen bak bøkene var.

Larsson døde året før den første boka kom ut, og fikk aldri oppleve den enorme suksessen bøkene har oppnådd, både i inn- og utland.
Det er trist å tenke på at han ikke fikk se hvordan det gikk med ”barna sine”, og enda sørgeligere er det at vi ikke fikk flere bøker fra denne mannen, som sikkert hadde hatt kapasitet til å skrive mange flere romaner. I følge Baksi hadde Larsson planer om å skrive en hel serie om Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander - kanskje så mange som ti. (En fjerde bok var påbegynt da Larsson døde, men familien hans er blitt enige om at den ikke skal utgis, leser jeg på Wikipedia.)

Baksi ønsker med denne biografien å vise mer av en annen side ved Stieg Larsson, nemlig hans store politiske engasjement. Larsson var opptatt av menneskerettigheter, fremmedfrykt, kvinnesak og generelt opptatt av de svakes stilling i samfunnet.
Jeg siterer fra boka, s 55: «Tidlig i vennskapet mellom oss forsto jeg hva det var som drev Stieg: rettferdighet – uansett kjønn, etnisitet og seksuell legning. Det er umulig å si hvor mange ganger han uttalte dette: «Alle er like mye verdt.» Gang på gang. De fleste av oss er riktignok enige i det, men jeg har aldri hørt noen uttale disse ordene med en slik tyngde og oppriktig overbevisning. Rettferdighetsbegrepet var som en innebygd del av hans vesen, jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.»
Før Larsson skrev bøkene om Salander og Blomkvist, var han med på å skrive fire debatt-bøker, om høyreekstremisme, feminisme, rasisme.

Baksis biografi er nøktern og virker meget troverdig. Baksi underslår ikke Larssons negative og stridbare sider, han vektlegger ikke bare det positive eller skjønnmaler. Larssons åpenbare styrke var et veldig engasjement og stor arbeidskapasitet. Hans svakhet at han ikke alltid greide å opptre profesjonelt – det hendte han blandet kortene, tok parti der han skulle vært objektiv, og handlet i strid med presseetiske regler. Og han var egenrådig, ikke alltid så enkel å samarbeide med, da ting skulle være etter hans hode.

Larsson brant sitt lys i begge ender – han drakk uhorvelige mengder kaffe, røykte jevnt og trutt, jobbet støtt og fikk antakelig altfor lite søvn. Det er mye som tyder på at han slet med søvnvansker – kanskje ikke så rart, med alt koffeinet og nikotinet i blodet.
Millennium-bøkene skrev han antakelig om nettene de siste årene han levde. I følge Baksi skrev Larsson på de tre bøkene parallelt, slik at tråder og sammenhenger omhyggelig ble tatt hånd om under skapelsen av bøkene.
Larsson skrev visstnok skjønnlitteratur for å avreagere – denne type skriving var noe Larsson hygget seg med. Larsson skal ha skrevet andre romaner før Millennium-bøkene, men forkastet dem; de var ikke noe gode, mente han.
Millennium-bøkene derimot, dem hadde Larsson tro på. Det kan godt være at han visste at de kom til å falle i smak og selge godt? Likevel opplevde han én refusjon – Piratförlaget takket nei, men Norstedts forlag forsto gudskjelov bøkenes potensiale, og fra dette forlaget opplevde Larsson å motta ros for det han hadde skrevet. Det er jeg i alle fall glad for – at Larsson fikk oppleve positive tilbakemeldinger for bøkene sine, og sikkert følte forventning til hva utgivelsene ville frambringe av reaksjoner.

Stieg Larsson døde 9. november 2004, 50 år gammel. Han skal ha takk for alt han rakk å gjøre i sitt altfor korte liv – det var ikke lite det han gjorde, og det var ikke ubetydelig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar